Ulvinvasjon

En fiktiv krim fra Ås Ep 2

Irene lå i sengen. Solen skinte gjennom vinduet. Det var i midten av juli en søndagsmorgen og varmen var utrolig til å være i Norge. Hun reiste seg opp i en sittende stilling, strakk armene i været og fikk seg en god strekk. Alarmklokken viste på slaget 07:00.

– Jøss, så tidlig det er, sa hun til klokka.

Den svarte med tikking. Det var ikke noe vits i å ligge lenger, så hun sto opp og tok på seg morgenkåpen og listet seg ned til kjøkkenet og fiksa noe frokost. Hun satte seg ut på verandaen i en solseng og nøt maten. Det var en utrolig morgen. Fuglene kvitret og insektene summet. Irene tenkte, for en herlig dag! Da hun hadde spist satte hun bestikket i oppvaskmaskinen og listet seg opp til rommet sitt. Hun tok på seg joggedressen og pakket en bag med håndkle, såpe, sjampo, en kort minikjole og noe rent undertøy. Gikk så ned til kjøkkenet og fant en lapp. Hun skrev:

Mamma, har tatt meg en kjøretur på motorsykkelen. Er glad i deg. Irene.

Hun hadde fått på seg uniformen og trillet sykkelen ut av innkjørselen. Så satte hun seg oppå, tok på seg hjelmen, startet motoren og kjørte Stenerudveien bortover til Kroerveien. Hun kom frem til rundkjøringen og kjørte Holstadveien mot Holstadkrysset. Svingte mot venstre og gasset bortover hovedveien. Det var helt tomt for mennesker og biler. Hun kom frem til Nygårdskrysset. Lysene var grønne, så hun gasset etter å ha kjørt forbi fotoboksen. Hun så på speedometeret som hadde kommet opp i 140 kilometer. Hun elsket fart. Irene hadde tatt motorsykkellappen for et år siden og blitt helt hekta av farten. Det var så deilig å kjøre sykkel på sommeren. Hun kom ut på E-18 og kjørte i filen mot E-6. Kom frem til rundkjøringen og kjørte rett frem bortover gamle Mossevei. Fremdeles helt folketomt. Hun stoppet ved en rasteplass og så utover Gjersjøen. Den så virkelig forlokkende ut på henne. Irene fikk av seg hjelmen og uniformen som hun kalte den. Gikk ned på en liten brygge og slapp bagen ned på tregulvet. Hun tok av seg alle klærne til hun var helt naken. Så stupte hun uti. Det var så utrolig deilig å bade naken. Hun tok seg en lang svømmetur.

En mann med sin firbente venn gikk tur i skogen. Da de nærmet seg hovedveien stoppet mannen opp og lyttet. Han løftet opp kikkerten han hadde hengende rundt halsen og kikket utover mot Gjersjøen. Mannen stivnet til og merket at pulsen begynte å slå fortere. Det var jo en nymfe der ute i sjøen. Kvinnen klatret opp stigen til brygga. Hun ble stående og strekke seg. Han merket at pusten gikk fortere. Hun var litt av en syn. Den faste fine kroppen og de faste fine brystene. Det lange lyset håret som flommet nedover ryggen hennes. Henne skulle han ha. Hun var jo perfekt for ham. Den firbente begynte å klynke utålmodig.

– Så så, vi skal gå straks, sa mannen. Han stirret på henne da hun kledde på seg. Hun gikk opp til motorsykkelen, pakket ned bagen og satte seg til rette. Irene startet sykkelen og kjørte. Mannen så nummerskiltet og gjentok det flere ganger for seg selv.

Han så ned på sin firbente og sa: – Nå skal vi gå jenta mi. Han klødde henne bak øret. Så gikk de.

Det ringte på døren da Ruth sto på kjøkkenet og lagde seg frokost. Hun gikk for å åpne.

Utenfor sto det en kvinne. Hun spurte: – Kan du hjelpe meg?

Ruth smilte og ba henne inn. – La oss gå ut på verandaen.

Der satte begge seg i hver sin stol.

– Noe har skremt hestene, sa kvinnen.

Ruth så spørrende på henne.

– Hesten min virket vettskremt i dag. De jeg leier plass hos fortalte meg at du er privatetterforsker. Derfor kom jeg til deg.

Ruth smilte og spurte: – Hva tror du har skremt hesten din?

– En ulv, svarte kvinnen. Hun stirret på henne.

– Jeg skal hjelpe deg, svarte Ruth. – Jeg må bare spise opp frokosten min først, så kan jeg møte deg nede ved hestene, ok?

– Høres fint ut. Jeg heter forresten Janne.

Ruth smilte og tok hånden hennes da hun rakte den frem mot henne. Så fulgte Ruth henne til døren.

Tore parkerte bilen utenfor Vektergården i Ås sentrum. Det var hans første dag på jobben. Politistasjonen var i den bygningen. Han så seg rundt og tenkte, sikkert en fin plass å jobbe på. Tore var fra Tromsø og alderen hans var 30. Han lignet på Al Pacino. Alle han traff pleide å kommentere det. Tore syns det var smigrende. Han hadde alltid likt den skuespilleren. Tore kom seg inn og ble møtt av en nett kvinne i uniform. Han gliste og sa på nordnorsk:

– Lekker jente, og tok hånden hennes og kysset den.

Mette stirret på ham og spurte: – Hvem faen er du og hva er det du driver med?

– Jeg er den nye betjenten, svarte han og bukket.

Mette himla med øynene: – Ok, vi har ventet deg. Hun stirret på ham og utbrøt: – Du ligner på noen.

Tore smilte men sa ikke noe.

– Jeg skal si ifra til sjefen. Mette grublet på hvem han minnet om. Da hun banket på døren til sjefen kom hun på hvem det var. Al Pacino! Hun hørte politisjefen svare: – Kom inn!

Hun åpnet og gikk inn. Mette smilte og sa: – Den nye betjenten har kommet. Skal jeg vise ham inn?

Politisjefen nikket bekreftende.

Mette fant Tore ute ved resepsjonen og ba ham følge henne. Han fulgte etter og målte henne opp og ned og tenkte meg seg selv, en snerten liten snelle. Hun kan jeg be ut på en drink.

Irene parkerte sykkelen utenfor huset. Så gikk hun inn og møtte moren i gangen.

– Hei Irene, sa Ruth. – Hvor har du vært?

– Ute ved Gjersjøen og badet. Deilig vann. Hvor skal du?

Ruth rufset i håret sitt og svarte: – Ned til hestesenteret for å finne ut av hva som skremmer hestene.

Irene stirret på henne.

– En kvinne ringte på døren i stad og lurte på om jeg kunne hjelpe henne sa Ruth.

– Ok, en jobb for etterforskeren. Irene blunket skøyeraktig.

Ruth blunket til henne og sa: – En jobb jeg sikkert finner ut av, tror du ikke? Så forsvant hun ut av døren.

Ruth møtte Janne og et par andre. Hestene virket urolige. De hadde tilkalt veterinæren og nå ventet de på ham. Ruth spurte dem hva de trodde det kunne være. Alle svarte at det måtte være ulven.

Det kom en pickup kjørende. Den parkerte foran dem. En fyr hoppet ut av føresetet. Han nikket og gikk bort til hestene og sjekket dem.

– Vet ikke hva som kan ha skremt dem, sa vetrinæren. Han satte vesken i baksetet på bilen. Ruth så på ham.

– Alle her sier at det kan være ulven som har skremt hestene.

Han stirret på henne: – Har ikke hørt om noe ulver i dette området nå. Det var noen som streifet forbi her for et par år tilbake. Jeg vet ikke hva det kan være. Kanskje noen løsebikkjer?

Ruth nikket og sa: – Jeg tenkte jeg kunne sitte vakt i natt.

Han så spørrende på henne: – Er du den nye politibetjenten?

Ruth ristet på hodet. – Jeg er privatetterforsker.

– Ok.

Ruth husket en artikkel i Østlandets Blad om den nye betjenten de skulle få hit til Ås. Hesteierne syntes det var bra at Ruth skulle sitte vakt i natt. Vetrinæren dro og Ruth gikk opp til seg selv. Da hun kom inn i gangen ringte telefonen. Ruth hørte Irene ta av røret.

– Mamma, det er Roar. Ruth gikk bort henne og tok røret.

– Hei Roar, går det bra?

– Hei Ruth, svarte han. Det går sakte framover. Denne saken vi holder på med tar tid, vet ikke når jeg kan reise herfra.

– Ok, Roar, jeg savner deg.

– Jeg savner deg også Ruth. Jeg kommer så snart jeg er ferdig. Vi snakkes, må gå.

– Ha det godt Roar, er glad i deg.

– Glad i deg også, Ruth. Så la han på. Roar var i Danmark angående en internasjonal etterforskning.

Klokken var 21:00, Ruth hadde ordnet med kaffe og satt lent inntil stallveggen og holdt vakt. Det var veldig stille, men noen ganger hørte man toget fra Ås stasjon og noen biler som kjørte forbi på veien. Hun lurte på om det ville bli en lang natt.

Ruth våknet av solen og fuglekvitter. Hestene var rolig denne morgen. Ruth tok seg en tur rundt tomten men fant ingenting av interesse. Hun hadde heller ingen mavefølelse. Hun dro opp til huset og tok seg en dusj og lagde seg noe frokost. Irene sov fremdeles. Klokken hadde rukket å bli 09:00. Hun satte seg ut på verandaen og funderte på saken.

Tore tok telefonen da den ringte.

– Ås politistasjon, hva kan jeg hjelpe deg med?

– Det er fra universitetet, noe har skremt dyrene våre her. De er vettskremte.

– Ok, jeg kommer om tyve minutter. Har du ringt vetrinæren?

– Ja, det har vi. Hestene borte ved det gamle hestesenteret ble skremt natt til søndag og en kvinnelig etterforsker satt vakt natt til i dag. Kanskje hun kunne gjøre det samme her?

Tore lurte på hvem det var, de hadde ikke satt noen ut på vakt.

– Ok, sa Tore. Vi snakkes. Så la han på og sa ifra til den andre betjenten som satt der. De dro ut til Arboretveien. Da de kom frem hadde vetrinæren kommet. Han drev å sjekket dyrene. Tore gikk bort til en lyshåret tynn og ganske høy mann. – Nå, hva sier vetrinæren?

Mannen stirret på ham en liten stund før han svarte: – Han har ikke sagt noe ennå.

– Hva var det du sa om en etterforsker som satt vakt utenfor et hestesenter?

– En dame som bor like ved, svarte mannen. Vetrinæren fortalte meg det da jeg ringte ham.

Tore lurte på hvem det kunne være. Han skulle ta seg en tur til henne senere.

Etterpå fikk Tore snakket med vetrinæren. Han fortalte det samme han hadde sagt til Ruth.

Tore tenkte litt før han spurte: – Så folk tror det er Ulv? Men du tror det kan være løsebikkjer?

Vetrinæren nikket: – Har ikke sett noen ulver her på noen år, men selvfølgelig man vet aldri med ulver.

Tore nikket og takket ham. Dyrene var ikke fysisk skadet, bare nervøse.

Ruth hadde tatt seg en tur i skogen sammen med en ulv ekspert. Han skulle hjelpe henne med å finne svar på om det var noen ulver i nærheten.

Det var sent på ettermiddagen og solen varmet og det var et herlig vær. Ruth satt på verandaen med et glass rødvin og leste i Østlandets Blad. Overskriften i dag var ”Ulveinvasjon i Ås”:

Mange dyr har blitt skremt over hele Ås. Ved universitet, det gamle hestesenteret og flere andre gårder. Det skulle gå manngard for å drepe disse dyrene. Man vil ikke ha rovdyr her!”

Ruth sukket og ristet på hodet. At en fjær skulle bli til fem høns. De måtte alltid overdrive i aviser. Hun lurte på hva det kunne være siden ulv eksperten mente at det ikke var noe ulv i nærheten. Så hva kunne det være? Løsebikkjer? Mennesker? Den intense lyden av dørklokken avbrøt tankene hennes. Hun gikk for å åpne og utenfor sto det en politimann. Han virket kjent men Ruth kunne ikke huske hvor fra. Politimannen stirret på henne en liten stund før han smilte sjarmerende og sa: – Hei mitt navn er Tore Karlsrud. Han ga henne skiltet. Ruth så på det og ga det tilbake. Så smilte hun, og vinket ham inn.

Tore pustet fort, han syntes denne skapningen foran ham var den vakreste og sexy kvinnen han noen gang hadde sett. Han ble vist ut til verandaen. Der satte han seg ned i en stol.

Ruth spurte: – Skal det være noe å drikke i varmen.

Tore nikket: – Jeg tar gjerne et glass vann.

Ruth forsvant inn i huset og ordnet et glass vann til ham. Da hun hadde satt seg ned kremtet Tore før han begynte å spørre: – Hva vet du om skremte dyr? Du har sikkert lest i ØB om hva som foregår rundt her.

– Jeg vet like lite som dere, svarte Ruth og så ham rett i øynene.

Tore ble irritert: – Hva er det du jobber med?

Ruth smilte til ham og tok en slurk av vinglasset og svarte: – Jeg er privatetterforsker. Har jobbet en del i politiet i Oslo. Hun sa ikke noe om Kripos. Hun visste fra før hvordan politifolk reagerte når hun nevnte Kripos. De ville nok finne det ut og det fikk de bare gjøre.

Tore nikket: – Ok, så du jobber privat. Hva om vi samarbeider her?

– Du satt visst vakt natt til i dag utenfor hestesenteret? Fant du ut noe?

Ruth ristet på hodet: – Ingenting hendte den natten. Det hadde visst flyttet seg til universitetet.

Tore nikket. – Hva tror du det kan være? Han stolte ikke helt på denne kvinnen.

Ruth lente seg tilbake i stolryggen og svarte: – For å være helt ærlig tror jeg det kan være løsebikkjer. Har vært ute med en ulv ekspert og han mener helt klart at det ikke er noe ulv her.

Tore nikket overraskende og sa: – Jøss, det var interessant. Han tok hånden opp til haken og klødde seg. Ruth kunne se at han tenkte hardt. Hun reiste seg opp og så utover hagen og lurte på om hun skulle ta seg en tur ned til universitetet og om hun skulle samarbeide med politiet. Hun hørte Tore kremte.

Hun snudde seg og sa: – Jeg tar meg en tur ned til universitetet. Det kan hende jeg blir der i natt.

Tore nikket: – Ja, det høres bra ut, så kan du rapportere til meg etterpå. Ruth ble litt irritert og tenkte hvorfor det? Hun skulle tenke på det. Hun smilte og sa: – Selvfølgelig herr Karlsrud.

Tore reiste seg opp fra stolen og rakte frem hånden. Ruth tok den og ga ham et fast håndtrykk. Tore merket seg det. Litt av en dame, tenkte han. Ruth fulgte ham til døren og smilte lurt da han gikk. Tore satte seg i bilen og kjørte.

Tore hadde fått leid en leilighet i Ås sentrum på toppen av bygningen Gjensidige. Du går opp en trapp på baksiden. Det var en bra utsikt over hele sentrum fra verandaen.

Han pleide å stå der med en kopp kaffe eller en øl og tenke på saker angående jobben.

Det var en deilig bris, Ruth var nede ved universitetet der hvor dyrene holdt til. Hun hadde tatt seg et par turer, men alt virket stille og rolig. Da hun nærmet seg fjøset så hun at det hang noe på døren. Hun gikk nærmere og følte et lite grøss for der rett foran henne hang det en rotte med et spyd gjennom hodet. Det var også festet en lapp til. Ruth fant fram et par lateks hansker og tok dem på. Hun dro ut tre spydet. Den var ca fem centimeter lang. Hun la rotten på bakken og tok opp lappen og leste.

”Neste gang blir det en av kyrne”.

Ruth snudde lappen rundt og fikk en merkelig følelse. Denne personen virker forbanna på noe og vil ta hevn. Hun tok dyret og tre spydet i en plastpose og brevet i en annen. Hun la det i bilen. Så tok hun seg en tur for å sjekke dyrene. De virket rolige. Hun ringte vetrinæren og fikk tak i ham. Hun fortalte ham hva hun hadde funnet. Han skulle komme og hente rotten og få sjekket den.

Tidlig neste morgen fikk Ruth snakke med en av personalet ved fjøset. Hun fortalte ham om rotten.

Mannen stirret på henne og utbrøt: – Hang det en rotte på døren her!

Ruth nikket . – Har noen fått sparken fra universitetet?

Mannen tenkte seg om og ristet på hodet. – Ikke det jeg vet om. Du får snakke med rektoren. Her er telefonnummeret hans.

– Ok, svarte Ruth og ringte ham opp på mobilen. Hun fikk tak i ham og han skulle komme med en gang.

De satt på kontoret hans. Rektoren fant frem et bilde. Han ga det til Ruth.

– Vi hadde en lærer som jobbet her, men han fikk sparken fordi han hadde voldtatt en av studentene. Han heter Karl Petter Andresen. Det hendte for 10 år siden. Ruth så en høy muskuløs fyr. Mørkt kort hår. Der var han ca 25 år. Han hadde masse arr i fjeset.

– Vet du hvor han er nå? Spurte Ruth.

– Nei, det vet jeg ikke. Han fikk en del år i fengsel, men det kan hende han er ute nå for alt jeg vet.

Ruth nikket.

Rektoren så bekymret på henne og spurte: – Tror du det er han som står bak dette?

– Jeg vet ikke, men vi skal finne ut av det. Ruth reiste seg opp fra stolen og sa: – Du hører fra meg.

Rektoren nikket og fulgte henne ut til bilen.

Senere den dagen fikk hun en telefon fra vetrinæren som konstaterte at rotten hadde blitt overkjørt av et kjøretøy så den var død da den ble spiddet til døren. Hun hadde også ringt for å finne ut om Karl Petter fortsatt var i fengsel, og fikk høre at han var ute. Han kom ut for fem år siden. Ruth satt og tenkte, hvis han er ute etter hevn, hvorfor vente til nå for å gjøre det?

Tore satt på kontoret og tenkte på Ruth. Han så på skjermen. Han hadde nettopp funnet ut at hun hadde jobbet ti år ved Oslo politikammer og fem år i Kripos. Hun hadde sluttet etter eget ønske. Hvorfor holde Kripos hemmelig for meg, tenkte Tore. Han hørte en dunk på døren og så opp. Der sto sjefen. Han så på Tore en stund før han spurte: – Nå, funnet ut noe mer om ulv saken?

Tore ristet på hodet. – Nei, ikke noe særlig, men Ruth Karlsen har sittet nede ved universitetet i natt, men jeg har ikke hørt noe fra henne.

– Hun er den privatetterforskeren du fortalte om?

Tore nikket. – Hun har visst jobbet i Kripos i fem år, men sluttet og har startet for seg selv.

Politisjefen lagde en grimase og sa: – Jeg håper ikke hun går i veien for oss.

Tore svarte humoristisk: – Det er greit å bruke henne som vaktbikkje er det ikke?

Krister Andersen som politisjefen het gliste. – Ja hvorfor ikke. Han ble alvorlig og sa: – Jeg syns du skal ta deg en tur til henne og høre om nattens hendelser. Så snudde han og gikk. Tore hadde egentlig ikke lyst til å dra for den kvinnen var ikke god å være alene med. Det var noe med blondiner.

Tore parkerte utenfor det flotte huser hvor Ruth bodde. Det var virkelig idyllisk der. Huset hadde en vinterhage, verandaen i annen etasje gikk rundt hele huset. Så du kunne ta deg en rundtur hvis du ville. Huset var malt med en mørk rød farge. Rundt listene og dørene var det en mørk grønn farge. Det var også en garasje der med samme farge som huset. Hagen var stor og fin, med et par prydbusker, masse blomster og et drivhus. Han så en motorsykkel stå parkert ved døren. Det var en rød Honda 214 model VF 1000. Han var ikke overrasket. Dama virket typen til å kjøre motorsykkel. Han ringte på klokka ved døren. Etter et par minutter ble døren åpnet av en ung langhåret blond kvinne. Tore ble stående og stirre overraskende på henne. Irene smilte og blunket skøyeraktig til ham da hun sa: – Nå hva kan jeg hjelpe deg med herr Politi?

Tore kremtet et par ganger og svarte: – Jeg skulle gjerne ha et par ord med Ruth Karlsen.

– Ok, det er mamma det, bare følg meg. Tore følte blodet rase fort gjennom årene. To deilige blondiner var ikke bra for helsa hans. Han kom ut på verandaen og der satt hun ved bordet og nippet til et glass eplejuice. Hun smilte til ham da han satte seg overfor henne i en av stolene. Irene ble stående med ryggen mot rekkverket på verandaen med ansiktet vendt mot de to. Hun lurte litt på den kjekke typen. Han lignet på en eller annen, men Irene kom ikke på hvem. Tore ga Ruth et smil før han spurte: – Nå, fant du ut noe?

– Jeg fant en død rotte hengende på fjøsdøra.

Tore sperret opp øynene og utbrøt: – En rotte?

Ruth fortalte ham om nattens hendelse. Da hun var ferdig å fortelle, ble det ganske stille. Tore satt og tenkte mens han klødde seg i haken som var en uvane. Irene kom plutselig på hvem han lignet på.

– Al Pacino, utbrøt hun.

Ruth så spørrende på datteren.

Irene smilte og nikket i retning av Tore. – Han ligner på skuespilleren.

– Jasså, svarte Ruth. Det var derfor han virket så kjent.

Tore hostet og kremtet før han sa: – Ja, jeg gjør visst det. Har hørt det mange ganger. Tore trakk på smilebåndet, men ble fort alvorlig igjen.

– Så du mener det kan være en hevngjerrig lærer?

Ruth nikket. Hun syntes det var like greit å samarbeide.

– En ting til, hvorfor sa du ikke at du hadde jobbet i Kripos? Tore så spørrende på henne.

Ruth trakk på skuldrene: – Dere politifolk liker ikke kriposetterforskere.

Tore så overraskende på henne og ristet på hodet. – Ikke alle er imot dere. Han smilte til henne.

Ruth måtte le.

Irene kom ut med en kaffekanne og skjenket i tre kopper. Det var en herlig dag med en liten bris. Etter kaffen dro Tore tilbake til kontoret.

Ruth hadde funnet kvinnen som hadde blitt voldtatt av læreren. Hun hadde sagt seg villig til å prate med Ruth. Kvinnen bodde i Ski.

Det var fredagskveld. Tore hadde spist en indisk middag. Han satt og slappet av og funderte på om han skulle ta seg en tur opp i puben. Han hadde lyst på en sigar og et glass whisky, men siden han hadde vakt måtte han glemme whiskyen. Han betalte og gikk opp trappen. Det hadde kommet en del folk. Det kom blues musikk ut av høyttalerne. Han satte seg i sofaen etter å ha bestilt en Munkholm. Han tente seg en sigar og tenkte på læreren.

Irene danset etter Anastacia. Hun var ganske pussa, men ellers i fin form.

Tore fikk øye på henne og ble sittende og stirre. Hun var virkelig sexy der hun vrikket seg på dansegulvet. Hun kunne virkelig danse. Irene hadde på seg et sort kort skjørt med belte. Overdelen var en mørkrød blomstret utringet bluse. På føttene hadde hun høyhælte sorte sko. Håret hang rett ned. Hun hadde rød leppestift og litt diskré’ sminke. Det var ikke bare Tore som så til hennes kant, alle som var der sendte henne blikk.

– Hun ligner en nymfe. Tore snudde seg og så en fyr ved siden av seg.

– Syns du det?

Mannen bare stirret på henne og nikket. De ble sittende og se på henne. Tore snudde seg for å si noe, men da var mannen borte.

Irene hadde sett Tore, hun smilte lurt og gikk bort til ham. Han røykte en sigar og så tankefull ut.

-Hey Al, care for a dance?

Tore så opp og blunket: – Sure my Lady og stumpet sigaren i askebegeret. Han reiste seg og begge gikk ut på dansegulvet hvor Tore tok henne inntil seg. Det var en rolig låt. Tore syntes hun passet perfekt i armene hans da de danset. Irene smilte til ham. Tore smilte tilbake. Det luktet så godt av henne at han ble helt ør i toppen.

– Jeg liker dialekten din, den gjør meg så opphisset, sa Irene.

Tore sperret opp øynene og gliste. – Første gang jeg har hørt noen si det om nordnorsken min.

Irene gliste. De fortsatte å danse. Tore følte at det ble ganske hett på gulvet etter hvert. Det ble spilt en del rolige låter og de fortsatte å danse. Så kom det en rask låt og da gikk de og satte seg. Det var ganske varmt og trangt der inne så Tore lurte på om hun ville gå ut en tur. Irene hadde nikket til det.

Det var godt å komme ut, de gikk mot rådhuset.

De stoppet opp ved kinoen og så på plakatene av filmer som gikk. Irene snudde seg og spurte: -Liker du å gå på kino?

Tore nikket. – Ja det gjør jeg, mye bra de sender på kino.

– Sant det. Det er noe med menn i uniform. Irene smilte skøyeraktig til Tore, da hun lente seg inntil ham. – Det er så opphissende å se deg i uniform.

Tore kremtet da han holdt rundt henne og sa: – Du må være forsiktig jente, du kan ikke bare si sånt. Han følte hjertet sitt banke iherdig. Han hadde virkelig lyst til å kysse henne. Plutselig følte han leppene hennes mot sine, hun kysset ham forsiktig, men etter hvert ble det grådigere og han svarte sulten tilbake. Etter en lang stund, stoppet de og Irene sto der med en åpen munn og øynene halvt lukket igjen. Hun var virkelig herlig, tenkte Tore. Plutselig forandret Irene seg. Hun begynte å hutre.

– Jeg må hjem nå, og snudde seg for å gå. Tore fikk stoppet henne.

– Se her, han la jakken sin over skuldrene hennes. La meg kjøre deg hjem.

Irene ristet på hodet. – Det trenger du ikke.

– Irene, det er ikke trygt for deg å gå alene, tenk på hendelsene som har hendt i det siste. Jeg har bilen i nærheten.

– Ok, hvis du insisterer.

Han åpnet døren for henne og hun satte seg inn. Så satte han seg i føresetet. – Håper du ikke synes bilen er skrekkelig.

Irene trakk på smilebåndet: – Jeg har sittet i politibil mange ganger før. Da muttern jobbet i politiet. Jeg syns det var artig i begynnelsen. Jeg pleide å sette på sirene. Irene lo.

Tore gliste og spurte: – Vil du sette på dem nå?

Irene ristet på hodet. Så kjørte de i stillhet. Irene hadde lagt seg tilbake i setet og lukket øynene. Tore kikket på henne i blant. Han følte at hjertet hans ikke kunne roet seg ned. Han skjønte ikke hva som gikk av ham. Kvinner kunne se til hans kant, ikke det at han var innbilsk, men han likte at de så på ham, han likte å se på dem også, men at denne unge kvinnen skulle få ham til å føle seg så hjelpeløs, det skjønte han ikke. Han stoppet utenfor huset hennes og Irene slo opp øynene.

Hun smilte og sa: – Takk skal du ha, og tok i håndtaket på bildøren. Hun snudde seg og så rett på ham. – Jeg beklager oppførselen min, er visst litt full. Så gikk hun ut. Tore gikk ut han også og ble stående og se etter henne.

– Tore, hørte han henne si da hun kom tilbake til ham. Hun tok et tak i armen hans og sa: – Takk for at du ikke utnyttet meg og beklager igjen. Hun smilte sjenert.

– Du trenger ikke å beklage noe, sa Tore. Jeg er glad for at du kom deg trygt hjem. Han smilte og Irene forsvant inn i huset. Tore ble stående en stund og se på døren hun hadde lukket etter seg. Så satte han seg i bilen og kjørte med Irene i tankene.

Irene fant en halvliter glass i kjøkkenskapet og fylte den med vann. Hun drakk det opp og tok enda et glass. Hun tørket seg om munnen og listet seg opp trappen og forsvant inn på badet. Etterpå stupte hun i seng. Hun var så trøtt og sovnet nesten med en gang.

Neste dag regnet det. Ruth bar på et brett med mat og drikke. Hun banket på døren og hørte Irene si – Kom inn.

Ruth åpnet døren og smilte til henne og sa: – Tenkte du ville ha frokost på sengen. Irene hadde satt seg opp og lent seg inntil veggen. Hun smilte trøtt. Ruth satte brettet på sengen og satte seg ned i en stol.

– Nå, var det artig i går?

Irene nikket. – Jeg traff Tore der. Vi danset sammen. Han er flink til å danse. Irene smilte og tok en bit av brødet.

Ruth smilte tilbake: – Bra for deg det. Irene gliste.

Irene sto i gangen, hun skulle ta seg en joggetur. Klokken var fire på ettermiddagen og det hadde stoppet å regne. – Mamma, da tar jeg meg en løpetur.

– Greit det, jenta mi, ha en fin tur, ropte Ruth fra stuen. Irene åpnet døren og lukket den. Hun løp et stykke på veien og så innover i skogen. Det var så godt å jogge der. Det luktet så godt etter regnet. Irene hadde jogget i tyve minutter da hun fikk hold. Hun stoppet opp og tok seg til siden og trakk pusten et par ganger. Hun dro av hår strikken og ordnet den på nytt, den hadde løsnet. Plutselig følte hun en intens smerte i hodet og så ble alt svart.

Ruth satt på kjøkkenet med en kopp urtete og tenkte på hva den voldtatte kvinnen hadde sagt. Han hadde kalt henne for nymfe. Hun pleide å dra sammen med en venninne å bade i Gjersjøen. De hadde badet nakne, siden det ikke var noen der tidlig på morgenen. Men han hadde sett dem gjennom en kikkert. Han hadde fulgt etter dem hver gang. Den siste gangen hadde hun vært der alene og da hun kom opp av vannet, hadde han stått der og tatt et tak i henne og sagt at han ville elske. Hun hadde ikke hatt lyst og måtte sloss med ham, men han greide å fullføre det han kom for. Hun hadde meldt det til politiet. Læreren fikk sparken og han ble sendt i fengsel. Er det ham som står bak dette her?

Ruth tok frem mobiltelefonen og ringte Tore.

– Hei Tore, det er Ruth her. Det er noe jeg lurer på. Læreren, som voldtok den eleven, kalte henne nymfe.

– Nymfe, utbrøt Tore. – Jeg hørte det ordet fra en mann på puben i går.

– Så du ham?

– Ja, men det gikk så fort. Han var der plutselig ved siden av meg og så forsvant han like plutselig. Tore kremtet litt før han fortsatte. – Han sa det om Irene.

– Hva? utbrøt Ruth og fikk en ekkel følelse i magen. Takk for informasjonen Tore. Du hører fra meg. Så la hun på.

Irene våknet med en sterk hodepine og at hun var naken. Hun lå på en saueskinnsfell. Hun så seg rundt og merket alle stengene rundt seg. Det minnet henne om et bur.

– Endelig har du våknet min skjønne nymfe.

Irene snudde seg rundt, men måtte lukke øynene for hodet føltes som om det skulle sprenges. Hun åpnet øynene igjen og så en mann utenfor som stirret på henne.

– Du har en vakker kropp Irene. Så smilte han. Jeg så deg bade i Gjersjøen. Et utrolig syn. Da du dro fikk jeg tatt nummeret på motor sykkelen din. Sånn var det jeg fant deg. Den politimannen er ikke noe for deg min skjønne nymfe. Du er min, det vet du godt. Jeg skal ta vare på deg.

Plutselig så Irene en ulv stå ved siden av mannen. Han smilte da han så henne sperre opp øynene. – Dette er en hybride. Hennes far var en ulv og hennes mor var en sledehund. Irene tenkte på det som hadde skremt dyrene. Hun ble stående og stirre på dem.

– Hvor er klærne mine? spurte Irene.

Mannen så på henne og svarte: – Du skal ikke ha noen klær, du er jo en nymfe. Så smilte han og gikk. Hybriden ble sittende og se på henne litt før den så forsvant etter mannen.

Irene frøs, men pakket seg godt inn i saueskinnsfellen og lurte på hva hun skulle gjøre. Plutselig sto han der igjen.

– Min skjønne nymfe, er du tørst? Han rakte henne en flaske.

Irene tok den men drakk ikke fra den.

– Det er bare vann, sa mannen. Han så på henne og smilte.

Hun stirret tilbake på ham.

– Du har sikkert lest i avisen om ulv invasjonen. Jeg tar på meg ulveskinn og løper etter dyrene. Jeg skal si de blir skremt. Han smilte til henne og lo en heslig latter da han gikk.

Ruth så på klokken og ble forbauset da den viste 21:00. Irene hadde vært bort i fire timer.

– Åhh, nei, har han tatt henne? Ruth fikk vondt i magen, men tok seg sammen og tenkte. Hun løp ut til bilen og satte seg inn og kjørte.

Irene fikk en idé. Hun la seg ned og begynte å ynke seg og tok seg til siden. Hun stønnet høyt. Mannen kom bort til buret.

– Hva er det? Spurte han forskrekket.

– Jeg tror jeg har fått blindtarmbetennelse, det gjør så forbaska vondt. Hun stønnet høyere og ynket seg. Jeg må til lege.

Mannen så forskrekket på henne. Han låste opp døren på buret.

– Vent her, så skal jeg hente et teppe.

Irene gjorde seg klar. Da han forsvant løp hun ut med fellen og gjemte seg bak døren på skuret og ventet. Da mannen kom ut, slo hun ham i hodet med neven så han segnet om. Hun dro ham bort til buret og la ham på gulvet og låste døren. Så gikk hun bort til dyret og lot dyret lukte på hånden hennes og fikk festet henne med tauet som lå på bakken. Så pakket hun fellen godt rundt seg og løp alt hun maktet. Hun kom ut fra skogen og ut på en hovedvei. Hun kjente seg igjen, det var Gamle Mossevei. Hun gikk fort bortover veien da en bil stoppet og en ung mann åpnet vinduet og spurte: – Hva har skjedd? Trenger du hjelp?

Irene smilte og spurte: – Kan jeg få låne mobiltelefonen din?

Den unge mannen ga henne den. Hun tastet fort og hørte ringetonene.

– Ruth her.

– Mamma, jeg er på Gamle Mossevei.

– Jeg er der like rundt hjørnet, ropte Ruth overrasket.

Irene takket for hjelpen og sa at moren hennes var på vei.

– Er du ok? Skal jeg vente?

Irene ristet på hodet. – Jeg er ok, bare dra du.

Bilen kjørte og like etterpå kom Ruth. Hun stirret forferdet på henne da hun satte seg inn i bilen. Irene begynte å fortelle.

Da Irene var trygt hjemme i huset dro Ruth ut igjen og ringte Tore mens hun kjørte til Gamle Mossevei. Hun hadde fått en beskrivelse av hvor Irene hadde blitt holdt fange. Ruth parkerte og forsvant innover i skogen. Etter og ha gått i tyve minutter så hun et stort bur med en mann i. Han sto og ristet i stengene. Ruth gikk sakte imot ham. Hun så også hybriden som Irene hadde fortalt om. Ruth tok frem revolveren og låste opp buret. Hun la mannen i bakken og satt på ham håndjern.

– Jeg arrestere deg for bortføring og dyremishandling. Alt du sier kan bli brukt imot deg. Du har krav på advokat.

Mannen gryntet til svar.

Like etterpå kom Tore løpende med en kvinnelig politibetjent.

Ruth smilte. – Her har vi vår lærer og han som skremmer dyrene. Der borte er det en hybride. Ruth pekte og begge snudde seg og så hybriden stå der med et sørgmodig blikk. Tore kikket overraskende på Ruth. – Du kom oss i forkjøpet!

Ruth bare gliste. Mannen og hybriden ble tatt hånd om.

Det var lørdagskveld og Irene satt ut på verandaen med et glass rødvin. Ruth vannet blomstene. Hun hadde akkurat hatt en lang samtale med Roar. Han var på vei hjem. Irene smilte til moren sin. Hun satte fra seg glasset og gikk bort til henne og sa: – Mamma, kan jeg få en klem? Ruth smilte og omfavnet henne og holdt henne hardt inntil seg. Sånn ble de stående til de hørte det ringe på døren. Ruth gikk for å åpne og der sto Tore og den samme kvinnelig betjenten hun hadde sett tidligere.

Hun ba dem inn. De gikk ut på verandaen og satte seg ned.

Mette smilte til Irene og spurte: – Orker du å fortelle?

Irene stirret ned i gulvet. Ruth klappet henne på kinnet. Hun stirret på begge to og sa: – Er det nødvendig dette her? Kan vi ikke ta det en annen dag?

Irene så opp og sa: – Det er helt i orden mamma. Hun tok en slurk av vinen og så fortalte hun for annen gang.

Det var mandag ettermiddag. Ruth satt på verandaen og leste i ØB. Det hadde vært et stort oppslag på forsiden. Det var bildet av Ruth og Tore og under bildet sto det:

Den nye politibetjenten fikk hjelp av en eks kriposetterforsker angående ulv saken i Ås. Det viste seg å være en eks lærer fra universitetet som ville ha hevn fordi han fikk sparken. Det var han som hadde skremt dyrene. Hybriden ble sendt til Langedrag.

Tore satt på kontoret og leste i ØB. Han så opp da han hørte noen i døren. Det var politisjefen. Han smilte til Tore og pekte på avisen. – Nå hvordan er det å være kjendis?

Tore bare gliste. – En virkelig tøff kvinne denne Ruth!

Politisjefen nikket. – Har hørt mye om henne. Hun har alltid elsket jobben sin.

Sjefen forsvant og Tore dro ut en skuff og fant en Moods sigar. Han gikk ut og lente seg inntil murveggen og tente på sigaren. Han sto og så utover Ås sentrum da en motorsykkel kom kjørende og stoppet ved minibanken. Personen tok av seg hjelmen og da så han at det var Irene. Tore ble overrasket. Han gikk over til henne.

Irene la pengene i lommeboken og snudde seg og så Tore stå der.

– Hei, hvordan går det med deg?

Irene smilte beskjedent og sa: – Det går fint.

Tore smilte til henne.

Irene møtte blikket hans. – Jeg vil gjerne be om unnskyldning for hvordan jeg oppførte meg her om dagen. Jeg hadde fått en del å drikke for jeg pleier ikke å kysse folk jeg ikke kjenner.

Tore strøk henne på armen og svarte: – Du trenger ikke å unnskylde deg, det er jeg som skal be om unnskyldning.

Irene så ned i bakken, men så opp igjen og spurte: – Hva vil skje med ham?

– Han kommer i fengsel.

– Mannen er syk. Jeg har en tendens til å møte syke mennesker. De er som en magnet på meg.

Tore så på henne. – Jeg er ikke syk. Du trenger ikke å være redd for meg Irene.

Hun smilte til ham og satte seg på sykkelen.

– Vil du spise middag med meg en dag, spurte Tore.

Irene så overrasket på ham. – Jeg må tenke på det, svarte hun. Hun vinket da hun kjørte. Tore ble stående og se etter henne.

Irene parkerte sykkelen i Son. Hun skulle på båttur med venninnen Katrine og typen hennes. Hun så båten og kom seg ombord og ga dem begge en god klem.

Roar parkerte utenfor huset. Han gikk inn og ut på verandaen og så Ruth ned ved drivhuset. Han gikk ned til henne og ble stående og se på henne en liten stund. – Hei Ruth.

Ruth snudde seg og strålte opp i et smil. Hun falt inn i armene hans.

– Hei, så deilig og ha deg hjemme.

Roar smilte. Så ga han henne et langt kyss.

Han så på henne. – Ruth, du er en deilig kvinne og jeg kan ikke leve uten deg. Vil du gifte deg med meg?

Ruth så overrasket på ham og følte et deilig grøss i magen. Hun ga ham et kyss.

– Betyr det ja? Spurte Roar forventningsfullt da Ruth gikk ut av favnen hans.

Ruth hadde tårer i øynene da hun nikket. Han tok henne inntil seg igjen og holdt rundt henne.

Tore sto ut på verandaen og så utover Ås sentrum med et glass Glenmorangie Malt Scotch Whisky. Han nøt sigaren som hadde et preg av vanilje smak. Whiskyen la seg i magen og varmet ham. Han nøt kvelden. Men han savnet noe. En kvinne som kunne gi ham den samme varmen han følte fra whiskyen. Mens han sto der ringte mobilen hans.

– Hei, du snakker med Tore.

– Jeg har tenkt på det.

– Hva?

– Jeg vil gjerne spise middag med deg.

– Irene, nå forstår jeg, svarte han. Han hørte henne le.

– Jeg sitter her på båtdekk og drikker rødvin. Hva gjør du?

– Jeg står her ute på verandaen og drikker whisky.

– Æsj, sa Irene, det liker jeg ikke.

– Det er en mannfolk drikk det, søta.

Igjen en fortryllende latter. Hun hadde en herlig latter.

– Liker du indisk, spurte Tore

– Jeg elsker indisk.

– Da henter jeg deg fredag klokken 18:00, hvis det passer.

– Det høres fint ut Tore. Vi snakkes, ha en fin kveld.

– Ja, vi snakkes, ha en fin kveld du også og en god tur. Så brøt han forbindelsen og smilte.

Irene la fra seg mobilen og sukket. Katrine kom akkurat opp på dekk og smilte til henne.

– Nå, hvem var det du snakket med?

– En politimann.

Katrine stirret på henne

– Jeg skal på date med en. Irene lo.

– Jasså, jeg som trodde du ikke likte politimenn.

Irene gliste. – Han er annerledes.

– Hvordan da?

– Han er nordlending og ligner på Al Pacino.

Katrine så på henne og begynte å le.

Irene gliste tilbake…

Kommentarer

kommentarer