Den sjarmerende morderen

En fiktiv krimnovelle fra Oslo Ep 1

Ruth Karlsen sto ved grunnmuren til den nye tomten og så seg rundt. Datteren Irene på 20 sto lent inn mot et tre like ved og røykte på en sigarett. Hun vinket til moren som vinket tilbake. Irene ropte til henne: – Hva slags hage skal vi ha?

Ruth gikk sakte over mot datteren og svarte: – Vet ikke helt ennå, men jeg må ha en vinterhage, og et drivhus.

Irene smilte ertelystent: – Jeg har alltid lurt på om du er en moderne heks. Du kan så mye om urter og du har evner som skremmer meg noen ganger.

Ruth rusket datteren i håret og blunket: – Du er heldig som har meg.

Så brøt de ut i latter.

Ruth og Irene kjørte hjemover, de hadde vært og sett på tomten igjen som lå i Ås. De var begge fra Oslo, men den dagen Ruth vant 12 millioner kroner i lotto, følte begge de kunne flytte fra byen. Siden datteren studerte på Universitetet i Ås og at det var et landlig og herlig sted syntes begge det var et godt kjøp. Ruth på 40, hadde jobbet i politiet i 15 år. 10 år på Majorstuen politikammer og fem år i Kripos. Men nå følte hun at det var på tide å slutte, og siden hun hadde penger nok, kunne hun ta den avgjørelsen. En kollega av henne, Roar Pettersen, hadde fortalt henne om en tomt i Ås, mot Myrvoll, ikke så langt fra et hestesenter, som ikke var i drift lenger. Så hun hadde dratt sammen med Roar og sett på stedet og var ikke i tvil om å kjøpe. Men før man kunne kjøpe så måtte man søke om byggetillatelse hos kommunen og ta en prat med naboene. Det viste seg å være helt i orden med både kommunen og naboene. Mens byggingen pågikk bodde de i en leilighet på Marienlyst.

Det var fredag ettermiddag, en januar måned. Det hadde snødd en del, så det var et herlig vintervær. Det var en blå himmel og gradestokken viste minus 15 grader. Irene satt på toget fra Ås. Hun gledet seg til å ha et par fridager. Hun skulle ut med noen venner på byen. Det skulle bli godt med et par glass øl, tenkte hun da hun satt på toget og så ut av vinduet. Hun hørte på Anastacia, albumet,”Freak of nature” på mp3 spilleren.

Ruth satt ved kjøkkenbordet og nøt et glass rødvin. Maten sto og putret på steikeplaten. Hun hadde laget en gryterett av lammekjøtt og grønnsaker, med ris til og hvitløksbrødet ble varmet opp i ovnen. Det var Irenes favoritt rett. Ruth bladde i Aftenposten, og leste om mordet på en kvinne i 20 års alderen. Hun hadde blitt drept i sitt eget hjem. Politiet hadde ikke funnet noen mistenkte. Hun leste videre at kvinnen var blond og slank, ca 1,70 høy. Mens hun satt der og leste, hørte hun noen komme inn.

– Hei mamma, det er meg, ropte Irene og kom inn på kjøkkenet. Mmm, her lukter det godt, og ga moren et kyss på kinnet.

– Hei jenta mi, hvordan har dagen din vært?

– Gøy, svarte Irene, og forsvant inn på badet.

Ruth satt i sofaen og så på; Skavland og tenkte på den kvinnen som hadde blitt funnet drept i sitt eget hjem. Hun hadde blitt voldtatt og strupen var skåret over. Ruth funderte på om hun skulle prøve seg på den saken. Hun ville jobbe som privat etterforsker når hun sluttet i Kripos.

Hun tenkte høyt: – Kvinnen ble drept i leiligheten sin, og det var ikke noe tegn til innbrudd. Hun måtte ha sluppet inn morderen, altså hun kunne ha kjent personen eller en hun trodde hun kunne stole på. Hun trakk pusten dypt og tenkte på datteren.

Irene var en tiltrekkende jente med langt lyst hår, grønne øyne, 1,70 høy, slank og veltrent. Hun hadde mange beundrende blikk fra både menn og kvinner. Det var spesielt en mann som ikke kunne ta blikket vekk fra henne. Han var mørk i håret, en kort manke, ansiktet var furete, vanskelig å si alderen på ham. Muskuløs og litt kraftig. Han merket seg hvordan ansiktsuttrykket hennes skiftet og alt annet hun foretok seg. Irene reiste seg opp fra stolen og gikk mot kjellertrappen. De var i en pub midt i Oslo sentrum. Siden det var fredagskveld, var det mange mennesker der. Da Irene gikk ned trappen mot toalettet, fulgte mannen etter. Man måtte ned i kjelleren for å komme til toalettet. Irene åpnet døren til dametoalettet. Der var det flere som ventet på tur. Så hun ble stående og vente. Mannen gikk inn på herretoalettet.

Hun vasket hendene sine og tørket dem. Så åpnet hun døren og snublet nesten i en mann som sto foroverbøyd. Han knyttet sko lissene sine.

– Åhh! Unnskyld meg, sa Irene.

Hun smilte beklagende og gikk opp trappen. Mannen hadde nikket og blitt stående og se etter henne. Han kunne lukte parfymen hennes som var av vanilje. Han skulle huske den lukten. Mannen gliste og gikk opp trappen.

Irene hadde kjøpt seg en øl til og satte seg ned ved bordet der vennene hennes satt.

Klokken var 01:00, Irene gikk mot trikkeholdeplassen. Hun hadde følge med Tor, en kamerat, men av en eller annen grunn følte Irene en redsel hun ikke kunne forstå. Hun hadde hatt det skikkelig artig hele kvelden, men etter det lille møte med mannen utenfor toalettet, hadde hun fått en ekkel følelse i magen. Hun hadde blitt skremt av ham og ikke forstått hvorfor. Han hadde sett på henne litt for intenst, men hver gang hun hadde sett bort på ham, hadde mannen snudd seg og småpratet med en annen som satt ved siden av ham.

De kom frem til holdeplassen, og ventet på trikken. Hun så seg rundt men kunne ikke se mannen. Hun hadde en ekkel følelse i kroppen. Irene var glad for at det var mange mennesker der og at Tor var sammen med henne.

Ruth lå i sengen og leste en thriller, da hun hørte Irene låse seg inn. Hun la fra seg boken og tok på seg en morgenkåpe og møtte datteren på kjøkkenet.

– Hei jenta mi, hatt det gøy?

Irene smilte: – Ja, det var artig. Men holdt hendelsen for seg selv, ville ikke uroe moren.

Irene lagde kakao til seg selv og moren. De satt rundt bordet og drakk kakao. Faren til Irene, Mads, hadde dødd i en brannulykke. Han jobbet som brannmann. Den dagen han døde hadde det vært en stor brann i en blokk med leiligheter og Mads hadde reddet et barn og levert det til moren og gått tilbake får å finne flere omkommende da det kom en eksplosjon som drepte ham. Det hadde vært helt ufattelig. Ruth hadde vært enke i 5 år nå. Begge to savnet han så fryktelig og Ruth var alltid engstelig for datteren. Hun hadde jo bare henne.

Så Irene pleide å være forsiktig med å fortelle ting, for hun visste at moren kunne bli hysterisk.

Morgenen etter var det like fint vær, med sol fra en skyfri himmel og minus 15. Ruth satt ved kjøkkenbordet med en kopp te og leste Aftenposten. Igjen leste hun om en kvinne som hadde blitt myrdet hjemme i leiligheten sin. Samme beskrivelse som den forrige hun hadde lest om. Hun kom til å tenke på datteren, hun var som de to kvinnene. Ruth følte et ubehagelig grøss på ryggen. Hun måtte finne morderen før det ble flere mord. Hun visste at datteren kunne være i faresonen. Hva var det med denne morderen? Likte ikke personen blonde kvinner? Eller var det bare en pervers psykopat? Ruth satt med avisen i hånden og plutselig følte hun en smerte av tomhet og at hun var helt alene i verden.

– Jøss, der har jeg det, en mann som har mistet en han var veldig glad i og hver gang han ser en jente som ligner kan han ikke stå imot, han må bare drepe dem. Ingen andre menn skal få dem. Ruth ble sittende helt stiv. Hun kunne få disse følelsene, hun hadde en evne til å føle andres smerter og hat. Hun brettet sammen avisen, og reiste seg opp, og så Irene stå foran henne.

– Nei men, god morgen Irene.

– God morgen mamma, er det noe galt?

Ruth så på henne og spurte: – Skulle det være det?

– Jeg hørte du rope.

– Jeg leste noe i avisen om en sak og fikk en magefølelse.

Irene svarte mumlende: – Ok. Hun tok seg en kopp kaffe og satt seg ved bordet. Ruth ble stående å se ned på henne.

Så satte hun seg ned og tok hendene til datteren i sine og sa: – Jeg vil ikke skremme deg, men to unge kvinner har blitt myrdet og begge minner litt om deg. Samme høyde, samme farge på håret og øynene. Jeg sier det så du vet om det og er på vakt.

Ruth merket at Irene klemte begge hendene hennes hardt.

Irene tenkte på den mannen hun hadde sett kvelden før. – Mamma, du skremmer meg. Hun så på henne med store øyne.

– Beklager jenta mi, jeg måtte bare fortelle deg det, jeg ville aldri tilgi meg selv hvis det skulle hende deg noe.

Irene sa: – Jeg så en mann i går som skremte meg, og fortalte om hendelsen.

Ruth hadde fått en beskrivelsen av mannen, men det var ikke så mye å gå på. Mørk kort hår, furete ansikt, alder: ukjent, kanskje litt høyere enn henne. Det hadde vært for mørkt til å se ham skikkelig. Irene lovte moren å holde utkikk og ikke gå alene. Den kvelden skulle Irene være hjemme og det var Ruth glad for. Så hun hadde foreslått at de skulle bestille noe kinesisk mat og se en dvd film.

Etter frokost tok de seg en skitur i Nordmarka. Det var en del mennesker der ute som gjorde det samme. Solen skinte fra en skyfri himmel og gradestokken viste minus 15. Det var en herlig dag. Ruth hadde pakket en ryggsekk med god niste som besto i en termos med varm kakao og rundstykker med ost og kalkun pålegg.

Irene lå i badekaret med en beroligende badeolje som moren hadde laget, og slappet av med et glass rødvin og en bok. Ruth satt i telefonen. Hun hadde ringt til Kristine Andersen, som jobbet i kriminalavdelingen på Majorstuen Politikammer. De hadde vært partnere da hun jobbet i politiet.

– Kan du ta deg en tur? Jeg har noe viktig å fortelle deg.

– Jeg kommer om ca. tyve minutter, svarte Kristine.

Hun bodde på Frøen i en leilighet sammen med mannen Kåre og to barn, Karoline på 17 og Roger på 19. Kåre jobbet som advokat.

De satt på kjøkkenet med en kopp urtete hver. Ruth fortalte Kristine om hendelsen Irene hadde hatt kvelden før og hva hun selv trodde om saken. Kristine jobbet med den mordsaken.

Da Ruth var ferdig sa Kristine: – Det trengte jeg, for vi har ikke funnet et eneste spor. Morderen er flink til å slette sine spor. Du vet hva sjefen mener om sanser og magefølelser. Han skal bare ha materielle bevis.

Ruth nikket, hun visste hva Kristine mente.

Kristine skulle holde noe for seg selv, men fortelle om mannen fra puben som hadde holdt øye med Irene.

– Er det greit hvis jeg etterforsker litt privat, så skal jeg holde deg orientert?

Kristine nølte litt, men svarte: – Ok, men vær forsiktig og hold det for deg selv.

Kristine visste om lotto gevinsten. Hun var glad på hennes vegne, men syntes det var trist hun skulle flytte til Ås. Det var så greit når hun bodde like ved, for da kunne hun bare stikke innom når hun ville besøke Ruth. Men hun skjønte henne godt også, det skulle bli artig å se huset ferdig bygd.

Mandagsmorgen satt Ruth på kontoret. Irene hadde tatt morgentoget til Ås. Ruth satt med noe papirarbeid hun måtte få unnagjort. Hun hørte noen banke på døren og så opp. Det var Roar

– Hei!, sa hun.

Roar smilte og spurte: – Har du noe informasjon om den smuglersaken?

Ruth fant frem dokumentet på bærbaren hun hadde stående foran seg, og lot Roar lese det.

– Er det mulig å skrive det ut?

– Selvfølgelig, svarte Ruth og trykket på utskriftknappen. Så ga hun papirene til Roar. Da han gikk ut ble Ruth sittende og tenke på mannen som Irene hadde sett i helgen. Hun hadde prøvd å tegne mannen på dataprogrammet hun hadde, men det hadde ikke vært så lett. Han kunne være hvem som helst. Ca. 1,80 høy, muskuløs og litt kraftig. Furete ansikt, mørkt kort hår. Alder, kanskje mellom 30 og 40 år. Ruth skrev det ned på bærbaren. Hun skulle ta seg en tur på puben datteren hadde vært på. Kilkenny Inn lå i Øvre Slottsgate 20. Det var en irsk restaurant, bar og nattklubb.

Da hun var ferdig for dagen dro hun en tur på butikken for å handle inn mat.

Ruth satt og spiste og tenkte gjennom det hun hadde skrevet om morderen. Hun var sikker på at det var han, Irene hadde møtt på Kilkenny Inn.

– Jeg lurer på om Kristine har funnet ut noe mer, sa Ruth høyt til seg selv.

Mens hun satt der og spiste, ringte det på døren.

Utenfor sto Roar med en flaske rødvin og spurte: – Vil du hjelpe meg med denne flasken?

Ruth smilte og sa: – Tja, hvorfor ikke? Kom inn. Har du spist middag?

– Nei jeg har ikke det, svarte Roar.

De gikk inn på kjøkkenet og Ruth fant frem to rødvinsglass og en tallerken og fylte opp med marinert kylling fillet, pasta, salat og marinerte hvitløksbåter.

Roar åpnet flasken og skjenket i glassene. Roar var 45 år og ungkar. 1,80 høy, slank og muskuløs, sort krøllete kort hår og blå øyne. Han hadde et arr fra høyre kinnbenet og ned til munnen. Han hadde stoppet en innbruddstyv og blitt knivstukket.

Roar var en mann kvinner snudde seg etter. Han kunne virke rå og ufølsom, men innerst inne var han øm og kjærlig, men han viste det sjelden. Han var veldig glad i Ruth, men holdt det for seg selv.

Mads hadde sagt til Roar en gang de var ute og fisket, at han måtte passe på Ruth, hvis det skulle skje ham noe. Roar hadde ledd det bort og svart, dere kommer til å bli gamle sammen. Han smilte til henne da han skålte. Hun smilte tilbake. Roar syns hun var en tiltrekkende dame. 1,70 høy, slank og veltrent. Kort lyst krøllete hår, grønne øyne, en sensuell munn, som alltid så rød og spiselig ut. En søt liten nese. Hun hadde lange slanke hender og lange ny-stelte negler. De var alltid malt med rød neglelakk. Roar syntes Ruth var en sexy kvinne. Men han ville ikke presse seg på, han var sikker på at Ruth ikke var interessert i ham på den måten. Hun hadde aldri vist noe tegn på det heller.

Etter at hun ble enke, ble Ruth mer opptatt med jobb, for å slippe å tenke på Mads. Noe nytt forhold var utenkelig for henne nå. Hun hadde ikke det i tankene nå heller, der de satt sammen og pratet og hygget seg. Ruth likte Roar veldig godt, han hadde vært en fin støtte etter at mannen hennes døde.

Roar husker første møte med Mads. Det var en sommerkveld han hadde blitt invitert til grilling. Mads var like høy som Roar, muskuløs og litt kraftig. Han så alltid sunn og frisk ut. Lyst kort hår og blå øyne. Han husket alltid hvordan han var mot Ruth. Han pleide alltid og gi henne en klem og en klapp på armen. Han hadde også sans for humor. De passet så godt sammen, man merket at de var veldig glad i hverandre. Roar savnet Mads, han hadde vært en god kamerat. Nå satt han her sammen med Ruth og følte at han egentlig ikke burde være der. Han lurte på hva Mads ville ha sagt, hvis han visste hvor mye han følte for kona hans. Mads var død, men det føltes som om han var på et forbudt området. Han måtte riste av seg følelsen.

Han smilte til Ruth og sa: – Dette smaker godt.

Ruth smilte: – Ja ikke sant og blunket til ham.

Roar gliste tilbake.

Irene satt på Bugge’n i Ås sammen med Beate, som studerte det samme som henne og spiste pizza. De hadde pusset opp puben som hadde blir mer lys og åpen. Det var et lokalt band der som spilte gammal rock fra 70 tallet. Det var en bra stemning.

Ruth og Roar satt i sofaen. Tv-en sto på og det var nyheter på NRK1. Roar så på Ruth, han kunne ikke få sett seg mett på henne. Ruth merket blikkene hans og spurte: Hvorfor ser du sånn på meg?

Roar smilte varmt til henne og svarte: – Du er en vakker kvinne Ruth.

Ruth smilte sjenert tilbake: – Du er ikke så verst du heller Roar.

Han blunket skøyeraktig til henne.

Ruth så ned i gulvet og følte seg litt flau og kremtet: – Vil du ha kaffe?

– Ja, takk, det høres deilig ut.

Ruth gikk inn på kjøkkenet og ble stående ved vasken, hun skalv der hun sto. Hun tenkte, hva er det med meg, hvorfor skjelver jeg sånn. Plutselig følte hun at noen strøk henne over kinnet, og at det var noen ved siden av henne.

Ruth hvisket, er det deg Mads? – Åh Mads jeg savner deg noe så fryktelig, jeg elsker deg. Da hun snudde seg så hun Roar stå i døråpningen og se på henne. Tårene rant nedover kinnet hennes. Roar hadde hørt henne prate, så han hadde reist seg opp og gått mot kjøkkenet, og der sto hun og gråt. Roar gikk bort til henne, tok henne inntil seg og holdt rundt henne. Ruth ble stående og gråte ned skjorten hans.

– Du elsker visst Mads fortsatt du, sa Roar.

Ruth satte seg ned ved kjøkkenbordet og Roar satte seg overfor henne. Han tok hendene hennes og holdt dem i sine. – Jeg beklager Roar, jeg mente ikke å gråte ned skjorten din.

– Det er helt i orden vennen min.

– Jeg følte noen stryke meg på kinnet, jeg tror det var Mads.

Roar klemte hendene hennes og sa: – Jeg savner ham jeg også, han var en god kamerat. Men jeg vet at han ikke vil at du skal være lei deg hele tiden. Husk du har en nydelig datter som trenger deg og du har en jobb du liker og så har du meg.

Ruth smilte mellom tårene og klemte hendene hans og svarte: – Du er en utrolig god venn Roar, jeg vet ikke hva jeg skulle har gjort uten deg.

Roar smilte til henne.

Så sa hun: – Ja så var den kaffen da. Hun reiste seg opp og fant kaffetrakteren, fylte opp med vann og kaffe og satte den på. Ruth så ut av vinduet, det var fullmåne og hun så hvordan stjernene lyste opp fra himmelen. Det lyste så herlig. Ruth fant to kopper og fylte opp i kaffe. Så gikk de inn i stuen og satte seg. Ruth satte seg inntil Roar, han holdt den ene armen rundt henne og sånn ble de sittende uten å si noe.

Han satt inne på ”Kilkenny Inn”. Siden det var mandag, var det ikke så mange mennesker der. Han satt inn i en krok og fulgte med alle som kom og gikk. Han tenkte på den kvinnen han hadde sett på fredagen og den herlige lukten av henne. Han var besatt, hadde tenkt på henne hele tiden. Han håpet hun kom innom i dag.

Mens han ventet, leste han i Dagbladet og drakk Guinness. Han overvåket alle som kom inn. Da avisen var lest gikk han bort til baren, og la merke til kvinnen som satt på en barkrakk. Han merket at han stivnet og tenkte, der er du jo, min kvinne.

Han kom bort til henne og sa: – Unnskyld, er det din lommebok som ligger der på gulvet? Han hadde feid den ned fra bardisken så fort at ingen hadde lagt merke til det.

Kvinnen så ned da han tok den opp og ga den til henne.

Kvinnen sa med en nydelig stemme: – Takk skal du ha, og ga ham et sjarmerende smil.

Han smilte tilbake. Det var ikke henne, men han ble ved baren. Han merket hvordan hun flørtet med øynene og hvordan det oste sex av henne. Hun smilte til andre menn også, mens de pratet. Han ble sint, og tenkte, jævla hore, men besinnet seg. Etter et par drinker gikk de ut sammen. Han hadde passet på at ingen ville kjenne ham igjen. Med løsbart, grønne kontaktlinser, litt brunkrem i ansiktet og en mørkblond parykk, fikk ham til å føle seg trygg. Hun vrikket på baken når hun gikk, hun likte visst å vise seg frem. Han ble kvalm, han ville ikke ha sex med henne, han ville drepe henne. De gikk inn en sidegate som var mørk og tom for mennesker. Han gjorde seg fort ferdig med henne. Han tok hendene rundt halsen og klemte til. Han hadde fått på seg hansker uten at hun hadde lagt merke til det. Det kom ikke en lyd ut av munnen hennes. Etterpå skar han henne over strupen. Han lot henne ligge der. Så forsvant han i mørke.

Neste morgen hadde gradestokken klatret opp til minus 5 grader og store snøflak dalte ned fra himmelen. Ruth satt i bilen og var på vei til jobben, det var kø. Hun tenkte på Roar. Han var en god venn, og hun likte ham veldig godt. Men følte seg litt forvirret, hun tenkte forsatt på Mads. Hun savnet ham så fryktelig.

Endelig kunne hun parkere utenfor Kripos bygningen.

Da hun satte seg i stolen, etter å ha fått laget seg en kopp te, så hun at det blinket på telefonen hennes. Det var nummeret til Kristine. Hun løftet av røret og ringte. – Hei Kristine, det er Ruth her.

– Hei Ruth, ville bare si fra at morderen har slått til igjen. En blondine. Hun er kvalt og strupen er skåret over. Men hun har ikke blitt voldtatt. Kvinnen ble funnet i en bakgate. Ingen vitner.

– Takk skal du ha, godt at Irene er i Ås. Jeg lurer på hvorfor han gjorde det annerledes denne gangen. Er du sikker på at det er samme mann?

– Jeg tror det, det kan hende at han ble forstyrret.

Ruth takket henne og la på røret og ble sittende og tenke.

Jasså du, kanskje jeg møter deg i kveld. Ruth skulle ta seg en tur til den baren. Telefonen begynte å ringe. Ruth tok røret til øret.

– Hei mamma, det er Irene her, hvordan går det? Jeg hadde en drøm i natt og den var så levende. Jeg drømte at du satt og gråt og ropte på pappa, og da jeg våknet var jeg helt våt i ansiktet. Jeg må visst ha grått i søvne.

Irene hørtes lei seg ut. – Jenta mi, er du ok nå?

– Ja da mamma, men er du ok?

Ruth fortalte datteren om hendelsen i går. Etterpå var det stille en stund, så sa Ruth: – Drømmer du mye om pappa, Irene?

– En gang i blant.

Ruth bestemte seg for å fortelle datteren om nyheten hun hadde hørt.

Irene tok det fint. Hun sa: – Mamma, ikke vær redd, jeg kan ta vare på meg selv, og jeg har ikke tenkt å bli med noen mann hjem som jeg ikke vet hvem er.

– Jeg vet det vennen min, men du må bare ringe igjen hvis du trenger noen å prate med.

– Det høres fint ut. Jeg ser deg på fredag. Så la hun på.

Irene lente seg inntil veggen og tenkte på moren, hun måtte fortelle henne at hvis hun likte Roar så måtte hun bare ta ham, hun hadde ikke noe imot å få ham som stefar. Hun smilte og gikk til neste time.

Ruth skrev på bærbaren. Hun fylte sidene om morderen. Hun skrev opp at han hadde drept tre kvinner, voldtatt to av dem, og skåret strupen over på alle tre. Hun hadde også skrevet ned hendelsen på datteren. Mens hun satt der og leste og skrev, hørte hun ikke Roar komme inn. Hun var så oppslukt at hun ikke merket at han sto bak stolen hennes og leste det hun hadde på skjermen.

Han utbrøt: – Driver du med din egen etterforskning?

Ruth skvatt og stirret på ham litt forvirret og lukket lokket på bærbaren og svarte sint: – Hvorfor banket du ikke på? Det er lite frekt å komme inn å skremme meg på den måten.

Roar sa unnskyldende: – Beklager, men jeg banket på døren.

Ruth stirret sint på ham: – Jeg hjelper Kristine med noe.

– Er det om de drepte blondinene?

Ruth nikket.

Han ga henne et kjærlig klapp på høyre kinn og sa: – Trenger du noen å diskutere saken med, vet du hvor jeg er. Så gikk han ut.

Ruth ble sittende og se etter ham og tok seg til kinnet. Så reiste hun seg opp og gikk ut. Hun måtte ha luft.

Ruth sto lent inntil murveggen ved høyre side av inngangen med lukkede øyne og skalv. Hvorfor føler jeg meg sånn når Roar er i nærheten? Hun snakket med Mads inni seg. Hva er det som skjer med meg? Jeg skjelver jo så fælt. Hva skal jeg gjøre? Hun følte seg forvirret og rar i hodet. Plutselig luktet hun kaffe. Ruth åpnet øynene og der sto Roar med en rykende fersk kopp kaffe til henne. Han smilte varmt og spurte: – Er du ok Ruth?

Hun nikket og tok imot kaffen. – Jeg beklager at jeg ble sint på deg. Det var unødvendig.

– Unnskyldningen er godtatt, sa han og smilte skøyeraktig.

Ruth måtte le. Så sa hun: – Mente du hva du sa om at vi kan diskutere saken sammen?

Roar nikket: – Det er bare å si ifra.

Ruth satte fra seg koppen og ga Roar en lang klem og kysset ham på kinnet og sa: – Du er litt av en type, og jeg må innrømme at jeg liker deg ganske godt. Så tok hun koppen og fortsatte: – Jeg får vel jobbe litt og så gikk hun inn.

Roar ble stående og merket hvordan hjertet dunket litt ekstra.

Klokken på veggen i stuen slo åtte ganger. Ruth hadde staset seg opp. Hun hadde tatt på seg en sort buksedress. Den var utringet og satt som smurt på kroppen hennes. Hun hadde tatt gele i håret og rufset det opp. Sminket seg mer enn det hun pleide å gjøre og sprayet på parfyme. Hun blunket til speilbildet og gikk ut i gangen og tok på seg høyhælte støvletter og en lang sort ullkåpe.

Da hun gikk mot trikkeholdeplassen, merket hun at folk stirret på henne. Ruth følte seg litt teit der hun gikk, men det var jo en grunn for antrekket, hun skulle kanskje møte en morder. Det var det som var i tankene hennes da hun satt på trikken på vei mot møtestedet.

Hun sto utenfor ”Kilkenny Inn” og så seg rundt før hun gikk inn. Ruth gikk med en sensuell gange bort til baren. Hun merket alles øyne rettet mot seg. Da hun var ved baren, nikket bar-tjeneren til henne.

– Hei, jeg vil gjerne ha et glass rødvin.

Mannen bak baren fant frem en flaske spansk vin og helte det i et rødvinsglass og ga det til henne.

Hun smilte og ga ham penger. Hun satte seg på barkrakken og så seg litt rundt. Det var en del mennesker der, men ikke så fullt som det ville ha vært i helgene. Det var like greit, for da kunne hun følge med på folk som kom og gikk. Det var en stor og fin pub. En lang bar med bar krakker. En scene hvor det ble spilt live musikk. Lange spisebord og en trapp som gikk opp til annen etasje hvor det var en bar og et dansegulv. Vinduene var store og man så rett ut på Slottsgaten.

Kvelden gikk fort, men hun møtte ikke noen som virket mistenkelige. Hun spurte mannen bak baren om han hadde sett en mann ved den beskrivelsen hun hadde gitt ham. Men han hadde ikke sett noe.

– Jobber du i politiet? For jeg har svart på samme spørsmål til dem.

– Nei, jeg bare etterforsker privat. Så du har ikke merket noen spesielle som sjekker opp blonde kvinner og går ut sammen med dem?

Fyren bak baren ristet på hodet: – Det er så mange mennesker, og det er ikke lett å følge med på hva de gjør.

Hun takket og tok glasset sitt og fant et ledig bord, hvor hun satte seg. Det var et par mannfolk som prøvde seg på henne. Hun benyttet sjansen til å spørre dem om det samme. Men det var ikke noe napp å få der heller.

Da klokken nærmet seg to på natten, hadde Ruth fått nok og dro derfra. Hun lurte på hvor han var og det irriterte henne at han ikke hadde kommet. Hun visste at det var stampuben hans, hun hadde fått en ekkel følelse i magen nesten med en gang hun hadde kommet inn i puben og den ga seg ikke før hun satt på trikken hjemover.

Ruth låste seg inn og tok av seg støvlettene og kåpen. Hun lagde seg en kamillete og satte seg i sofaen og tømte hodet for tanker. Da hun var ferdig med teen, satt hun koppen i oppvaskmaskinen og gikk til sengs med Roar i tankene, av en eller annen grunn. Hun sovnet fort. Hun drømte urolig, hun var på jobben og tok noen kopier og plutselig sto det en mann foran henne. Han virket ond men også sårbar, men hun kunne ikke se ansiktet hans. Så var hun på veien, hun løp og lette etter Irene. Plutselig så hun Roar stående ved bilen sin, han ropte, men hun fikk ikke tak i hva han ville henne, og da hun nærmet seg ham, var både han og bilen borte. Så virret hun rundt i en skog, det var tåkete, hun kunne ikke se noe foran seg. Hun veivet med armene.

Ruth åpnet øynene, hun lå på gulvet med dyne og pute viklet inn i hverandre. Hun satte seg opp og ristet på hodet, for å bli klar. Så reiste hun seg opp og ordnet dynen og puten, tok på seg morgenkåpen og tuslet inn på kjøkkenet. Hun tok seg et glass vann og satt seg ved kjøkkenbordet og så ut. Det var mørkt der ute og det hadde snødd en del. Etter en halvtime, gikk hun og la seg igjen. Det tok litt tid før hun sovnet, hun grublet på drømmen, men til slutt sovnet hun.

Ruth og Irene var nede i skytehallen på politikammeret. Begge hadde øre plugger, og begge skjøt mot en skyteskive. Når man var ferdig med å skyte, kunne man dra skiven mot seg og se om man hadde skutt blink. Det hadde begge kvinnene gjort. Irene var en mester i å skyte med revolver og pistol. Ruth hadde lært henne det. Begge kunne også kampsport. De var begge aktive i skyting og kampsport trening.

Da de hadde fått skutt fra seg, dro de til Peppes Pizza for å få i seg noe mat. Det var i begynnelsen av februar og været så ut til å bli varmere. Det hadde begynt å smelte.

Morderen hadde gått under jorda, det hadde ikke vært flere mord. Hun hadde snakket med Kristine, men hun hadde ikke noe særlig å fortelle. Kristine hadde snakket med foreldrene til den siste kvinnen som var blitt drept, men de kunne ikke fortelle noe om datterens virksomhet. Det var frustrerende og ikke vite noen ting syntes Ruth. Men hun hadde hørt fra snekkerne som fortalte at det gikk fremover med huset. Hun skulle ta seg en tur på søndagen for å se hvordan det så ut. Forrige mandag, hadde Ruth, Roar og Irene vært på bilkjøp. Siden hun skulle flytte til Ås og adkomsten til huset var en gårdsvei, kunne hun tenke seg en Landrover. Hun fant en og falt pladask og kjøpte bilen. Bilen var i en mørk blå farge. Inn i var det gode seter som var i en gråfarge med blåe striper. Det var også radio og cd spiller, klimaanlegg og elektriske vinduer. Ruth var fornøyd med kjøpet.

Det var fredagskveld, Irene og venninnen Katrine var på ”Kilkenny Inn”. Det var masse folk der. Begge satt ved baren. Irene var blond og Katrine var mørk. Begge var litt av et syn. Mange blikk gikk til den kanten. Irene hadde vært på toalettet og skulle til å gå opp trappen da en mann plutselig sto foran henne og sa: – Helene, har du kommet tilbake til meg?

Irene følte et lite grøss på ryggen. Hun lurte på hvorfor hun fikk den følelsen. Hun smilte og svarte: – Beklager, men der tar du nok feil. Jeg heter Irene.

Mannen ble stående og stirre litt vel mye, men tok seg sammen og svarte med en hes stemme: – Beklager Irene, men du ligner sånn på henne. Så smilte han og viste hvite perfekte tenner og spurte: – Jeg kan vel ikke få spandere en drink på deg?

– Jeg sitter sammen med en venninne, hvis du vil, kan du sette deg sammen med oss?

Mannen smilte: – Takk, det ville vært hyggelig.

Irene spurte: – Hva heter du, hvis jeg kan spørre?

– Kjetil her.

– Liker navnet ditt, svarte Irene. Så gikk de oppover trappen. Kjetil gikk bak Irene og målte henne opp og ned, han likte det han så, hun var så lik Helene. Han smilte og visste at nå hadde han funnet henne, den kvinnen han var så besatt av. Irene så Katrine vinker til henne, hun hadde satt seg ved et bord, så de gikk bort dit og satte seg. Irene presenterte Kjetil for Katrine. Hun smilte og tok hånden hans. Nå kunne Irene se hvordan han så ut, det hadde vært så mørkt i trappen. Litt høyere enn henne, mørkt kort hår, blå øyne, muskuløs og slank. Han var brun i ansiktet, men så herja ut, som han hadde levd på kjøret, tenkte Irene. Det var ett eller annet med ham. Irene følte et lite grøss. Men det forsvant etter hvert etter hyggelige samtaler og dansing.

Da de skulle hjem ville Kjetil følge dem til trikken. Han sa: – Det er mye rart der ute og jeg vil ikke at det skal skje dere noe. Han hadde til og med fått henne til å gi ham mobilnummeret hennes.

Irene tok ham i hånden og sa: – Du har vært et hyggelig selskap, og ga ham et kyss på kinnet.

Kjetil hadde kysset hånden hennes og svart: -I like måte. Så hadde de gått inn på trikken. Irene hadde fått litt for mye å drikke, ellers ville hun aldri ha gitt telefonnummeret sitt til en fremmed mann. Katrine var også full, og syntes Kjetil var en kjekk kar.

Roar satt i leiligheten sin på Stovner. Den var på 75 kvadratmeter. Gang, kjøkken, stue, et stort fint bad med varmekabler og to soverom. En bod på frontsiden og en fin liten terrasse på baksiden.

Han satt på kjøkkenet med en kopp kaffe, det var lørdag morgen. Aftenposten lå på bordet, han bladde gjennom den. Han kunne ikke få Ruth ut av tankene, han lurte på om han skulle be henne ut på middag i dag. Klokken var 10:00, han fant mobiltelefonen og ringte. Etter to ring, hørte han henne i den andre enden.

– Hei Ruth, det er Roar, jeg lurte på om du ville bli med meg ut og spise i kveld, hvis det passer?

– Det høres hyggelig ut, Roar.

– Da kommer jeg og henter deg. Ellers hvordan går det med etterforskningen?

– Morderen har visst gått under jorda. Kristine har ikke funnet ut noe mer om saken. Men heldigvis har det ikke skjedd flere mord.

– Hvordan går det med Irene?

– Det går fint med henne. Hun er på vakt, svarte Ruth.

– Ok, vi ses. Ha det Ruth. Så slo han av mobilen.

Irene jobbet i blomsterbutikken, Mestergrønn på Storo-senteret. Da hun var ferdig med å ekspedere en eldre kvinne, ringte mobilen hennes. Da hun svarte hørte hun en mannsstemme som sa: – Hei Irene, det er Kjetil.

Irene ble overrasket og svarte: – Hei du, for en overraskelse.

– Er du ledig i kveld?

– Ja, har ikke noe planer jeg.

– Kunne du tenkt deg å spise middag med meg i kveld? Ikke si nei.

Irene måtte le men svarte: – Ok, høres herlig ut. Skal jeg møte deg utenfor restauranten?

– Det er en god ide, svarte Kjetil. Liker du indisk?

– Ja, jeg elsker indisk.

– Skal vi si klokken nitten hundre, på New Delhi?

– Det passer fint, svarte Irene. Vi sees, ha det så lenge.

– Ha det Irene, sa Kjetil og slo av mobilen. Han satt hjemme i en liten kjellerleilighet på Youngstorget. Det var rotete rundt ham med tomme ølflasker og halvtomme potetgull poser. Han sparket til det og fant ut at han måtte rydde. Så han begynte å rydde mens tankene gikk til Irene. Han gledet seg til å møte henne. Han elsket stemmen hennes. Hun var hans nå. Han smilte og tenkte, endelig er livet verdt noe. Han trenger ikke å gå lete etter erstatning av Helene lenger, han hadde funnet kvinnen han ville ha.

Kjetil hadde vært sammen med Helene i fem år. De skulle gifte seg. Men så fikk hun blodkreft og døde. Det hadde vært så jævlig. Men så hadde han begynt å se henne overalt hvor han gikk. Da han ble kjent med disse kvinnene, ble han klar over at det ikke var henne og da ble han rasende. Han hadde drept tre kvinner til nå. Han måtte skjerpe seg så han ikke ble tatt, for nå hadde han funnet en ny Helene.

Irene lå i badekaret med aromaolje i badevannet, og koste seg med et glass rødvin. Ruth banket på døren.

Irene ropte: – Kom inn!

Ruth hadde på seg en lang rød kjole med utringning og lange ermer.

Irene smilte og sa: – Så sexy du ser ut da, hun blunket skøyeraktig.

Ruth smilte leende tilbake: – Takk skal du ha.

Hun så seg i speilet og spurte: – Det er vel ikke for vulgært?

Irene ristet på hodet: – Jeg synes du ser fin ut jeg, mamma.

– Takk skal du ha. Du får ha en fin middag du også. Er du sikker på at denne gutten er til å stole på Irene?

– Ja da mamma, han er sjarmerende og morsom.

– Ok, pass på deg selv og ikke bli for full.

– Nei, da mamma, svarte Irene og smilte uskyldig.

Irene gikk bortover Øvre Slottsgate, mot New Delhi. Da hun nærmet seg inngangen, så hun Kjetil stå og vente. Hun vinket til ham.

Irene smilte og ga ham et kyss på kinnet og sa: – Hei, håper du ikke har ventet lenge?

Kjetil smilte sitt sjarmerende smil og svarte: – Når man venter på noe godt, så venter man ikke forgjeves. Han blunket skøyeraktig til henne.

Irene måtte le og riste på hodet. Kjetil åpnet døren for henne, hun først og han etter. De ble vist til et bord ved vinduet og satte seg ned. Kjetil tok hendene hennes. Han klemte dem og sa: – Du ser vidunderlig ut. Hun var kledd i en sort buksedrakt som var utringet. Et amulett kjede av gull lå mellom brystene. Håret var satt opp i en topp.

Han kunne lukte vaniljen og sa: – Den parfymen din gjør meg gal.

Irene så på ham med store øyne: – Åhh, beklager, det var ikke meningen.

Kjetil lo og sa: – Helt i orden søta. Han så henne dypt inn i øynene. Irene følte seg som en prinsesse, han var så galant, sjarmerende og morsom.

På en kinesisk restaurant, satt Roar og Ruth.

Roar hadde plystret høyt og sagt at hun så virkelig sexy ut. Ruth hadde blunket forførende mot ham og gitt ham et kyss på kinnet og vrikket seg inn i restauranten. Roar hadde ledd, men hjertet hans hadde banket ganske iherdig da han fulgte etter henne. Mens de spiste pratet de om etterforskningen. Det var en vanskelig sak og Ruth var engstelig for datteren.

Irene og Kjetil satt på ”Kilkenny Inn”, det var et Irsk folkemusikk band som spilte. Etter den gode maten, lurte Irene på om de skulle dra på den puben. Så nå satt de der og drakk irsk øl og hørte på musikk.

Da klokken var halv to, fulgte Kjetil Irene til trikken. Hun var ganske sliten og ør i hodet. Da de sto og ventet på trikken, hadde Kjetil holdt rundt henne fordi hun frøs. Så hadde han kysset henne forsiktig på munnen. Men det ble litt mer intenst etter hvert. Irene syntes han kysset så utrolig, hun ble helt skjelven der hun sto. Så kom trikken og han hvisket i øret hennes.

– Jeg ringer deg søta. Takk for en herlig kveld.

Irene svarte smilende: – Takk i like måte.

Hun vinket til ham fra trikkevinduet. Da trikken var borte, gikk Kjetil hjemover, han var som besatt, han følte at han var i en slags transe. Han så henne for seg og lurte på hvordan det ville være å elske med henne. Han kunne kjenne smaken fra kysset hennes.

Han låste seg inn i kjellerleiligheten, fikk av seg klærne og la seg med Irene i tankene.

Roar hadde fulgt Ruth hjem, han hadde blitt med henne inn. De satt ved kjøkkenbordet og drakk en kopp urtete. Roar hadde tatt hendene hennes og holdt dem i sine. Han strøk henne over venstre hånd med tommelen og Ruth hadde smilt tilbake til ham. Etter at teen var drukket opp sa Ruth: – Du kan godt sove på gjesterommet så slipper du å dra hjem.

Roar var litt susete i hodet og svarte: – Jeg vet ikke helt om det er så bra. Du er en tiltrekkende kvinne og det blir nok vanskelig å holde meg unna soverommet ditt.

Ruth stirret forbauset på ham.

Roar hadde plutselig forstått hva han hadde sagt og ble forlegen.

– Kanskje jeg burde komme meg hjem.

– Jeg ringer etter en drosje jeg, hvis du er sikker på at du vil hjem?

Roar nikket. – Jeg tror det er best jeg.

Da drosjen kom fulgte Ruth ham ut og ga ham et lett kyss på kinnet.

– God natt Roar, jeg har hatt en vidunderlig aften.

Roar smilte og sa: – Takk, det har jeg også. Han kysset henne på kinnet, og kom seg fort inn i drosjen. Han merket hvordan han skalv og hjertet som banket i hundre. Ruth vinket til ham og gikk inn. Hun følte seg ganske skjelven hun også, og tenkte på det Roar hadde sagt.

Det var søndag formiddag, Ruth og Irene kjørte på E6en mot Ås. De ville sjekke hvordan det gikk med huset. De stoppet foran tomten og så hvordan huset begynte å ta form. Det hadde kommet opp en del reisverk og det hadde blitt gravd vei opp til huset. Det så virkelig bra ut. Ruth visste at hun ville like seg her. Det kom en rytter forbi på en hest. Både Ruth og Irene likte hester, de var så flotte å se på.

De tok seg en spaser tur, det var så fint vær, snøen hadde smeltet og det var mildt. Rundt pluss fem grader hadde det vist på gradestokken da de dro fra Oslo.

Mens de gikk spurte Irene: – Mamma, hva synes du om Roar?

Ruth hadde sett spørrende på henne: – Jeg synes Roar er en hyggelig venn og jeg liker ham godt.

– Det vet jeg, men jeg mener om du liker han mer enn det? Jeg vet at Roar er betatt av deg, har nok sett hvordan han ser på deg når vi er sammen. Irene blunket skøyeraktig og sa før moren kunne svare: – Det hadde ikke gjort meg noe å få en stefar.

Irene så at moren fikk litt rødfarge i kinnene, men hun prøvde å le det bort da hun svarte: – Sier en jente som er betatt av en gutt hun nettopp har møtt.

Irene gliste: – Mmm, ja han er litt av en sjarmør. Hun så på moren sin og ble alvorlig og prøvde igjen: – Mamma, jeg mener det. Roar er en bra fyr, hvis du liker ham, synes jeg du skal gå for det. Pappa ville ha syntes det var fint. De var jo gode kamerater.

Ruth så på datteren sin og svarte: – Jeg vet ikke hva jeg føler. Jeg savner faren din så fryktelig. Det er så vanskelig. Ruth ble stille, de sa ingenting på en stund.

Da de kom frem til bilen og satte seg inn, ga Ruth Irene en klem og sa: – Du vet hvordan du skal passe på moren din du, hun ga henne et kjærlig klapp på kinnet og sa igjen: – Jeg skal tenke på det du sa og blunket.

– Det er fint det mamma. Hun smilte ertende.

Det var søndag kveld. Irene og Katrine hadde kjørt bilen ned til en Shellstasjon. De skulle vaske den. De hadde fått bilen inn i vaskerommet der man vasker manuelt. Da de hadde lukket døren, tok de av seg kåpen. Under hadde de begge en utringet blomster kjole. Begge hadde sett filmen ”One night at McCool’s”, hvor Liv Tyler hadde vasket bilen på en sexy måte, og nå ville de prøve det samme. De hadde satt på Anastacia inni bilstereoen. Først brukte de slangen for å gjøre bilen våt, så begynte de å såpe inn bilen, mens de vrikket og danset etter takten av musikken. De vred svampen mellom puppene så de ble våte og såpen rant nedover kjolen. De brøt ut i latter ganske ofte. Det de ikke visste var at det var et kamera der inne og inne i butikken sto det to unge menn og så på. De stirret på dem og ble visst litt påvirket av det de så. Da jentene var ferdige, fikk de av seg de våte klærne og skiftet til nye klær de hadde i baksetet i en pose. Så kjørte de uten å ane hva de hadde gjort. Guttene i butikken hadde tatt godt vare på den tapen. De tenkte på 1000 kroner tipset.

Mandag morgen var Ruth på kontoret og lurte på hvor morderen var nå og hvorfor det ikke hadde skjedd flere mord. Det var bra det, men hva drev han på med? Ruth hadde tatt seg en tur i kantinen, for å få seg en kopp kaffe. Hun hadde vært i andre tanker og gått rett på Roar. Hun så opp på ham og følte hvordan rødmen kom.

– Oops, jeg var visst i andre tanker, beklager Roar.

Roar smilte og svarte: – Helt i orden Ruth.

Begge virket litt sjenerte. Ruth fikk i seg litt kaffe og sa: – Jeg har noen papirer jeg må se igjennom, så gikk hun. Hjertet hennes dunket vilt. Hun tenkte, hva er det som går av meg? Hvorfor er det så vanskelig å være sammen med Roar uten at jeg føler meg så hjelpeløs forelsket? Hun stoppet forskrekket og hvisket til seg selv, er jeg forelsket i Roar? Så fikk hun Mads i tankene og lurte på om det var riktig. Hun måtte ta seg en tur til graven hans, hun ville gjøre det etter jobben.

Roar satt på kontoret og følte seg litt ille til mote. Han lurte på hva Ruth tenkte om ham etter episoden på lørdagen.

Ruth sto ved graven til Mads, hun hadde tårer i øynene, som hun alltid fikk når hun var der. Hun husket hva Roar hadde sagt, at Mads ikke ville at hun skulle gråte hele tiden. Han hadde rett, men det var ikke så lett. Hun tenkte på Roar og fikk hjertebank. Ruth hvisket: – Mads, er det greit for deg at jeg har forelsket meg i Roar, kameraten din? Jeg føler nesten at jeg går bak din rygg.

Plutselig følte hun at noen strøk henne på kinnet og stemmen til Mads: – Ruth, ta deg av Roar, han elsker deg. Så ble stemmen borte.

Hun sto der en lang stund og følte en sånn velvære og merket at tankene gikk til Roar. Hun smilte og hvisket: – Takk Mads.

Da hun kjørte hjemover ringte hun til Roar på mobilen. Han hørtes overrasket ut da hun spurte om han ville komme til middag, men han takket ja.

Ruth hadde dekket til et romantisk bord, med det fineste serviset og pyntet med roser. Hun hadde funnet frem en spansk rødvin, Vina Albali. Ørreten var i ovnen og nypotetene sto og kokte på plata. I en skål var det revet slangeagurk salat og Bernaise sausen var ferdig kokt. Hun hadde tatt på seg en hvit lang kortermet kjole med utringning. På føttene hadde hun sorte høyhælte sko. Håret var rufset opp og hun hadde på seg svak sminke og parfymen ”Paris”.

Hjertet hennes banket ganske fort og hun var skikkelig nervøs. Hun følte seg som en tenåring som hadde forelsket seg for første gang. Toner av Eric Clapton kom ut av høyttalerne som bakgrunnsmusikk. Så hørte hun ringeklokken. Som hun skalv, hun måtte ta seg sammen. Så åpnet hun døren og der sto Roar i en mørk grå dress. Han hadde med seg en bukett tulipaner.

– Hei Ruth, sa han og ga henne blomstene og kysset henne lett på kinnet.

Ruth tok imot blomstene og luktet på dem og sa: – Mmm, disse lukter godt, og så opp på ham og smilte: – Kom inn i løvens hule. Hun blunket skøyeraktig.

Han fulgte etter henne og inn mot kjøkkenet. Ruth satte blomstene i en vase med kaldt vann. Så fant hun frem litt champagne og helte i glassene. Så gikk de inn i stuen, hvor de satte seg i sofaen.

Ruth kremte og sa: – Roar, det er en grunn for at jeg har invitert deg i dag, jeg… Hun stoppet og måtte trekke pusten dypt et par ganger og fortsatte:

– Dette er ikke helt lett, men jeg må få sagt det. Hun så rett på Roar og begynte igjen: – Jeg har visst falt for deg Roar. Jeg har en følelse av at du har følte det samme for meg en stund og jeg har bare tenkt på jobb og på Mads. Jeg har sikkert vært veldig uhøflig mot deg. Du er den tålmodigste mannen jeg har møtt og kjent. Jeg var på graven til Mads i dag og hørte ham. Nå er jeg klar for å tenke fremover. Hun stoppet opp, så fortsatte hun: – Hvis du er interessert vil jeg gjerne ha deg som kjæreste. Ruth måtte se ned i gulvet.

Så kjente hun Roar ta armene rundt henne og trekke henne inntil seg. Han hvisket i øret hennes: – Det var jammen på tide og kysset henne på øreflippen. Ruth ble helt ør i kroppen og merket en sitring ile gjennom henne. Hun kysset ham på munnen. De lå og kysset hverandre helt til ovnen varslet at maten var ferdig.

Ruth reiste seg opp og ordnet på kjolen og dro hånden gjennom håret og sa litt forlegent: – Beklager Roar, jeg oppfører meg som en tenåring.

Roar reiste seg og tok henne inntil seg og sa: – Jeg synes du er nydelig jeg.

Ruth smilte skjelvende: – Kom, så spiser vi litt mat og drikker vin. Hun blunket til ham og gikk inn til kjøkkenet.

Roar kom etter og så det fine bordet. – Så fint du har dekket til Ruth!

Hun snudde seg fra komfyren og smilte: – Takk skal du ha.

Etter at de hadde spist, gikk de inn i stuen. Ruth smilte da hun gikk inn i armene til Roar hvor de tok et par rolige dansetrinn. De hadde danset en stund da Ruth visket inn i øret til Roar: – Jeg vil elske.

Roar følte at han skulle sprenges innvendig da hun sa de ordene. Han kysset henne på munnen og løftet henne opp og gikk mot soverommet. Han fikk av henne kjolen og der foran ham sto den sexy dama i en sort blonde truse og en sort blonde bh. På bena hadde hun sorte høyhælte sko. Roar måtte trekke pusten et par ganger før han tok henne i armene sine igjen. Han kysset henne på øynene, nesen, munnen, ørene, halsen og nedover magen. Ruth ble så opphisset der hun sto. Hun rev nesten av ham klærne, og endelig lå de i hverandres armer. Det var så herlig å føle kroppen hans. De elsket langt ut på morgenkvisten.

Roar våknet og merket at Ruth ikke var i sengen. Han sto opp og over en stol lå det en morgenkåpe. Han tok den på seg. Da han kom ut av soverommet luktet det stekt eg, løk g og bacon og nytrukket kaffe. Han fant Ruth på kjøkkenet mens hun fylte et brett med mat. Ruth hørte Roar da han kom inn, hun snudde seg og gikk rett inn i armene hans og sa: – Tenkte du kanskje ville ha frokost på sengen!

Roar så smilende ned på henne og kysset henne på munnen og svarte: – Mmm, høres deilig ut. Jeg skal hjelpe deg å bære.

Så gikk de tilbake til sengen. Der ble de værende en stund, siden de begge hadde tatt seg fri fra jobben. De kunne ikke få nok av hverandre.

Endelig var det fredag igjen og Irene var på vei hjem fra Ås. Kjetil hadde ringt henne og bedt henne på middag.

Irene låste seg inn og fant moren i stuen og merket at det var et eller annet.

– Jøss, hva har skjedd meg deg, mamma?

Ruth så på Irene og svarte smilende: – Jeg er forelsket i Roar.

Irene ga moren sin en god klem og sa: – Det er godt å høre mamma , jeg er så glad på deres vegne.

– Takk skal du ha Irene.

– Jeg har blitt invitert på middag til Kjetil i dag, er det greit?

Ruth smilte: – Selvfølgelig. Du må ta ham med deg hjem en dag, så jeg kan få hilst på ham.

– Det skal jeg gjøre, sa Irene. Så gikk hun for å gjøre seg i stand.

Kjetil og Irene satt i sofaen, han hadde bestilt noe kinesisk mat. Han hadde forklarte at han ikke var noe kokk. Irene hadde gitt ham en god klem og et kyss på munnen og sagt at det var himmelsk. Kjetil var så oppi skyene forelsket. Han hadde virkelig ryddet i leiligheten sin og gjort seg fin for Irene. Den natten elsket de. Irene likte ham veldig godt. Han var så god mot henne. Kjetil lagde små bitemerker i kroppen hennes. Han var gal etter henne.

Tiden gikk, de hadde vært på kino sammen. De dro på piknik i Nordmarka og de elsket. Det var en herlig tid. Irene og Ruth var begge forelsket i mennene sine.

Ruth hadde bedt Roar og Kjetil på middag. Da Irene hadde spurt Kjetil hadde han egentlig ikke lyst men ombestemte seg. Hun hadde fortalt ham at moren jobbet i Kripos. Han hadde blitt litt usikker i begynnelsen, men etterpå hadde han tenkt at det var kult. For ingen ville mistenke ham når han var sammen med datteren til en politikvinne.

Han hadde pyntet seg med en sort dress han hadde hatt hengende i skapet i lengre tid. Kjetil ville gjøre et godt inntrykk. Han var virkelig sjarmerende, men Ruth hadde fått en ubehagelig følelse, men mistet den etter hvert. Senere på kvelden, etter middag, satt de i stuen med TV-en på. Plutselig så Irene noe som virket kjent, det var jo hun og Katrine i vaskehallen.

Ruth, Roar og Kjetil ble sittende og stirre og Ruth utbrøt: – Hva i all verden er det der Irene?

Irene hadde satt seg opp og ropte ut: – Faen, hadde de kamera der? Hvordan kunne de gjøre det?

Kjetil ble stiv i kroppen og følte sinnet komme. Hvordan kunne hun gjøre noe sånt? Men han roet seg fort ned. Han så hvor sint hun var og ble beroliget av at hun ikke visste noe om filmingen.

Plutselig ringte mobilen hennes, det var Katrine og hun hørtes sint ut hun også.

Irene sa: – Vi må ta opp dette med Shellstasjonen og fjernsynet.

Kathrine var enig og roet seg ned, de småpratet litt før Irene slo av

mobilen. Så kikket hun på moren sin og sa: – Mamma, vi visste ikke noen ting om det kamera. Vi ville bare gjøre sånn som Liv Tyler gjorde i den filmen. Det skulle jo bare være morsomt, men dette er jævlig, at Tv2 bare kunne sende det uten videre. Så tittet hun bort på Kjetil og sa: – Beklager dette her, jeg mener ikke å virke billig.

– Du er ikke billig Irene, men jeg kan hjelpe deg å ta de folka.

Irene smilte.

Roar sa: – Jeg skal ta av meg den saken, Irene.

Ruth var sint på Irene, at hun kunne finne på noe sånt, men ville ikke ta det opp med henne foran Kjetil og Roar.

Roar fikk ordnet med saken, men det var en del folk som hadde sett det og mange hadde skrytt av hvor bra det var. Irene og Katrine hadde også fått en del tilbud om å være modeller.

Ruth fikk høre litt på jobben også, hun lo det vekk og sa at ungdom nå til dags hadde en utrolig sans for humor.

Irene fikk høre det på universitetet, det ble slengt noen ord her og der om hun kunne underholde på kveldstid. Men hun hadde avslått og ledd det bort. Kjetil hadde blitt så annerledes etter tv opptaket. Han kunne virke sur og gretten og mente at alle mannfolk var ute etter henne. Hun hadde beroliget ham om at han var den eneste mannen hun ville ha og at han ikke skulle bry seg om andre og ikke være så sjalu.

De hadde vært og danset og nå var de på vei hjem til Kjetil. Han var veldig romantisk og fortalte henne hvor søt og deilig hun var. Han små bet henne i øret.

Irene hadde tatt et godt grep i rumpa hans og visket i øret hans: – Du gjør meg gal og blunket forførende til ham.

Kjetil hvisket tilbake: – Jeg skal gjøre deg gal av begjær. De løp og kom andpusten inn og Kjetil overfalte henne, han skulle ha henne nå her på gulvet. De rev av hverandre klærne og endelig var de nakne, de holdt på hele natten. Senere fortalte han om Helene. Hvordan han hadde mistet henne og hvordan han så henne overalt. Det var så fryktelig, han begynte å gråte og Irene måtte trøste ham. Så hadde de sovnet.

Irene hadde mareritt, hun drømte at hun så Kjetil full av blod og at han løp etter henne. Plutselig sto det tre kvinner foran henne med vidåpne øyne og hvisket hest: – Han er morderen, han er morderen. Irene begynte å skrike. Hun våknet. Kjetil sov som en stein. Hjertet hennes dunket fort. Irene satte seg opp og lurte på om det hadde rablet for henne. Hvorfor hadde hun drømt det om Kjetil? Hun sto opp og tok seg et glass vann. Hun gikk inn i stuen og satte seg ned i sofaen og ble sittende og tenke. Irene tenkte på den mannen som hadde stirret på henne da hun hadde vært på ”Kilkenny Inn”. Men hun hadde ikke sett ham ordentlig da, men hun fikk en vag følelse og lurte på om den mannen var Kjetil. Hun så mot bokhyllen og så en notisblokk stikke ut fra en av hyllene. Hun reiste seg og tok den og bladde i den. Hun stirret på bildene av tre jenter. Charlotte 20 år, Camilla 23 år, og Veronica 25 år. Navnene var strøket over med rød tusj og det sto horer under navnene. Det sto beskrevet hvordan han hadde drept dem og hvor. Det sto ikke noe om henne der. Irene la den tilbake på samme sted og gikk inn på kjøkkenet og satte seg i en stol. Hun begynte å skjelve og tårene begynte å renne. Hun tenkte, jeg har ligget med en morder, til og med forelsket meg i ham. Hva skal jeg gjøre?

Kjetil fant henne der neste morgen. Han vekket henne og spurte: – Hvorfor sitter du her? Du er jo iskald.

Irene så på ham og svarte: – Jeg drømte så fælt så jeg gikk ut for ta noe å drikke. Jeg må visst ha sovnet etterpå.

Kjetil fikk henne opp av stolen og fulgte henne inn på soverommet.

Hun gikk oppi sengen og han bredde over henne og sa: – Jeg skal lage noe frokost til oss. Irene ble liggende der vettskremt og tenkte at hun måtte komme seg vekk. Som i en transe hadde hun greid å stå opp, fått seg en dusj og spist frokost. Kjetil hadde tuslet om henne og gitt henne en kopp te. Han hadde gitt henne kyss og klem og hun hadde ikke greid å skyve ham vekk. Hun var stiv av skrekk, det virket som om alle følelsene hadde forsvunnet. Hun hadde blitt til en robot, som bare satt der og godtok alt som foregikk rundt henne.

– Jeg går i dusjen, hørte hun Kjetil si. Hun ble sittende. Men så fikk hun plutselig fart på seg og gikk inn i stuen igjen og fant frem notisblokken. Hun måtte lese det en gang til. Hun gikk tilbake til kjøkkenbordet og satte seg ned. Så la hun notisblokken foran seg og tårene begynte å renne igjen. Det var sånn Kjetil fant henne. Han lurte på hva som var galt, da han så notisblokken.

Irene stirret på ham og sa mens tårene rant nedover kinnene hennes: – Hvorfor? Hun reiste seg opp og slo ham på brystkassen og gjentok ”hvorfor?” Igjen og igjen.

Kjetil dyttet henne vekk og ropte: – Nei, nei, nei. Så satte han seg på huk og begynte og hulke og sa mellom hulkene: – Jeg måtte drepe dem, de var noen horer alle sammen, de var ikke Helene.

Irene spurte viskende, mens hun gråt: – Hvorfor dreper du ikke meg?

Kjetil så opp på henne og svarte: – Fordi du er ikke som dem, du er som Helene, jeg elsker deg Irene, det må du forstå. Så reiste han seg opp og begynte å dra ut skuffer og plutselig hadde han en pistol i hånden. Han pekte med den mot henne og sa hulkende: – Jeg elsker deg så vanvittig Irene, men nå er alt forbi, jeg beklager så mye. Han puttet pistolen inn i munnen og trakk av. Irene ble helt paralysert. Hun hørte en stemme i hodet som sa, snu deg! Men hun ble stående og se at litt av bakhodet hans forsvinne og alt blodet.

Hun kom plutselig til seg selv og hørte seg selv skrike. Hun løp ut derfra og rett på et tre. Hun skjønte ikke hvor hun var. Hun falt sammen og fant mobilen og tastet nummeret til moren. Da hun hørte moren i den andre enden, gråt hun og sa: – Mamma, mamma, det er helt for jævlig.

Ruth ble redd og prøvde å roe henne ned og spurte: – Hvor er du jenta mi?

Men Irene var så ut av seg at hun ikke fikk sagt hvor hun var, men til slutt fikk Ruth det ut av henne. Ruth la på røret og snudde seg mot Roar: – Det var Irene, noe fryktelig har skjedd, vi må dra med engang.

De løp ut av huset og satte seg i Landroveren. Ruth kjørte som en villmann.

Irene gikk tilbake til kjellerleiligheten og falt sammen foran inngangsdøren.

Ruth fant Irene liggende i en fosterstilling på bakken. Roar hadde gått inn i leiligheten og tok en oversikt over situasjonen. Siden det ikke var hans jobb, gikk han ut og ringte politiet. Han gikk bort til Ruth som satt og holdt Irene. Han fortalte om det han hadde sett der inne. Irene hadde stoppet å gråte og Ruth hadde fått henne inn i bilen, og der fortalte hun moren om hendelsen.

Kristine banket på ruten og Ruth åpnet vinduet og sa: – Han har visst vært rett under nesene våre hele tiden.

Kristine nikket og spurte: – Hvordan går det med deg Irene?

Irene prøvde å smile tappert, men det ble bare til en grimase. Men spurte hest av all gråtingen: – Fant dere notisblokken?

Kristine nikket og lot dem være, men hadde sagt til Ruth at hun måtte få snakke med Irene senere.

Roar kjørte med Ruth og Irene i baksetet. Irene så rett framfor seg. Roar krympet seg, han visste at Irene hadde det jævlig nå. Hun måtte få snakke skikkelig ut om hendelsen. Ruth hadde det fryktelig vondt, hun skulle ha skjønt det da hun fikk den følelsen første gang hun så Kjetil.

Ruth fylte badekaret med varmt vann og beroligende oljer. Hun hjalp Irene av med klærne og fikk henne ned i badekaret. Så ga Ruth henne et glass whisky. Irene gren på nesen, hostet og sa: – Det smaker jævlig.

Ruth svarte smilende: – Det vil hjelpe.

Irene fikk det ned i seg til slutt og følte hvordan varmen spredde seg i kroppen. Etterpå tok hun på seg en grå flanell treningsdrakt og satte seg i sofaen. Ruth satte seg ved siden av henne. Roar hadde dratt hjem.

Irene så på moren sin og sa: – Hvordan kunne jeg falle for en morder? Det er jo helt for jævlig.

Ruth klemte skulderen hennes og svarte: – Du kunne ikke vite noe, og du skal heller ikke ha dårlig samvittighet og skyldfølelse. Det må du vite jenta mi.

Irene så på moren sin: – Han var så omtenksom og snill. Men det som er så jævlig å tenke på er at jeg har elsket med en morder. Jeg elsket ham og jeg føler fremdeles noe for ham ennå, men jeg vil ikke føle det, det er for galt.

– Jenta mi, det er en ting som var positivt da du var sammen med ham. Det ble ikke begått flere mord. Jeg funderte på hva morderen gjorde, så viste det seg at han hadde et forhold til datteren min. Ruth måtte riste av seg den ekle følelsen.

Irene ga moren en klem og sa: – Jeg beklager alt sammen.

– Hei, jenta mi, du skal ikke beklage noenting.

– Vet du hva han sa? At han elsket meg så vanvittig og at alt var forbi og så sa han ”beklager” før han skjøt seg. Irene tok ansiktet i hendene og begynte å gråte igjen. Ruth hadde så vondt av henne, hun ville gjøre alt hun kunne for at Irene skulle legge dette bak seg.

Ruth hadde ringt til universitetet for å si ifra at Irene ikke kom på en stund. Kristine hadde kommet hjem til dem og de hadde hatt en lang prat. Det hadde gått fint å prate om det, syntes Irene. Hun lurte på hvor han ville bli begravd? De hadde prøvd å finne familien hans uten hell. Han skulle bli kremert og gravd ned på gravlunden. Irene ville gå til graven hans, når den var klar. Kanskje hun kunne føle seg bedre etterpå. Det hadde gått opp for henne at hun fremdeles elsket Kjetil men at hun også var sint på ham. Hun visste at Kjetil ikke ville ha drept noen hvis Helene fortsatt var i live. Han var et sykt menneske ikke en kaldblodig morder.

Irene sto ved graven hans, Kjetil Wold, født 12.2.79 død 16.2.11. Hun hadde kjøpt noen tulipaner og satt dem på graven hans.

– Jeg beklager at det måtte ende på den måten Kjetil, men du er kanskje hos Helene nå. Det er sikkert bedre at du er død enn å måtte være i fengsel. Jeg vet at du ikke hadde taklet det. Håper du har det godt nå og du skal vite at jeg er fryktelig sint på deg, men at jeg også elsker deg. Tre jenter er døde på grunn av deg, og det er horribelt. Irene hadde hvisket seg ferdig. Hun klappet på jorden og lukket øynene og pustet tungt. Så reiste hun seg og begynte å gå.

Plutselig følte hun at noe strøk henne over kinnet. Hun måtte stoppe opp. Så hørte hun faren sin: – Du er en god jente, Irene, jeg er så glad i deg. Du vil greie deg fint. Så var stemmen borte. Hun følte en utrolig stråling i hele kroppen og varme som strømmet inn i henne. Irene merket at tårene rant nedover kinnene mens hun gikk fort hjemover. Det hadde blitt kaldere igjen, men det var tørt og bart på veiene. Hun låste seg inn i huset og fikk av seg yttertøyet og gikk inn på badet. Hun vasket hendene og skvettet vann i ansiktet. Så gikk hun inn på kjøkkenet og lagde seg en kopp kamillete.

Senere kom Ruth hjem, hun hadde med seg Roar. De fant henne i sofaen, lesende i en bok. Hun så opp da de kom inn i stuen. Irene reiste seg opp og ga moren sin en god klem. Så ga hun Roar en klem, og hvisket i øret hans: – Jeg er så glad for at mamma og du er sammen.

Roar klemte henne og svarte: – Takk for at du synes det Irene. Han smilte til henne og strøk henne over kinnet.

Irene smilte tilbake og satte seg i sofaen og tok opp boken og fortsatte å lese. Ruth og Roar hadde gått inn på kjøkkenet for å lage middag sammen.

Det hadde godt en måned siden Kjetil hadde tatt livet av seg. Irene var tilbake på universitetet igjen. Hun var sitt gamle jeg, men kunne fremdeles ha litt vonde drømmer.

Huset i Ås var nesten ferdig. Rørleggeren hadde vært og ordnet med tilknytning av vann og kloakk til huset. Så det som trengtes nå var å få litt mer orden inne, så kunne de begynne flyttingen. Snekkerne mente det ville være ferdig om en ukes tid. Både Ruth og Irene gledet seg. Irene var så glad på morens vegne, at hun hadde funnet kjærligheten igjen. Hun så hvor forelsket og glad moren og Roar var i hverandre og det føltes som en lettelse. Moren hadde forandret seg og var mye livligere og tatt det mer med ro med jobbingen. Hun levde nå og nøt livet, og det var Irene så glad for.

Irene og Katrine satt på New Delhi og spiste en karri rett med hvitløk naan og drakk indisk rødvin. Det skulle være en indisk aften. Irene hadde fortalt henne om Kjetil. Katrine hadde vært veldig god å ha den siste tiden, hun hadde hjulpet henne videre sammen med moren og Roar. Så nå var de ute og feiret livet.

Endelig kunne de flytte inn. De hadde fått leid en flyttebil og fått med seg alt på en tur. Leiligheten på Marienlyst var solgt til et ungt par.

En uke senere var det avslutningsfest for Ruth, hun skulle slutte i Kripos og gledet seg til å starte for seg selv. Det var selvfølgelig trist å miste kollegaene. Men hun ville nok holde kontakten…..

Kommentarer

kommentarer