Det var fredag ettermidag og klokken nærmet seg seks, Irene satt med hodet i hendene, og pustet tungt. Hvordan var det mulig å ende opp med en psykopat? De kan være så hyggelige og sjarmerende og er man ikke en menneskeskjenner faller man pladask. Jeg er ikke en av de, tenkte Irene og sukket. Hva hun en gjorde så var alt galt. Han fant alltid en eller annen feil og det kunne være en bagatell som når skoene ikke sto helt rett ved siden av hverandre. Han likte å stresse henne opp. Kvinnen ved bordet var 170 høy og tynn, gått mye ned i vekt. Langt mørkt hår. Grønne øyne, et flott ansikt som flere ville ha snudd seg etter. Men nå var hun dradd i ansiktet med flere rynker og så ut som en 80 åring. Hennes alder var tredve. Hun slo i bordet så hardt med knyttneven at hun skrek ut i smerte.
Hans kom kjørende inn i garasjen med et sleskt smil om munnen. Han hadde hatt en herlig dag i retten. Han likte å se forventingene i øynene på den andres forsvarers klient og det at de forsto etterpå at de hadde blitt lurt av han, var en opphissende følelse. Han jobbet som advokat og ble kalt djevelens advokat av kollegene på grunn av måten han jobbet på.
Han snuste ut i luften etter matlukt som han forventet at kona hadde laget til ham nå, men luktet ingenting. Han ble sint, han var sulten, og kona burde ha vært ferdig med maten, selv om hun jobbet som advokatsekretær, og hadde mange timer på jobben. En kvinne skal være bundet til kjøkkenbenken var hans motto.
-Faen heller, hvorfor er ikke maten ferdig, jeg er sulten dumme kvinne skrek han ut! Han fikk ikke noe svar. Han gikk fra rom til rom, men hun var søkkborte. -Irene hvor faen er du, jeg er sliten og sulten, kom igjen, vis deg frem! Han ble stående og lytte, og da han hørte noe bak seg, snudde han seg rundt, men et voldsomt slag i hodet fikk han til å falle sammen på gulvet.
Irene sto over mannen sin med et frossen lammelår i høyre hånd som var pakket inn i en plastemballasje. Det var blod på enden og på hodet til Hans. Hun satte seg ned på huk og tok pulsen i halsen med hansker på. Ingen puls, reiste seg opp og gikk til kjøkkenet med lammelåret og skylte av blodet og la det tilbake i fryseren. Irene følte en lettelse da hun dro den døde kroppen mot garasjen. Det var så flott med en inngang til garasjen fra huset, ingen ville se. Hun fikk han inn i passasjersetet og tok belte over og klikket den inni låsen. Irene så på han å tenkte; Det ser ut som du sover! Hun gikk inn i huset igjen for å pakke klær til seg selv og mannen.
Bilen suste bortover motorveien til den flotte og dyrebare hytta han var så stolt av. Hytta lå i Lillehammer,så kjøreturen tok ikke all verdens tid. Hun parkerte foran inngangsdøren og stoppet motoren, kom seg ut av bilen og tok ut bagasjen. Fikk låst opp front døren og gikk inn til soverommet og la bagasjen på sengen. Hun tok seg god tid inne og ute for å forsikre seg om alt var i orden. Så gikk hun ut frontdøren, låste den, og satte seg i bilen igjen og kjørte.
Hun stoppet ved stedet han elsket å være i mange timer for å fiske. På denne tiden ved sjøen som var i Januar, var det stille, ellers ville det ha vært folksomt, noe han elsket, han likte å vise seg frem.
Hun åpnet passasjerdøren, fikk av han bilbelte og dro han ut på bakken, så tok hun et godt tak rundt bena hans og dro han mot fjellkanten der han alltid sto å fisket. Hun dro han mot kanten og så dytte hun han utfor. Hun hørte et veldig plask og så hvordan han kom opp til overflaten og under igjen, sånn holdt det gående en liten stund, før kroppen hans forsvant helt under. Irene ble stående der i flere minutter, fikk tatt seg sammen til å gå tilbake til bilen for å få ut fiskeutstyret. Hun bar det bort til fjellkanten og la det ned. Så spaserte hun de ti minuttene det tok til hytta.
Hytta lå øde til, han likte å gjemme seg til tider. Hun tok av seg støvlettene, det hadde begynt å snø små flak, og ikke lenger etter ble det til store snøflak som dalte ned. Irene tok av seg hanskene og la dem i peisen sammen med veden og tente på. Ikke lenge etter ble det en god varme i hytta. Hun lagde seg en kyllingsalat, og åpnet en god spansk rødvin flaske og slappet av for en gang skyld, endelig var hun fri.
Hun våknet brått neste morgen, og satte seg opp i sengen og lyttet. Ingen lyd stille som graven. Hun trakk pusten godt inn og ut, sto opp og gikk ut til badet.
Hun lagde seg en stor engelsk frokost med egg, bacon, sopp, tomat, løk, pølse og tomatbønner, noe hun aldri fikk spise etter at hun ble sammen med Hans. Hun fylte et glass med hjemmelaget appelsin juice og nøt maten som hun ikke hadde gjort på lenge. Etter frokost drakk hun en kopp kaffe, mens hun pakket sakene sine.
Hun låste døren og gikk til togstasjonen, som tok tyve minutter,og siden været viste seg fra sitt beste, med kuldegrader og sol var det en flott gåtur.
Irene ble stående og vente på stasjonen, hun hadde en hette på jakken som hun tok over hodet og knyttet igjen, hun frøs, det skulle bli godt å komme inn i vognen. Ikke lenge etter kom toget kjørende inn på perrongen og stoppet. Ingen kom ut så Irene kunne gå raskt inn. Hun fant seg en plass med to seter og satte seg innerst og la bagen i setet ved siden av. Konduktøren kom, hun betalte og lente seg inntil setet og lukket øynene.
Hun måtte ha duppet av for hun skvatt da stasjons navnet ble ropt opp, som var Nasjonalteateret, hun reiste seg opp og kom seg ut før dørene lukket seg. Tok trikken opp til Holmenkollen der de bodde. Da hun sto utenfor utgangsdøren skalv hun og måtte trekke pusten inn og ut flere ganger, før hun endelig låste seg inn. Der og da i gangen visste hun at hun måtte selge dette helvetes huset, men hun måtte ikke forhaste seg, en dag ville politiet komme til henne og fortelle om mannens død og hun måtte være forberedt.
Det var lørdag kveld. Irene satt i sofaen med et glass rødvin i hånden og så på nyheten, ingen spesielle nyheter ble lest opp. Hun tok en tidlig kveld.
Mandag morgen dro hun på jobb som vanlig. Ikke lenge etter at hun hadde satt seg ned i stolen, ringte mobilen. -Hei du snakker med Irene.
-Hei Irene det er Roar, hvor er Hans, han skulle ha vært her nå sammen med meg i retten.
-Det var da merkelig, han fortalte meg at han ville reise fra hytta idag tidlig for å rekke den rettsaken. Vi dro opp sammen på fredag, men han ville være alene med papirer så jeg dro hjem på lørdagen. -Har du prøvd mobilen hans?
– Ja, jeg har det men han svarer ikke.
-Det var da merkelig, jeg skal prøve selv jeg, han må da svare.
-Høres bra ut Irene, vi snakkes, jeg må ta av meg saken her.
– Den er i orden, svarte hun og avsluttet samtalen.
Irene ble sittende å se fremfor seg en stund før hun gikk inn til sjefen og sa at hun måtte ta seg fri for mannen hennes hadde ikke dukket opp på jobb og var heller ikke hjemme. Anders nikket og sa; selvfølgelig må du dra.
Irene ringte til politiet og fortalte om sin savnede mann og ville dra opp til hytta med det samme, hun fortalte den samme historien til de som hun hadde fortalt til Roar.
De skulle kontakte politiet i Lillehammer. Irene dro til hytta og ventet. Tiden gikk, klokken nærmet seg fem da hun hørte ringeklokka. Hun reiste seg opp og gikk til døren og åpnet. Utenfor sto en politimann med et alvorlig uttrykk i ansiktet. – Kan jeg få komme inn? Mitt navn er Karsten Jacobsen. Irene åpnet døren helt så han kunne spasere inn. De gikk inn til stuen hvor Irene satte seg i sofaen, mens den unge mannen sto foran henne. – Vi har funnet bilen hans ved en fiskeplass, og vi fant også fiskeutstyr i hans navn ved kanten av et fjell.
Irene nikket og svarte; han elsket å fiske og tok hendene foran munnen og så forskrekket på han og sa- Hva betyr det?
Karsten satt seg på huk og tok hendene hennes i hans og sa: Det er ikke lett å vite, han kan ha falt uti, vi prøver å få tak i noen dykkere, det er sabla kaldt idag, men vi skal gjøre alt vi kan for å finne han. Irene nikket mens tårer rant nedover skinnene. -Er det noen du kan ringe så du slipper å være alene? Irene ristet på hodet, det går fint, han er en god svømmer, han kan ikke ha druknet.
Karsten smilte, du hører fra oss. Da Irene hørte døren lukke seg, begynte hun å hulke av glede.
Timene gikk, det ble kveld, hun la seg og sovnet raskt.
Hun våknet, tok seg en dusj og lagde seg frokost, og da hun satt med kaffekoppen ringte mobilen, det var Karsten. – Hei, vi har funnet han, han blir sendt til rettsmedisinsk, beklager så mye, jeg ringer senere når jeg vet mer.
-Takk skal du ha, han kan ikke være død, det er ikke mulig!
-Vær så snill å ring noen så du ikke behøver å være alene.
-Jeg skal gjøre det. Etter samtalen med Roar ville han komme utover til henne.
De ble sittende å vente rundt spisebordet, hun hadde laget i stand noe lunsj, og nå satt de og spiste. Lyden av mobilen fikk henne til å hoppe i stolen, hun trykket på knappen. -Ja Irene her. -Hei det er Karsten igjen, det ser ut som en drukningsulykke, han har slått seg kraftig i hodet.
– I helvete hvordan er det mulig? Får jeg hente han så jeg kan begrave han?
-Ja det er i orden, det er bare å komme, svarte Karsten.
-Takk skal du ha.
Irene så forskrekket bort på Roar og fortalte om samtalen.
Roar ristet på hodet og tok hendene over bordet og ga hendenes hennes et vennlig trykk. Irene smilte takknemlig tilbake.
Etter begravelsen ordnet hun med salget av hytta og huset, hun hadde alltid hatt lyst til å flytte til Frankrike og det kunne hun nå.
Men før hun reiste inviterte hun Hans sine kollegaer og serverte et deilig måltid bestående av et lammelår med deilig tilbehør til. Maten smakte og Irene tenkte, der forsvant mordvåpenet!
