Denne novellen ble publisert i magasinet; Jul i Nes 2016
Snøen dalte ned som store snøflak. Det var juleaften. En herlig vinterdag. Lysene skinte fra hus og butikkvinduer. På politistasjonen var det også pyntet for anledningen. Kriminaletterforsker Kåre Kristoffersen satt og tenkte på alle som ikke ville få en like hyggelig julefeiring. Han jobbet alltid på denne tiden siden han ikke hadde noe familie.
I stillheten ringte plutselig telefonen. Han tok den og hørte en kvinne som visket skrekkslagent: -Hjelp meg, nå kommer han og dreper meg.
– Hvor er du? Ropte Kåre.
– Jeg er i en hytte i skogen ved et tjern. Så hørtes et redselsfullt skrik og røret ble slengt på.
Kåre la på røret og løp ut til bilen, startet motoren og kjørte av gårde. Han stoppet ved en rasteplass, låste døren og løp inn i skogen, men hvor han en lette fant han ikke noe hytte ved et tjern. Han kjørte rundt i flere timer og løp rundt i skog og mark men han fant ingen ting. Da han var tilbake på kontoret sjekket han kartet over hele området, men han kunne ikke finne noe der heller. Kåre ringte etter helikopter, men det var ikke lett. Siden det var julaften var det ingen som kunne hjelpe ham. Han var frustrert, kvinnen var sikkert død allerede. Han forsto ikke hvor dette stedet kunne være. Han hørte noen banke på døren. Han så opp og der sto Bjarne som var skogvokter. Han smilte og ga Kåre en kurv full med frukt, nøtter og marsipan. Han spurte: – Nå mye å gjøre?
Kåre reiste seg opp og svarte: – Det var stille, men nå har det skjedd noe fryktelig og så fortalte han Bjarne om telefonsamtalen han hadde fått.
Etterpå sto Bjarne og stirret på Kåre en stund før han sa: – Det der var merkelig, jeg vet om en hytte som lå ved et tjern, men den er borte nå. Den brant ned. I dag er det akkurat hundre år siden det hendte.
Kåre stirret overrasket på ham.
Bjarne nikket og sa: – Bli med meg så skal jeg vise deg.
Kåre fikk på seg jakka og så dro de.
De hadde gått et stykke inn i skogen og nå sto de ved et tjern. Bjarne gikk bort til der hytta hadde stått. Nå var det bare snø som lå der. Kåre masserte tinningen og lurte på hva i huleste dette var. Han gikk sakte mot Bjarne og stoppet like ved ham og så seg rundt.
– Det hendte noe her for hundre år siden. Bjarne så spørrende på Kåre.
– Har du tid til å høre?
Kåre nikket og følte et grøss på ryggen. Det var noe ved dette stedet. Bjarne fant noe ved og tente på så de kunne få litt varme i kroppen. Det lå en trestamme like ved bålet. Bjarne la en sauskinnfell over stammen. Kåre satte seg ned ved siden av Bjarne som tok frem to lommelerker som var fylt med whisky og ga en til Kåre. De tok begge en slurk så begynte Bjarne å fortelle.
-Det var en ung kvinne som bodde her ute. Hun var flink med urter og kunne lege folk. Hun ble kalt trollkvinnen. Hun var virkelig vakker med langt ravnsvart hår og grønne øyne som skinte som diamanter. Du følte deg ikke særlig høy i hatten når du så henne dypt inni øynene. Det var noe mystisk ved henne. Men folk kom til henne med plagene siden for det. Min oldemor pleide å besøke henne. Hun følte seg alltid bedre etter og ha vært på besøk. I dag er det hundre år siden trollkvinnen ble drept. Hytta hun bodde i begynte å brenne. Liket av henne ble funnet i den brennende hytta. Hun hadde et halsskjede med en grønn glitrende stein som alltid hang rundt halsen hennes. Bjarne stoppet opp og tok en slurk og så inni bålet. Kåre måtte riste på hodet.
– Det kan da ikke være henne som ringte, jeg mener døde mennesker ringer ikke, sa Kåre.
Bjarne snudde seg og så ham inn i øynene og sa: – Hun vil at du skal finne morderens familie.
Kåre måpte og måtte le. Han lo så han falt bakover og fikk seg et smell i hodet. Han kom seg opp og masserte der han slo seg.
Bjarne var like alvorlig da han spurte: – Du tror ikke på spøkelser?
Kåre heiste på skuldrene og kremtet før han svarte: – Har aldri hørt eller sett noe. Han så Bjarne inn i øynene og merket at fargen var sort som natten. Da hørtes et forferdelig skrik. Kåre skvatt opp fra stammen da en elg med en sort ravn mellom hornene kom ut fra et par busker. Så hørte han Bjarne si: – Der er trollkvinnen og hun trenger din hjelp så hun kan ta sin hevn.
Det ble for mye for Kåre for plutselig falt han sammen og alt ble svart.
Han våknet med armene og hodet på bordet. Han blunket er par ganger og reiste seg opp i en sittende stilling og så seg rundt i rommet. Ikke noe kart, ikke noe kurv med frukt oppi. Han reiste seg fortumlet opp og gikk ut til bilen. Den var snødd helt ned. Han forsto ingen ting. Hadde alt bare vært en drøm? Kåre gikk inn og lagde seg en kopp kaffe. Idet han satte seg i stolen hørtes et lite kremt. Kåre så opp og mista kaffekoppen i gulvet. Han stirret måpende på kvinnen som sto i døren. Det var jo trollkvinnen! Kåre måtte ha sett morsom ut for kvinnen lo en fortryllende latter og blunket ertende.
Så smilte hun og sa med en nydelig stemme: -Du må ikke jobbe så mye så du sliter deg ut. Hun plukket opp koppen og ga den til han.
Kåre kjente hvordan hjertet dunket hardt.
Han kremtet og spurte: – Hvem er du og hva kan jeg gjøre for deg?
Kvinnen smilte: – Mitt navn er Celina, jeg leter etter min oldemors grav.
– Hun var visst en klok kone. Jeg har lett rundt på kirkegården, men jeg finner ingen grav med hennes navn på. – Kunne du hjelpe meg å finne den?
Kåre hadde fremdeles drømmen i hodet og ble urolig etter hvert som kvinnen snakket.
– Selvfølgelig, hvis du setter deg ned i stolen der skal jeg ringe noen. Kåre tok opp røret og ringte skogvokteren Bjarne. Han fikk svar etter et ringesignal.
– Hei Bjarne, er det mulig for deg å komme til stasjonen?
– Jeg er der om tjue minutter, svarte han.
Kåre snudde seg mot kvinnen og sa: – Det kommer en mann hit som kanskje kan hjelpe deg.
Kvinnen smilte og nikket. – Du ser ut som om du har sett et spøkelse.
– Jeg kan berolige deg med at jeg er et menneske av kjøtt og blod. Hun reiste seg opp og tok hånden hans. Hun hadde et fast håndtrykk og hånden var myk og varm.
Kåre smilte og svarte: – Du for unnskylde meg men jeg har jobbet veldig mye og da du kom hadde jeg akkurat våknet fra en levende drøm.
Kvinnen smilte til ham. -Du må jobbe litt mindre og siden det er julaften burde du dra hjem til din familie.
-Jeg har ingen familie, derfor jobber jeg på slike dager. De hørte det gå i døren og Bjarne kom smilende inn. Kåre ble beroliget av at øynene hans var blåe. Han fortalte hva kvinnen ønsket.
Bjarne klødde seg på haken og tenkte hardt da han tilslutt svarte:
– Severine Karlsen, min bestefar fortalte meg mye om henne. Hun var virkelig en utrolig kvinne. Hun kunne sine saker om urter og ting.
Bjarne smilte til kvinnen og fortsatte: – Hun ble begravd ved det lille tjernet ikke så langt fra hvor jeg bor. – Bli med meg, sa han.
Kåre ville også bli med. Han syntes dette lignet litt vel mye på drømmen han hadde hatt.
De sto ved et lite tjern og midt ute i tjernet var det en gravstein som var bygd som en liten hytte, hvor det sto det med gullskrift; Severine Karlsen født 12 juni 1832, døde 24. desember 1912.
Kåre svelget og spurte: – Hvordan døde hun?
Bjarne klødde seg tenkende på haken igjen og svarte: -Ingen som vet, det var visst litt mystiske omstendigheter rundt dette. Noen turgåere fant henne i vannet. Hun hadde på seg en tynn nattkjole. Hun bodde i et hus som lå like ved her. Ingen vet hva som fikk henne til å gå ut i bare nattkjolen og ned til vannkanten. Huset hennes brant ned senere den kvelden.
Kåre ble stående og stirre og følte at bena ble som gele. Bjarne fikk akkurat tatt tak i ham før han segnet om. Kåre kom fort til seg selv og fortalte hva han hadde drømt. Etterpå stirret de begge på han.
Celina klappet ham på kinnet og sa: – Hun ble ikke drept, hun fikk et lite hjerteinfarkt og prøvde tilkalle hjelp, derfor gikk hun ut av huset. Hun brente alltid stearinlys og det var nok det som startet brannen.
Bjarne nikket og sa: -Det kan nok stemme, men du vet hvordan det er med vandrehistorier.
Kåre var ikke sikker på noen ting lengre, han måtte klype seg selv for å forsikre seg om at dette ikke også var en drøm.
Da de kom inn i sentrum sa de farvel til Bjarne. Celina spurte: – Skal vi spise julemiddag sammen?
Kåre som syntes Celina var en vakker kvinne, smilte et sjarmerende smil og svarte: – Det høres hyggelig ut, må bare stenge sjappa så kan vi gå til en hyggelig restaurant like rundt hjørnet her.
Hun smilte, nikket og tok armen hans og så gikk de…..
