Penger til besvær Episode 2

Det var lange køer i The Bank of England. En gammel dame sto ved luken og brukte tid. Lizzy var et tålmodig menneske, men nå ble hun mer og mer irritert. Hun skulle møte Johnny og spise lunsj. Da det endelig ble hennes tur ble det plutselig ropt ut: – Ingen rører seg, dette er et ran.

Lizzy snudde seg sakte rundt og så to menn med finlandshetter. Begge hadde våpen og hver sin sorte søple sekk.

Den ene gikk mot kassene og startet med å fylle penger i sekkene mens den andre pekte med våpenet mot kundene og de ansatte.

Da alt var tømt for penger løp de fort ut fra banken.

Lizzy løp etter og så mennene sette seg i en sort varebil. Hun gjentok bilnummeret og løp bort til Lanciaen og satte seg inn og kjørte etter. Men så ble det rødt lys og varebilen suste av gårde, mens Lizzy måtte vente. Hun bannet høyt mens hun vente på grønt, og da det ble klart var varebilen forsvunnet. Hun kjørte videre rett frem, men skjønte fort at det var bortkastet. Hun snudde bilen og kjørte tilbake mot sentrum. Johnny lurte sikker på hvor hun var, så hun ringte ham på mobilen og sa hun var på vei.

Hun parkerte og gikk inn til Debbenhams senteret og tok rulletrappen opp til kafeen. Der fant hun Johnny ved et vindusbord. Hun gikk smilende bort til ham og ga ham et kyss på munnen og satte seg ned.

– Beklager at jeg er sen men jeg kjørte etter noen ranere, men de kom seg unna.

Johnny sperret opp øynene og utbrøt: – Hva sier du?

– Da jeg var i banken kom det inn to ranere. Jeg fulgte etter dem, men mistet dem på grunn av trafikklyset.

Johnny stirret på henne, tok hendene hennes og sa: – Jenta mi, du må være forsiktig, du kan ikke bare følge etter folk på den måten.

Lizzy smilte beroligende til ham. – Ikke vær redd, jeg vet hva jeg gjør.

– Jeg fikk med meg noenlunde hvordan de så ut og bilnummeret og fargen på varebilen. Hun gliste: – På tide med litt arbeid igjen.

Johnny ristet på hodet. – La politiet ta seg av det.

Lizzy smilte lurt. – Det har nok blitt meldt fra allerede, men jeg holder noe for meg selv en liten stund.

Johnny så strengt på henne. – Lizzy du er et vitne, du må si ifra det er din plikt.

– Men Johnny du vet at jeg liker og ta kriminelle på min egen måte. La meg ta av meg dette nå.

Johnny kikket på henne og pusten tungt: – Greit, men la meg hjelpe deg.

Lizzy traff Johnny Wain, da hun kom på sporet av en mistenkelige bilmekaniker. Hun fikk stoppet en korrupt politimann som hadde drept flere kvinner. Da hun møtte Johnny hadde hun bare falt pladask men hadde aldri innrømmet det ovenfor ham. Hun ville ikke virke svak. Hun elsket Johnny, men noen ganger kunne det være litt kipt at han jobbet i politiet, fordi hun likte å gjøre tingene sine uten avbrytelser.

Etter at hun hadde fortalt Johnny om ranet smilte han det skjeve smilet som alltid gikk rett i hjertet hennes og sa: – Bli med til politistasjonen så kan du se igjennom noen bilder, kanskje vi finner dem i bildearkivet.

– De hadde på seg finlandshetter men vi kan gjøre et forsøk.

De ankom politistasjonen tjue minutter etter. Johnny ba Lizzy sette seg ned ved kontorpulten. Så slo han på pc og fant programmet for kriminelle personer.

Lizzy og Johnny klikket seg gjennom bildene på skjermen, men hun fant ingen som lignet.

– Ok sa Johnny, da er vi like langt.

Lizzy tenkte hardt og sa tilslutt: – La oss ta en kjøretur.

Johnny ristet på hodet. – Jeg kan ikke bli med, du ser hvor mye papirarbeid som ligger her, men ring meg hvis du finner ut noe.

– Ok, det er en avtale. Hun reiste seg opp og slo armene rundt ham og ga ham et langt og ømt kyss.

Johnny klemte henne inntil seg og sa: – Jeg elsker deg, vær forsiktig.

– Jeg kan ta vare på meg selv, ikke vær redd. Så forsvant hun ut av døren.

Mens hun kjørte ut av London, tenkte hun på et gammelt slott som lå en og en halvtimes kjøretur unna.

Hun svingte av til Newbury og kjørte et lite stykke til hun var i sentrum. Lizzy fortsatte et lite stykke til og svingte av på en grusvei. Veien var tørr og støvete. Fra bakspeilet så hun støvskyer som fløy i luften. Hun stanset ved en stor parkeringsplass. Foran henne ruvet et grått slott. Det så helt forlatt ut, utenom en blå Nissan, som sto parkert der. Det var ingen som bodde der, det visste hun, men hun lurte på om det kunne være et godt hjemmested for ranere. Hun parkerte bilen bak en stor blå søppelcontainer og gikk mot hoveddøren, men den var selvfølgelig låst. Så hun gikk rundt bygningen og fant et knust vindu som virket ok å klatre inn igjennom. Hun kom inn i et rom som så ut som et lite biblioteket.

Det var et stort bord med en dataskjerm. Tre stoler sto inntil bordet. Hyllene var fulle av bøker og aviser. Hun så seg rundt og da hun så mot døren så hun håndtaket bevege seg. Lizzy fikk øye på de røde lange gardinene ved vinduet og gjemte seg bak dem.

Inn kom tre menn. Hun syntes hun gjenkjente dem. Her har vi våre ranere, tenkte hun. Begge mennene var ca 180 høy, mørkt kort hår og begge hadde arr på venstre side av ansiktet. Som om noen hadde dratt en kniv fra kinnbenet og ned til munnviken. Den tredje mannen var lavere og ganske fet, lys i håret og et ansikt som det lyste fet hud av. Han satte seg ned ved dataen og startet den og kikket på et eller annet.

Etter en stund så han opp på mennene og sa: – Sett dere ned og hør godt etter.

Begge mennene gjorde som han sa.

– Da har vi to banker igjen. Barclays og Abbey National.

– Dere må ikke ødelegge dette, dere sa noe om en dame som fulgte etter dere?

Den ene raneren sa: – Det var en lekker kvinne. Hun kjørte i en rød Lancia. Men vi greide å riste henne av oss.

Paul som satt ved dataen dunket med en penn på bordet og sa: – Jeg tror jeg vet hvem hun er.

Begge mennene stirret på Paul og den ene utbrøt: – Jasså.

Paul sa bestemt: – Beskriv henne for meg.

– Håret var langt og mørkebrunt, kroppen var slank med fine former. Hun hadde på seg en sort trang buksedress med utringning og sorte boots med heler.

Paul nikket og gliste. – Det høres ut som henne. Hun fikk en korrupt politimann i fengsel og reddet en som var kidnappet.

Begge mennene begynte å le, så sa han som het Mark: – Hvem er redd for en jentunge. Henne tar vi av raskt. Begge smilte kaldt.

Paul sa: – Ja gjør det, jeg ville ikke ha henne i veien.

Lizzy, som sto bak gardinene og hørte alt som ble sagt måtte glise, hun tenkte hvor morsomt det ville være hvis hun kom ut fra gjemmestedet sitt. Hun ventet bak gardinene, og ikke lenge etter reiste alle tre seg og gikk ut av rommet. Lizzy ventet litt før hun kom frem fra gjemmestedet og gikk bort til datamaskinen som sto på skrivebordet. Hun slo den på og da viste skjermen at man måtte skrive inn et passord, hun prøvde seg på noen setninger men fant ikke det rette. Hun skrudde av skjermen og gikk ut av den samme døren mennene hadde gått ut fra. Hun kom ut i en stor hall. Da hun gikk bortover gulvet lagde hælene på skoene hennes en høy klakke lyd. Hun lurte på om de kunne høre henne, hun gikk mot enda en dør, kikket gjennom nøkkelhullet, men kunne ikke se noe. Hun åpnet den forsiktig og kom ut i en liten hall hvor utgangsdøren var.

Det var også en trapp som gikk opp til andre etasje. Lizzy gikk opp trappen og lurte på om de hadde sett bilen hennes.

I andre etasje var det en lang gang med tre dører på hver side. Hun prøvde den første døren på høyre side og kom inn til et soverom. Der var det en seng, en kommode og lange mørke røde gardiner. Det luktet innestengt og det var støv overalt. Det sto også et skap der. Hun åpnet den og på gulvet sto det en liten treeske. Lizzy ble nysgjerrig og tok den. Hun prøvde seg på lokket, men den var låst. Hun ristet forsiktig på esken og hørte noe som raslet inn i der. Hun fant frem en dirk fra lommen og fikk opp låsen. Inn i esken lå det en bunke brev. Hun så på dem og lurte på hva det kunne være. Skulle hun legge det tilbake, eller ta det med seg? Hun funderte litt på det da hun hørte stemmer utenfor vinduet. Lizzy gikk mot vinduet og så ut, og der nede på grusen sto de samme mennene og snakket sammen. Hun gikk bort til skapet, lukket døren og tok meg seg esken. Hun listet seg fort ned trappen og inn til biblioteket igjen, og ut gjennom vinduet. Så løp hun mot bilen og satte seg i førersete. Hun la treesken i sete ved siden av og startet bilen og kjørte. Hun smilte for seg selv. Nå visste hun hvordan ranerne så ut og hvilke banker de skulle rane.

Johnny drev med radarkontroll sammen med en kollega. Han tenkte på Lizzy og lurte på hva hun bedrev med.

Steven vinket inn en rød Lancia. Johnny kjente igjen kvinnen i bilen.

– Hei, sa Lizzy.

Han følte en lettelse i kroppen. – Hei, Lizzy.

– Hva er dette for noe? Spurte hun.

Steven svarte: – Vi driver med fartskontroll.

– Hehe kjørte jeg for fort igjen! Hun blunket ertende til Steven.

– Jeg skal ta meg av henne jeg, Steven.

Lizzy smilte til Johnny. – Jasså, hvorfor ikke komme og gjøre det hjemme hos meg, etter middag?

Steven gliste til Johnny som måtte le men svarte: Jeg tar deg på ordet men prøv og kjør fartsgrensen nå da!

Lizzy vinket og ga Johnny et slengkyss og gasset av gårde.

– Litt av en kvinne du har der!

Johnny nikket og sa leende. – Ja du har rett i det.

Mer fikk de ikke sagt, for det kom flere biler som måtte vinkes inn.

Paul, Mark og Rick kjørte i en blå Nissan 200SX. De var på vei til Paul. De parkerte utenfor huset og gikk inn.

Paul ga dem et glass whisky hver og sa: – Da vet dere hva dere skal gjøre. I natt skal dere tømme Barclays, dra så rett til slottet og legg pengene der. Så tar dere privatflyet mitt og reiser til Paris og tar dere en velfortjent ferie. Jeg ringer når tiden er inne for Abbey National.

Begge mennene nikket og gliste. De hadde ikke sett noe til Lizzy og tenkte heller ikke på henne. Var det så lurt?

Lizzy satt på takterrassen, det var i slutten av november, men det var lunt og godt. Det var 15 grader. Man måtte nyte det så lenge det varte. Hun satt der med treesken, som inneholdt femten brev. Hun åpnet det ene og leste. Brevet inneholdt en kjærlighetserklæring mellom to mennesker. Det var datert 15 juni 1901. Hun så utover byen og følte at det ikke var riktig av henne å lese brevene. Hun la det tilbake i esken og lukket lokket. Det var Staten som eide slottet, men det virket ikke som de brydde seg om bygningen. Den sto jo bare der og forfalte. Jeg må finne den siste eieren, tenkte Lizzy.

Klokken slo fire ganger. Det var på tide å lage middag.

Johnny og Lizzy satt ute med en kopp te og nøt kveldssolen. Johnny tok hånden hennes og klemte den. Så spurte han: – Nå, og så på henne med forventning.

Lizzy smilte lurt. – Det har vært en interessant dag, hun blunket, men så ble hun alvorlig og fortalte hva hun hadde opplevd.

Johnny utbrøt: – De skal ta Barclays og Abbey National, men du vet ikke hvilke de skal ta først?

Lizzy ristet på hodet. – Nei, men det er vel bare å få tak i folk som kan holde vakt på begge stedene samtidig.

– Hvis vi har nok bemanning ja. Han reiste seg opp og fortsatte: – Jeg må ringe Pete Johnsen. Lizzy fulgte etter ham inn til stuen. Hun hadde ikke sagt noe om brevene. Hun ville holde det for seg selv en stund til.

– Hei Pete, det er Johnny her, du kunne ikke komme en tur bort til oss, jeg er hos Lizzy, det er noe du bør få vite.

– Jeg kommer med en gang, svarte Pete.

Johnny la på og så bort på Lizzy. – Er du ok med dette?

Hun kom bort til ham og smøg seg inn i armene hans og svarte: – Helt i orden kjekken.

Ikke lenge etterpå ringte det på dørklokken. Lizzy åpnet for Pete.

– Hei sa han og smilte.

Lizzy smilte tilbake og spurte: – En kopp te?

– Høres deilig ut. Han satte seg ned i en stol. Lizzy ordnet med te, mens Johnny fortalte. Da Lizzy kom inn med teen, var Johnny ferdig med å fortelle. Pete stirret på Lizzy og sa: – Du skulle ha kommet til meg med dette med en gang , men jeg har en følelse av at du ville finne ut av dette på egen hånd.

Lizzy måtte le, men ble fort alvorlig og sa: – Beklager, men hadde jeg ikke gjort noe så ville vi ikke sittet her med gode spor nå.

– Du har nok rett i det. Jeg skal få ordnet med vakt hold og Lizzy, kan du holde deg unna for en gang skyld?

Lizzy smilte søtt. – Selvfølgelig Herr Kriminal betjent.

Pete smilte.

Lizzy satte seg ned i sofaen og katten Spike hoppet opp i fanget hennes. Katten hadde godtatt Johnny nå. Det virket som den skjønte at matmor ikke skulle dra fra ham. Hun klødde ham bak øre og da begynte den å male.

– Hva er det du tenker på Lizzy?

Hun så opp på ham og smilte. – Jeg tror ikke Pete liker meg noe særlig.

– Selvfølgelig liker han deg, det er bare det at han ikke liker at du tar jobben fra ham. Du vet hvordan han er.

Lizzy nikket. – Han får bare ta dem han, jeg må innrømme at jeg syns dette virker kjedelig.

Johnny løftet på øyebrynene og stirret på henne. – Jasså, hva med i formiddag, da virket du som om du var helt vill etter å ta dem?

– Jeg vet, men du har rett, det er Peters jobb å fakke dem.

Johnny ristet på hodet og satte seg ned ved siden av henne og strøk henne på kinnet.

Lizzy smilte og la hodet på skulderen hans og falt i søvn ikke lenge etterpå.

Pete dro rett til Scotland Yard og fikk tak i noen betjenter og fortalte om saken. Han ville ha vakthold på begge bankene tidlig neste morgen. Så dro han hjem. Det var ikke noe han kunne gjøre nå.

Big Ben slo en gang og klokken viste 01:00 To mørkkledde menn listet seg mot Barclays Bank. De hadde med seg en sekk hver. De gikk på venstre side av bygningen og sto utenfor det ene vinduet. Mark tok frem et redskap så han kunne ta vekk ruten uten å knuse det. Etter noen nervepirrende minutter fikk han løsnet vindusruten, og de kunne klatre inn. De fant sikringsskapet og fikk stoppet strømtilførselen og banken lå der mørklagt. De tømte kassene og hvelvet, fikk satt på strømmen og kom seg ut. Ruten ble satt på plass og mennene løp mot et kjøretøy som sto like i nærheten.

De kjørte ut av sentrum, mot slottet.

Klokken var 09:00 og begge bankene var bevoktet av to politimenn.

Banksjefene hadde fått telefon tidlig den morgen fra Pete, så banksjefen for Barclays ble ikke overrasket da han så dem stå der denne morgenen. Han hadde åpnet døren for publikum og resten av staben var på plass.

Plutselig utbrøt en høy stemme. – Alle pengene er borte fra kassen min!

– Samme her, ropte de andre som jobbet der.

Banksjefen løp ut til politimennene.

De sto i bankhvelvet da den ene politimannen sa: – Det må være profesjonelle folk vi har med her og gjøre siden ikke alarmen gikk av. Vi får sjekke hele banken for fingeravtrykk og så får jeg ringe sjefen.

Lizzy våknet opp av at Spike lekte under sengen hennes. Hun reiste seg opp i en sittende stilling og så et brev på nattbordet. Det sto Lizzy på konvolutten.

Hun åpnet den og leste:

Hei på deg snuppa! Du sovnet og jeg hadde ikke hjertet til å vekke deg, så jeg bar deg til sengen og tok av deg klærne og la deg under dynen. Jeg må innrømme at jeg hadde lyst til å bli med deg under, men jeg lot det være. Jeg elsker deg Lizzy! Kyss Johnny.

Lizzy smilte og sa: – Jeg elsker deg også Johnny. Plutselig hoppet Spike opp i sengen hennes og freste mot henne.

– Jasså vennen, hva er det med deg da? Hun ble smal i øynene og kurret mot ham og det fikk katten til å komme mot henne med en høy male lyd. Hun tok ham i armene og klødde ham bak øre. – Nå, hvisket hun, er det bedre nå? Så reiste hun seg opp fra sengen med katten i armene og dro opp rullgardinen og det som møtte henne var regn som pøste ned. Hun tenkte, hvorfor ikke ta en tur til slottet igjen. Hun slapp katten som freste fordi den ikke ville bli sluppet ned og gikk i dusjen. Katten satte seg på sengen hennes og gjorde ifra seg i ren protest, løp så ut i stuen og rett under sofaen, og begynte på en iherdig slikking.

Lizzy kom ut fra badet og skulle til å re opp sengen men så hva katta hadde gjort.

– Faen ta deg din dritt katte, skrek hun ut, og tok av sengetøyet og slang det i vaskemaskinen og startet den.

Lizzy ruset motoren og kjørte som en galning. Hun roet seg ned etter hvert og måtte smile. Hun ble fort blid igjen. Radioen var på så hun var heldig å få meg seg nyheten om bankranet.

– Jasså den jobben ble raskt ekspedert. Jeg lurer på hvor de er nå, og hva med Abbey National. Ja politiet kan fikse det, jeg gidder ikke å være noe vaktbikkje.

Johnny fikk høre om bankranet da han kom på jobb, han ringte til Lizzy, men fikk ikke noe svar, han prøvde henne på mobilen, men den var visst slått av. Hun har vel dratt ut på noe igjen tenkte han. Lurer på om hun har fått med seg nyhetene?

Mark og Rick satt utenfor en bar i Paris og drakk øl.

– Litt av en fangst vi fikk, sa Rick. – Ingen finner de pengene.

Mark nikket og tok en slurk og sa: – Jeg lurer på om vi hører noe fra sjefen snart!

– Slapp av nå da Mark, vi har det godt her, masse godt å drikke og pene damer. Han så en mørkhåret slank kvinne i minikjørt med en utringet topp og høyhælte sko gå forbi. Han plystret og kvinnen snudde seg og blunket til ham og gikk videre.

Mark svarte: – Jo da, men jeg kunne tenkt meg å dra tilbake til England, jeg skjønner ikke hva de sier her.

Rick ristet på hodet. – Du bare klager du, men han ringer nok snart skal du se.

Lizzy var inne på slottet. Hun gikk rundt og lette etter penger. Alle rommene oppe i annen etasje hadde hun vært og sjekket. Hun hadde vært overalt og lett. Hun gikk ut for å se om det var en kjeller og var heldig å finne en dør men den var låst så da var det bare og ta opp dirken fra lommen på jakken og fiklet litt med låsen og like etter hørte hun et klikk og hun kunne åpne døren. Det var mørkt, men hun hadde med seg en lommelykt. Hun tente den og så seg rundt. Inntil veggen sto det et høyt skap, igjen brukte hun dirken, og låsen gikk opp. Der inne lå pengene. Lizzy ble stående og stirre. Så tok hun en titt rundt i kjelleren og fant en stor pappeske og fylte oppi. Da skapet var tømt låste hun døren, løftet opp esken og bar den ut. Lukket døren med bena og gikk mot bilen og la pappesken i bagasjerommet. Så satt hun seg i føresetet.

Lizzy kjørte hjemover og lo høyt og lurte på hva mennene ville si når de oppdaget at pengene var borte.

Hun parkerte bilen i garasjen, tok med seg pengene og gikk bort til en privatheis som gikk rett opp til stuen hennes. Hun gjemte kassen på loftet. Etter alt det ble hun stående på kjøkkenet og tenkte på brevene hun hadde funnet. Hun ville ta seg en tur til Rådhuset.

Lizzy sto ved skranken og ventet, det, det var en som skulle prate med rådmannen, og det tok visst litt tid, endelig ble det hennes tur.

– Hei, jeg har noen spørsmål om det slottet dere eier som står og forfaller i Newbury. Damen i resepsjonen smilte. Hun tok opp røret og ringte noen.

Så la hun på og sa: – Bare gå opp til andre etasjen og Jack vil møte deg ved trappen.

– Takk, svarte Lizzy og løp opp trappen og møtte Jack.

Lizzy smilte og rakte frem hånden. – Hei jeg heter Lizzy.

– Hei, svarte Jack, følg meg. Hun fulgte etter ham. De kom inn til et kontor med et stort rullearkiv. Det var et hjul du måtte svinge rundt for å komme til arkivet. Og der var det masse mapper.

– Så stilig dette er, utbrøt Lizzy.

– Takk, vi må ha et skikkelig system skjønner du.

– Det kan jeg være enig i, svarte Lizzy.

– Så du lurer på hvem som bodde i dette slottet i Newbury?

– Ja, svarte hun

Jack fant frem en mappe og gikk bort til et bord og ba Lizzy sette seg. Hun satt seg overfor ham.

Jack stirret på henne og spurte: – Kan jeg spørre hvorfor du vil vite det?

Lizzy blunket. – Jeg lurer på om jeg skulle kjøpe det.

– Mener du det?

Lizzy måtte le. – Jeg bare tuller med deg. Jeg skal skrive en artikkel om det slottet og vil gjerne vite hvem som har bodd der, og hvordan livet artet seg for familiene. Jeg er frilanse journalist.

Jack smilte og sa: – Slottet tilhørte en aksjemegler ved navn Peter Collins, men han og kona døde for 10 år siden i en bilulykke. Det er en datter og hun heter Joanna Collins. Hun har bosatt seg i Paris. Hun er kunstner. Her er telefonnummeret hennes og rakte henne en papirlapp.

Lizzy tok imot og takket. Hun reiste seg opp og forlot kontoret.

Pete hadde fått et par politimenn til å holde utkikk over Abbey National. Han satt og tenkte på Lizzy og hadde en følelse av at hun visste mer enn ham. Han tok av røret og tastet et nummer. Det ringte tre ganger så hørte han stemmen hennes.

– Hei Lizzy, det er Pete Johnson, kunne du komme en tur til meg nå med det samme?

– Ok jeg kommer om tjue minutter, og så hørte han et klikk. Han lente seg tilbake i stolen og tenkte hardt. Så ringte telefonen. Det var politisjefen som lurte på hvordan saken lå an. Han kunne fortelle at de jobbet med den og trodde de ville fakke tyvene snart.

Da det hadde gått tjue minutter hørte han noen banke på døren. Han ropte: – Kom inn, og inn kom Lizzy, som alltid tok pusten fra ham. Hun var en lekker kvinne som alltid så frisk og sporty ut.

Hun smilte. – Nå hva kan jeg hjelpe deg med kriminal betjent?

Pete måtte kremte før han svarte: – Vær så snill og sett deg ned og fortell meg alt du vet om ranet.

Lizzy satte seg ned og kikket spørrende på ham. – Jasså har dere problemer? Hun gliste men ble fort alvorlig da hun så at han ble provosert. – Ok, jeg har jo fortalt deg alt jeg vet foreløpig. Har dere sjekket slottet?

– Ja vi har vært der, men har ikke funnet så mye som en penny. Den datamaskinen du fortalte om var heller ikke der, jeg lurer på om de har flyttet alt til et annet sted.

– Ok, jeg kan ikke hjelpe deg der. Men har dere funnet ut hvem mennene er?

– Nei, svarte Pete.

Lizzy tenkte seg om og sa: – Jeg kan hjelpe deg med det, jeg drar hjem og sjekker.

Pete så overraskende på henne. – Hvordan kan du det?

Lizzy smilte. – Jeg har mine metoder, hun reiste seg opp og vinket og sa igjen. – Jeg ringer deg, og så var hun ute.

Pete klødde seg i hodet og lente seg tilbake i stolen igjen og fikk en ekkel følelse av dette her.

Lizzy satt foran dataen på hjemmekontoret sitt. Hun bladde gjennom sidene over kriminelle personer, et mer avansert program enn det de hadde hos politiet. Hun fant mennene. Rick Woods, Mark Shaw og Paul Gray. Paul var advokat, men Lizzy var sikker på at han var korrupt. De to andre hadde jobbet som vektere. Alle tre var kjeltringer, det var hun sikker på. Hun fant adressene til alle tre. Hun printet ut informasjonen om Rick og Mark. Hun ville ta seg av Paul selv. Hun ringte Pete, og etter en ringetone hørte hun ham i det andre enden.

– Hei Pete, det er Lizzy her igjen. Gi meg faks nummeret ditt, så skal jeg fakse deg over noe informasjon.

Pete ga henne nummeret og Lizzy trykket send på faksmaskinen.

Etter noen minutter hørte hun ham i den andre enden: – Jeg vet hvem disse er, har fått en del klager på dem men ikke nok til å arrestere dem.

– Er ikke overrasket, svarte Lizzy.

– Takk skal du ha Lizzy, snakker med deg senere. Så la han på.

Da Lizzy la på ringte telefonen igjen, hun tok den og hørte Johnny i andre enden.

– Hei, har akkurat snakket med Pete. Har gitt ham noe informasjon om våre ranere.

– Har du funnet ut det? Spurte Johnny overrasket.

– Ja. Er litt opptatt nå, men jeg snakker med deg senere ok?

– Ok, svarte Johnny.

Hun gliste og gjorde seg klar for et besøk.

Paul satt foran kontorpulten på advokatkontoret og leste gjennom noen papirer angående en betaling han ikke hadde fått ennå fra en klient. Han brummet høyt og la papirene ifra seg, tente seg en sigar og lente seg mot stolryggen, lukket øynene og smilte sleskt. Når han kom hjem skulle han ringe Mark og Rick som var i Paris, det var på tide å rane Abbey National. Han tok på seg frakken og hatten. Tok vesken under armen og låste seg ut. Paul satte seg i bilen og kjørte hjemover.

Pete hadde fått vite at Johnny kunne tenke seg å jobbe som etterforsker istedenfor å jobbe i trafikkpolitiet. Så han ville la gutten prøve seg og se hvordan det gikk. De sto utenfor der hvor Mark og Rick bodde. Det var i en boligblokk litt ute i slummen.

– Skikkelig østkant dette her, utbrøt Pete.

Johnny nikket enig.

De gikk opp trappen og fant ringeklokkene til mennene. Pete trykket på Mark’s ringeklokke og Johnny trykket på Rick’s, men ingen svarte. Hoveddøren var låst, så de ringte på hos en av naboene, sa hvem de var og ble sluppet inn. De måtte gå opp til tredje etasjen. De sto utenfor Rick’s leilighet. Pete banket på, men ingen kom og lukket opp. De dirket opp låsen og kom seg inn, og forsto at ingen var hjemme.

De kikket seg rundt i leiligheten og fant ut at her hadde det ikke vært noen på en stund.

De så seg rundt i Markus leilighet også, og fant ut det samme der. De gikk slukøret ut og Pete lurte på om Lizzy visste hvor de var.

– Johnny, hvor befinner Lizzy seg nå?

– Vet ikke, men jeg snakket med henne i stad og da var hun hjemme.

Pete stirret på Johnny. – Jeg har en følelse av at hun vet mer enn hun vil ut med.

– Jeg tror ikke det, og jeg er sikker på at hun ikke vil holde noe hemmelig for meg.

Pete lo og sa: – Du er forelsket i jenta, selvfølgelig tror du på henne.

Johnny smilte skjevt. – Jo da, men hun ville ikke lyve til meg.

Pete bare ristet på hodet.

Lizzy sto utenfor huset til Paul, han var visst ikke hjemme, det var kanskje like greit. Hun gikk rundt og fant verandadøren og kikket inn. Det så veldig flott ut med dyre møbler og kunstverk på veggene. Lizzy dirket opp låsen og kom inn i stuen. Hun sto på et furugulv. Det sto en tv i hjørnet og bokhyllene var fulle av bøker. Det sto et gammelt skrivebord av teak med løveføtter midt på gulvet. Det var også en stol foran bordet som var av samme materialet utenom ryggen som var av ku skinn og rundt var det gull knapper. Lizzy mumlet: – Litt av et sted dette her, mens hun så seg rundt. Hun prøvde seg på skuffen, men den var selvfølgelig låst, men Lizzy fikk den opp med dirken hun hadde med seg. Skuffen var full av papirer og en diamant stein. Den lå der og skinte så utrolig at Lizzy måtte ta den opp.

– Hmm, sikkert verdt en masse penger, er den stjålet mon tro? Hun funderte om hun skulle ta den eller legge den tilbake da hun hørte noen komme. Hun puttet den i lommen og fikk låst skuffen med dirken. Så gjemte hun seg bak sofaen, for det var det eneste stedet hun kunne gjemme seg. Hun hørte en person komme inn og skjenke seg en drink.

Paul satt seg i stolen ved skrivebordet og tok av røret på telefonen og ringte.

– Hei Rick, det er Paul her, nå kan dere reise fra Paris og gjøre dere klare for neste bank. Ta privatflyet tilbake til Heathrow, og det vil stå en sort varebil på parkeringsplassen som dere kan bruke. Så drar dere hjem og i morgen kveld tar dere av banken. Er det oppfattet? Fint, farvel.

Paul reiste seg opp og forsvant ovenpå.

Lizzy reiste seg fort opp og kom seg ut på verandaen og snek seg vekk fra huset. Satte seg i bilen og kjørte mot Scotland Yard. Hun fant frem mobiltelefonen og ringte Pete.

Pete satt på kontoret. Han kikket på klokken som viste 23:00. Han hadde prøvd å ringe Lizzy, men fikk ikke svar. Det var to dager siden han hadde satt vakt utenfor Abbey National, og han lurte på om hun hadde drevet gjøn med dem. Telefonen begynte å ringe.

– Ja det er Pete her.

– Hei Pete, det er Lizzy. Jeg har noen opplysninger du vil bli veldig glad for, jeg kommer innom hvis det passer?

– Ja det høres bra ut.

Lizzy sto i døråpningen og stirret på Pete. Hun var kledd i svart fra topp til tå. Sorte sko, sorte bukser, og en sort genser. På hodet hadde hun en sort caps. Håret var satt opp i en hestehale.

– Jøss, hva er det du har begitt deg ut på?

Lizzy smilte ertende. – Jeg har vært hos Paul Gray, en korrupt advokat, og måtte ikke bli sett.

Pete sperret opp øynene. – I helvete heller jente, hva er du driver med?

Lizzy bare himla med øynene. – Jeg gjør bare det jeg må for å fange forbrytere. Men nå skal du høre hva jeg fikk rett i fanget.

Da hun var ferdig med å fortelle blunket hun til Pete.

Han begynte å le og sa: – Du er noe for deg selv Lizzy. Det var derfor de to ikke var hjemme. Og du unnlot å fortelle om Paul Gray.

– Det var fordi jeg ville finnet ut om fyren først.

Pete ristet på hodet. – Takk skal du ha Lizzy, men nå tar jeg over.

Lizzy smilte og svarte: – Helt i orden. Forresten så har jeg noe hjemme dere er ute etter.

Pete stirret på henne. – Hva kan det være?

– Penger. Jeg fant det i det gamle slottet, nede i kjelleren, og tenkte at det ville være bedre om jeg tok vare på det til dere hadde fanget banden. Det er bare å komme innom og hente det.

Pete riste igjen på hodet og sa: – Ja hva skulle vi ha gjort uten deg. Men du har gjort noe ulovlig.

– Jaja drit noe i det, svarte Lizzy. Jeg trenger et bad, så jeg stikker nå. Lykke til meg å ta skurkene. Vi snakkes, så var hun borte.

Pete ringte til de som sto vakt ved banken og fortalte dem at nå ville det bli action. Så dro han hjem til kona si etter en lang dag.

Lizzy kom ut av heisen og møtte katten i stuen, den mjauet så sårt. Lizzy tok han opp og koste med den, og gikk mot kjøkkenet og slapp han ned og fant mat til ham. Han smattet da han slukte maten. Lizzy måtte smile.

Hun lå i badekaret og tenkte på diamant steinen. Hun måtte finne ut om det var noen som savnet den. Hvis ingen gjorde det, ville hun beholde den selv. Hun måtte jo ha noe for jobben.

Så tenkte hun på Johnny og ble ganske het. Han var en deilig mann og hun gledet seg til å se ham igjen. Hun smilte lurt og lukket øynene.

Rick og Mark satt på flyet og gledet seg til å svømme i penger.

Ikke lenger etter landet de på Heathrow.

De satte seg inn i varebilen og kjørte ut fra Heathrow, mot London sentrum.

Johnny satt i sofaen og så opp mot Lizzy, hun hadde akkurat fortalt ham om det siste som hadde skjedd i saken. Men hun fortalte ikke noen om diamanten ennå. Hun ville vente med det.

– Denne Paul, jeg har hørt om ham, men har du noe bevis på at han er korrupt?

Lizzy satte seg ned og lente seg inn til ham. – Det er bare å sjekke papirene han har og andre ting i huset. Du skulle sett stedet, du må ha masse penger hvis du bor sånn. Forresten så har jeg pengene de ranet her i huset. Jeg fant dem i kjelleren på slottet.

Johnny reiste seg opp og sto foran henne og utbrøt:

– Hva er det du har funnet på? Du kan ikke bare gå og gjøre sånn!

– Jeg har fortalte det til Pete, så han vet om det.

– Han sender noen folk hit.

Johnny ristet på hodet og satt seg ned i sofaen igjen og tok henne inntil seg og kysset henne på hodet. Lizzy kurret og lente seg godt inntil ham, og Johnny bare smeltet der han satt.

– Du er litt av en kvinne Lizzy.

Lizzy var helt enig og snudde seg og ga ham et langt kyss. Hun små bet ham i øret og nedover halsen.

Johnny stønnet og visket i øret hennes: – Du gjør meg gal.

Lizzy visket tilbake. – Hvorfor ikke bære meg til soverommet, så kan vi fortsette der.

Det hadde ikke Johnny noe imot og tok henne i armene og bar henne til sengen.

Neste morgen viste gradestokken minus tre og det var en sur vind. Pete tok av seg frakken og hengte den opp på stumtjeneren han hadde bak døren. Han laget seg en kopp te og satt seg ned i stolen. Han var frossen, det var et skikkelig ekkelt vær der ute. Han misunte ikke de som sto vakt utenfor Abbey National. Få håpe de var heldigere denne gangen så de kunne fakke tyvene. Paul Gray, tenkte Pete, de hadde ikke noe bevis på at han var innblandet uten det Lizzy hadde fortalt. Det banket på døren og en betjent kom inn med noe papirer. Han la det på bordet og sa: – Rick og Mark har kommet hjem. Skal vi ta en prat med dem?

Pete ristet på hodet. – Nei, bare følg nøye med på hva de gjør. Hvis det er riktig at de skal rane i kveld så tar vi dem på fersken.

Betjenten nikket og gikk ut. Papirene var om Paul Gray. Han drev med utpressing.

Lizzy sto i morgenkåpen og lagde frokost. Hun kjente at Spike gned seg mot bena hennes. Hun bøyde seg ned og tok ham opp i armene og kysset ham på hodet. Spike lå der og malte.

Johnny smilte til henne da han kom inn på kjøkkenet. – God morgen sexy, jeg skal si det lukter godt her.

Lizzy smilte tilbake. – Jeg har laget din yndlings frokost. Egg, bacon, kantareller løk, tomater, pølser og stekte poteter og bønner.

– Mmm høres deilig ut. Spike ble sluppet ned og gikk til mat skålen.

Johnny tok Lizzy i armene, så henne dypt i øynene og ga henne en god klem. Lizzy følte seg så herlig i kroppen når hun var i armene hans og ville bare stå der i evigheter. Han kysset henne og sa: – Du er det beste som har hendt meg Lizzy, jeg elsker deg.

Lizzy smeltet og fikk tårer i øynene. – Æsj du får meg til å gråte, men lo en liten latter. Jeg elsker deg Johnny.

Johnny dro på jobb og Lizzy satt ved telefonen og tastet inn et telefonnummer. Etter et par ringetoner hørte hun en stemme som snakket fransk. Lizzy kunne språket så hun spurte etter Joanna Collins og sa hun ringte fra England. Hun måtte vente litt før hun hørte en sensuell stemme. – Ja dette er Joanna Collins, hvem snakker jeg med?

– Hei mitt navn er Lizzy Parker, jeg har noe her som jeg tror tilhører deg.

– Du vet det gamle slottet i Newbury som staten eier nå?

– Ja jeg kjenner til det, svarte Joanna.

– Jeg var der på grunn av en sak og fant en del brev, som jeg tror tilhører noen fra familien din.

Det ble så stille i enden at Lizzy lurte på om hun hadde lagt på. Men så hørt hun henne spørre. – Hva for slags brev er det?

– Jeg har ikke lest dem, men jeg tror det er kjærlighetsbrev. Det er femten brev som ligger i en treeske. Hvis du vil kan jeg komme innom og levere det til deg, jeg drar til Paris på fredag.

– Det høres fint ut, svarte Joanna. Kan ikke du ringe meg når du er i Paris?

– Det skal jeg gjøre. Vi snakkes!

Hun ble sittende og tenke på Johnny. Det hadde vært godt med en liten ferie sammen. Men først skulle hun ta seg av noen skurker. Men nå ville hun ta seg en tur til Bill, naboen hennes, hun hadde ikke vært der på en stund. Lizzy hadde dårlig samvittighet for det. Han passet alltid på katten og leiligheten hennes når hun var bortreist.

– Hei Bill, sa hun og kysset ham på kinnet etter å ha ringt på døren og gått inn.

– Hei hei, jenta mi, hvordan har detektiven det, kommet ut for noe forbrytere?

Lizzy lo. – Jeg har noe på gang.

Bill klappet henne på hodet og sa: – Jeg håper du er forsiktig og at denne politimannen passer godt på deg.

Lizzy blunket. – Du kjenner meg, jeg har mine metoder.

Bill humret og satte seg ned i godstolen.

– Skal jeg lage en kopp te til oss?

– Mmm høres deilig ut, svarte Bill. – Det er noe deilige sjokoladekjeks i skapet også.

Lizzy gikk inn til kjøkkenet og laget teen og fant frem sjokoladekjeksen.

De satt i stuen og nøt teen og kjeksen.

Bill så på henne over brillene. – Nå hvem er du ute etter nå da?

Lizzy blunket og fortalte ham om saken.

Etterpå spurte hun: – Jeg har en stein her og lurte på om du ville se på den?

Bill tok den i hånden. – Jeg må hente forstørrelses glasset først.

Så satte han seg ned igjen og kikket på den og sa: – Ja denne her er verdt en del penger. Så denne advokaten eier denne, men du tror den er stjålet?

Lizzy nikket og tok en slurk av teen.

– Hvorfor ikke vente å se til banden blir tatt, så for du sikkert vite hvem som eier den da. Jeg syns du skal ta vare på den uten å nevne det til noen.

Lizzy nikket takknemlig: – Jeg har tenkt det samme, men det er godt å høre det fra deg også.

Bill smilte og ga den tilbake. Hun puttet den i bukselommen.

Etter et par timer med hyggelig prat ga hun ham en god klem og gikk inn til seg selv. Hun måtte legge noen planer. Politiet måtte ikke dumme seg ut i kveld.

Det var bekmørkt ute, klokken var bare 17:00 Paul hadde akkurat kommet hjem fra arbeidet, han tok av seg frakken og gikk inn i stuen. Hushjelpen hadde vært der og vasket og laget middag til ham. Han gikk inn til kjøkkenet og så en gryte småkoke på plata. Alt sto klart til servering. Han skrudde av platen og forsynte seg. Tok ut en øl fra kjøleskapet og satt seg ned for å spise.

Det var en tunnel som gikk fra garasjen og ut til en brygge. Der lå det en Cabincruiser. De skulle frakte pengene til et tankskip, som skulle til Sveits og der skulle de få pengene satt inn i en bank. Han gliste ved tanken. Han hadde fire kasser fulle med penger like ved enden av tunnelen innlåst i et stål skap. Mark og Rick skulle hente resten av pengen som var på slottet etter at de hadde ranet Abbey National og møte opp hjemme hos Paul.

Da klokken var 22.00 sto Lizzy utenfor huset til Paul. Hun hadde tatt en titt gjennom stuevinduet og så at han satt ved bordet og skrev på dataen. Klesdrakten besto i en sort treningsbukse, sort genser, en sort caps og sorte joggesko. Hun gikk fra vinduet og tok opp mobilen og ringte Pete.

– Hei, det er Lizzy, jeg står utenfor huset til Paul. Han sitter ved skrivebordet og taster på datamaskinen. Jeg tenkte jeg kunne følge med aktivitetene hans. Har dere hørt noe fra banken?

– Nei vi har ikke hørt noe, men vi har banken under oppsikt. Du må ringe hvis det skjer noe ok?

– Det skal jeg gjøre Pete.

– Jeg håper du ikke gjør noe dumt?

– Nei da, hørte han henne si. Vi snakkes.

Hun la mobilen i lommen og gikk nærmere vinduet igjen og så at han fortsatt satt der. Så listet hun seg rundt huset og fikk øye på garasjedøren. Hun åpnet døren og så en velkjent blå Nissan 200SX. Ved høyre side av bilen var det en dør. Hun prøvde håndtaket men den var låst så hun låste den opp med nøkkelen som sto i låsen og kom ut på en steintrapp. Hun lyste med lommelykten nedover ti trappetrinn som hun gikk ned med raske skritt og kom ned til en lang gang. Det virket rått og kaldt der nede. Veggene var av stein. Hun hadde gått cirka tjue meter da hun skimtet en åpning ikke så langt unna, og da hun kom nærmere så hun at det var en brygge. Det lå en Cabincruiser inntil bryggen. – Jasså en rømningsveg, mumlet hun. Hun snudde og gikk tilbake inn i tunnelen igjen og lyste på veggene og på høyre siden så hun en dør. Den var selvfølgelig låst. Men hun hadde med seg dirken. Hun jobbet med låsen og etter noen minutter hørtes et klikk og hun åpnet døren. Hun lyste inn og så at det var et lite rom som inneholdt et stort grått stål skap. Nysgjerrig som hun var, dirket hun opp låsen og fikk den også opp. Der i hyllene var det fire kasser. Hun løftet opp den ene kassen og satt den ned på gulvet og tok en kikk ned i og utbrøt: – Neimen, dette er litt av en fangst. Men den sjette sansen var ikke med henne denne gangen, for plutselig kjente hun noe hardt i bakhodet, og alt ble svart.

Paul stirret på Lizzy og tenkte fort.

Da Paul hadde ringt til Rick, hadde han sett lyset under bordet blinke. Han stirret forferdet på lyset. Han hadde en alarm for hele tomten, men den var skrudd av fordi hushjelpen hadde vært der i dag, men den i tunnelen var ikke slått av. Han hadde løpt ned og der hadde han fått øye på en skikkelse. Han hadde slått mot bakhodet og snudd personen og så at det var en kvinne. Han dro av kapsen og gjenkjente kvinnen som Lizzy. – Jasså mumlet han, du måtte blande deg oppi dette her også. Paul fant noe tau og bant hender og føtter. Så bar han Lizzy ut til brygga og opp i båten. Han løsnet tauet som holdt båten fast til bryggen og tok se en kjøretur utover Themsen.

Han gliste rått, som han hadde sagt til de andre, ville han ikke ha henne i veien. Lizzy var fremdeles bevisstløs. Da Paul hadde kjørt et stykke stoppet han båten helt. Det var mørkt og stille rundt ham. Han surret kjetting rundt kroppen hennes og låste den fast med en hengelås. Han måtte le. – Ja ja Lizzy, godt å bli kvitt deg. Så løftet han henne opp og slapp henne forsiktig ned i vannet, så det ikke ble for mye plask. Han så henne synke nedover. Så startet han båten og dro tilbake.

Da Lizzy kom under vann kom hun fort til seg selv men skjønte ikke helt med det samme hvor hun var. Men det gikk opp for henne ganske raskt. Hun følte med hendene bak på ryggen og kjente hengelåsen. Dirken var borte, men i høyre hånd, var det en falskt hud lapp med en liten lomme og inn i der hadde hun en liten fil. Hun greide å få den ut og begynte jobbe med låsen. Hun merket at lungene skrek etter luft. Men hun sto på og tilslutt greide hun å bli fri fra kjetting og tau og fikk svømt seg opp til overflaten. Da hun endelig kom opp slukte hun så mye luft at hun fikk en voldsom hosteannfall. Det var fryktelig kaldt i vannet, men hun svømte det hun kunne mot fastlandet.

Hun kom seg opp på land og pustet lettet ut. Hun satt seg ned på bakken og visste ikke helt hva hun skulle gjøre, da hun kjente noe hardt i innerlommen. Der var mobiltelefonen hennes. – Jøss, hvorfor tok han ikke den, mumlet hun. Han må ha hatt hastverk. Hun fikk den ut og tastet et nummer og hørte det ringe.

– Hei Johnny, jeg sitter her og fryser på et sted ved Themsen. Kan du komme og hente meg?

Johnny ble forskrekket og ropte inn i røret. – Hva er det du sier.

– Paul prøvde å drepe meg.

Johnny sa: – Jeg kommer med en gang.

Han ringte vakthavna for hjelp.

Etter en halvtimes tid fant de Lizzy, kald, våt og bevisstløs. Det hadde vært for mye anstrengelser for henne. Hun ble fraktet til sykehuset i all hast.

Klokken hadde rukket og bli 00:30. Johnny sto utenfor sykehuset og snakket med Pete. Pete hadde fremdeles ikke hørte noe fra banken. Han fortalte Johnny at Lizzy hadde vært utenfor huset til Paul.

– Hvordan går det med henne? Spurte Pete.

– Hun er bevisstløs, men ellers i god form virker det som. Med en gang hun våkner skal jeg snakke med henne.

– Ja gjør det, svarte Pete. Vi må heller ikke miste Paul. Jeg skal ta meg en tur bort til ham nå. Vi snakkes.

Paul satt i stolen og lette i skuffen, han var frustrert over at diamant steinen var borte. Hvor i huleste kunne den være, tenkte han desperat. Den var jo verdt så mye. – Har sikkert lagt den sammen med pengene, mumlet han for seg selv. Men nå var det like før det slo til.

Pete sto utenfor huset til Paul. Han gikk opp til hoveddøren og ringte på.

Paul hoppet i stolen og tenkte, hvem i huleste er det, så seint på natten. Men han tok seg sammen og gikk for å åpne døren. Det sto en eldre herre med frakk utenfor. Han sa: – God kveld mitt navn er Pete, jeg er politibetjent. Jeg fikk en telefon om noe bråk her i nærheten, som om noen skulle ha knust en rute. Har du hørt noe?

Paul kaldsvettet der han sto, men prøvde å slappe av og svarte rolig:

– Det har vært stille her!

– Har du sjekket vinduene dine? Spurte Pete.

Paul ristet på hode.

– Kanskje vi skulle gjør det sammen.

Paul følte at blodtrykket skulle gå amok, men han måtte få politimannen bort så fort som mulig, så han lot han komme inn. De gikk rundt i huset og kjekket alle vinduer. Pete brukte lang tid og fikk også tatt en grundig sjekk i huset uten at Paul la merke til det. Etter at alle vinduene var sjekket, måtte Pete bare gå, for han hadde jo ikke noe bevis på at han hadde prøvd å drepe Lizzy, selv om han var sikker på det. Men han unnskyldte seg og kom seg ut og ventet.

Paul pustet lettet ut og gikk inn på soverommet og fikk skiftet til noe andre klær, og ventet på klarsignal fra gutta.

Utenfor Abbey National var det mørkt og stille.

Rick og Mark kom kjørende mot sentrum. De parkerte et lite stykke borte i gaten. Så listet de seg mot banken. De kom frem til et av vinduene på venstre side, som gikk ut mot en bakgate. Da de sto der og var klare for jobben kom det plutselig opp et flomlys og en grov stemme ropte:

– Hendene i været, dere er omringet.

Mennene fikk panikk og løp i hver sin retning, men ble fort lagt i bakken.

Pete fikk beskjeden og ventet på hva Paul ville gjøre nå.

Lizzy følte det som om hun hadde hatt en drikkesjau dagen før, hele kroppen verket. Hun hadde nettopp våknet, og sykepleieren som var der, ringte på knappen over sengen og spurte hvordan hun hadde det. Hun kunne røre alle ledd men følte seg mørbanket.

Legen kom inn og sjekket henne og mente hun bare trengte litt hvile så kunne hun kanskje dra hjem i morgen. Det var greit for Lizzy, hun orket ingen ting, ville bare sove.

Johnny satte på sengekanten og holdt hendene hennes og sa: – De har arrestert bankranerne, men ikke Paul. Pete er utenfor huset hans nå og følger med. Orker du å fortelle hva som hendte?

Lizzy nikket.

Da hun var ferdig med å fortelle følte hun at hun hadde blitt tappet for energi. Johnny skjønte at hun var helt gåen, han fikk tårer i øynene. Han hadde vært så redd. Men ifølge legen ville hun overleve. Han kysset henne på munnen og gikk ut av rommet.

Johnny sto utenfor sykehuset og ringte Pete og fortalte ham nyheten.

Jasså så han har en tunnel under her, det skulle vært artig og se, tenkte Pete.

Paul ventet på telefon, han begynte og bli nervøs, han syns det tok tid. Da ringte dørklokken. Han skvatt, men tok seg sammen, jeg trodde de skulle ringe først, tenkte han mens han gikk for å åpne for andre gang i kveld.

– God kveld igjen Paul Gray, sa Pete. Vennene dine kommer nok ikke, de ble tatt på fersken.

Paul ble sjokkert men utbrøt: – Hva er det dere snakker om, komme her å plage en eldre mann midt på natten.

Pete dyttet ham inn i huset og Johnny fulgte etter.

Pete sa: – Ikke prøv deg, på sykehuset ligger en kvinne som du prøvde og ta livet av. Men hun er på bedringens vei og kan vitne mot deg.

Paul behersket seg og svarte: – Dere bare tøver og nå vil jeg at dere skal gå.

– Og nei du, vis oss tunnelen du har under her. Kom igjen!

Paul hadde ikke noe valg enn å gjøre som Pete sa. De gikk ned trappene og bortover den lange tunnelgangen og frem mot bryggen. De sto foran skapet Lizzy hadde fortalt om.

Pete sa: – Du for åpne skapdøren.

Paul stakk nøkkelen i låsen og åpnet. Men der inne var det tomt.

– Hvor er pengene?

Paul ristet på hodet. – Jeg vet ikke hva du snakker om.

Johnny hadde fått øye på noe under skapet. Han bøyde seg ned og fant en lommelykt. Johnny gjenkjente den.

– Her er lommelykten til Lizzy og viste den til Pete.

– Så hvordan har den havnet her.

Paul stirret på lommelykten og heiste opp skuldrene. – Har ikke peiling.

– Så så, jeg tror du skal bli med oss og treffe kameratene dine.

Paul skrek og bar seg høylytt, men det hjalp så lite. Pete skulle få noen til sjekke huset og båten senere.

Det hadde gått tre dager siden mordforsøket på Lizzy. Nå var hun hjemme og følte seg i toppform. Pete og et par andre politimenn hadde vært og hentet pengene hun hadde oppbevart på loftet. De hadde også funnet resten av pengene i Cabincruiseren. Det skulle holdes rettssak og hun skulle vitne mot dem.

Lørdagskveld satt hun og Johnny i stuen hennes. Der viste hun frem brevene hun hadde funnet og fortalt ham om dem og lurt på om han ville være med henne til Paris. Det hadde han svart ja til. Det var ingen som savnet diamant steinen så Lizzy hadde lagt den i safen hun hadde på soverommet.

En fredags formiddag kjørte Lizzy og Johnny i en blå Peugeot med åpent tak. Det var 15 grader og sol. Et virkelig strålende vær til å være i slutten av november. De parkerte utenfor et sveitser hus, en virkelig flott tomt, med utsikt utover en dal.

En høy og slank mørkhåret kvinne, elegant kledd, med en lang rød utringet blomsterkjole, kom gående mot dem. Håret var satt opp i en topp på hodet. Hun var utrolig sensuell. Johnny ble litt betatt der han sto. Lizzy merket det, men tok ikke det så nøye, hun forsto Johnny godt, hun var virkelig et syn. Joanna rakte fram hånden og sa med en behagelig sensuell stemme: – Hei, jeg er Joanna og håndhilste på begge to. Hun ba dem komme bak i hagen. Der var det dekket til med god mat og drikke.

De satte seg ned og Lizzy sa: – Jeg skal si du har et fint sted her, og været er jo helt fortryllende. I England er det bare møkkavær.

Joanna smilte. – Ja det var en av grunnene til at jeg flyttett til Frankrike. Bare forsyn dere med mat.

Etter et deilig måltid og hyggelig prat tok Lizzy frem esken. Hun ga den til Joanna som åpnet den. Hun tok opp en av brevene og begynte å lese. Det viste seg å være et kjærlighetsbrev fra oldefaren hennes til en kvinne som han hadde hatt et forhold til da han var gift med oldemoren hennes. Oldemoren hadde ikke kunnet få barn, men denne kvinnen hadde blitt gravid med oldefaren hennes. Kvinnen fikk en datter. Men døde av kreft da barnet var ett år gammelt. Oldeforeldrene fikk adoptert henne til England fra Frankrike.

Joanna ble overrasket, at familien hennes hadde holdt dette hemmelig for henne. Hun var så glad for at Lizzy hadde funnet brevene, og at hun ikke hadde vist dem til noen eller lest dem selv. Hun ville gi henne en sjekk på 500 pund, men Lizzy hadde avslått og sagt at det bare var hyggelig å kunne hjelpe. Men Joanna hadde stått på sitt og sagt at hun ville at Lizzy skulle ta pengene. Lizzy syntes det var for galt, men tok i mot.

Da de kom frem til hotellrommet tok Johnny henne i armene og ga henne et langt kyss. Så så han henne dypt inn i øynene og sa: – Du er virkelig en herlig kvinne.

Lizzy smilte ertende. – Ja ikke sant, og begynte å små bite ham i venstre øreflipp.

Johnny stønnet og bar henne til sengen.

Det var en varm kveld med en liten bris. Joanna, Lizzy og Johnny satt på en uterestaurant og nøt en god middag med fransk rødvin til. Det var en stemningsfylt kveld med masse mennesker som var ute og nøt den varme høstkvelden…

Kommentarer

kommentarer