Adelskvinnen og hennes store kjærlighet

En romantisk novelle fra år 1810

Solen skinte og en behagelig bris blåste over landskapet. Inger lå i gresset og tygde på et strå. Øynene var lukket og hun tenkte på Henning. Han var en omreisende som bodde sammen med familie og venner på en slette i skogen like ved der hun bodde med familien sin. De var tre brødre, Henning, på 24 år, Odin, på 22 og Tor på 20. Henning var mannen som fikk henne til å føle kriblinger i hele kroppen men siden hun var 14 år hadde hun ingen sjanse der. Hun lå stille med lukkede øyne da lyden av en hest kom travende og stoppet like ved. Så hørte hun Hennings stemme.

Hun svarte ikke, bare lå der og nøt stemmen hans. Henning bøyde seg ned og ristet i henne. Så begynte øyevippene hennes og vibrere og da hun åpnet øynene så hun rett inn i noen vidunderlig grønne øyne.

– Ååh, sa Inger og så på Henning med store øyne.

– Har du falt av hesten? Spurte han.

– Ja, svarte hun og prøvde å reise seg opp men falt ned igjen og tok seg til det høyre benet og sa: – Jeg tror jeg har vrikket foten.

Henning tok på foten hennes og følte på den.

Inger klynket, ikke fordi det var vondt men på grunn av berøringen . Hun fikk ilinger i hele kroppen og nøt det så godt og håpet at han ikke ville stoppe.

– Er det vondt her? Spurte han.

Inger nikket.

Henning masserte ankelen hennes som kilte så herlig at hun måtte fnise.

– Er du kilen?

Hun nikket leende.

– Jeg skal hjelpe deg opp. Inger reiste seg opp med Hennings hjelp. Hun lente seg inntil ham og kjente varmen fra kroppen hans, som gjorde henne veldig oppskaket.

– Kan du prøve å gå? Spurte Henning.

Nei, jeg vill ikke gå, jeg vil bare være i armene dine, tenkte hun mens hun haltet bortover gresset ved hjelp av Henning. Han løftet henne opp på hesten og sa: – Jeg skal ri deg hjem, hesten din har sikkert løpt hjem til stallen.

– Ja helt sikkert, svarte Inger og lente seg inntil ham og nøt hvert sekund. Hvor mange ganger hadde hun ikke gjort dette.

Da de kom frem til huset sto moren der med et strengt blikk.

– Er det der du er, utbrøt Josefine.

Henning sa: – Hun har visst falt av hesten igjen med en vrikket fot.

– Takk, sa Josefine, beklager at du må ta deg av henne hver gang.

– Det er helt i orden, svarte Henning. Han steg av hesten og hjalp Inger ned.

– Takk igjen Henning, sa Josefine.

Han vinket med hånden og red av sted.

Josefine stirret på datteren og sa: – Hvorfor skal du alltid drive gjøn med Henning, du vet at ikke han har tid til sånt.

Inger så på moren og svarte: – Men jeg falt av hesten og så uskyldig ut.

– Ha, sa moren og ristet på hode. – Du er en forferdelig ugagnskråke, og ga henne en klaps på bakenden.

– Au, sa Inger og haltet inn og opp trappen og inn til soverommet. Hun satte seg ved vinduet og så utover i hagen og gliste.

De var av en adelig familie og tiden var 1810 hvor hennes far Karl Jacobsen var godseier med en alder på femti år. Hans kone Josefine var 10 år yngre. De hadde giftet seg da Josefine var 17 og Karl 27. Hans familie var rike og anstendige, mens Josefines familie drev med et bakeri som ikke sto i stil til hans familie og som heller ikke aksepterte henne som kone for deres sønn. Men det brydde ikke Karl seg om. Da han første gangen la sine øyne på Josefine, kunne han ikke ta dem ifra henne. Hun var en elegant kvinne som visste hvordan hun skulle kle seg og at det luktet godt av henne. Renslighet var viktig for henne, noe som også var viktig for Karl. De giftet seg og fikk to fine gutter, Robert og Kristian, to års forskjell og ti år senere kom Inger, som hadde arvet mye av sin mor. Hun kom til å knekke en del guttehjerter akkurat som hennes mor hadde gjort. Karl var ikke så verst han heller. 1,80 høy, slank og muskuløs. Han var hårete noe som Josefine elsket ved ham. Han hadde skjegg og bart, mørkeblå øyne og en kort mørk manke på hodet. Familien til Karl var sterkt imot dette giftermålet siden penger og status betydde en hel del men det stoppet ikke Karl, for han skulle ha sin Josefine.

Tante Kari og tante Sofie satt på et pledd ut på gresset med sine flotte hatter. Inger hadde sett dem fra vinduet og gikk ned til dem.

– Hei, sa hun, og begge snudde seg og smilte.

Kari sa: – Kom å sett deg.

Inger satte seg ned. Det luktet alltid så godt av dem syntes hun.

– Hvordan er det å kysse? Spurte Inger plutselig.

Kari og Sofie så på hverandre og så blunket Kari med det ene øye og så skøyerartig på henne og svarte: – Det er helt vidunderlig.

– Nei men Kari da, sa Sofie, du kan da ikke snakket sånn til henne, hun er jo bare barnet.

– Det er hun ikke, hun burde få vite om dette her. – Er det noen du har i tankene.

Inger så drømmende på henne og svarte: – Det er en hemmelighet, og lukket øynene og tenkte på hvordan det ville være å kysse Henning.

– Jasså er det her du er, hørte hun Robert si, hun åpnet øynene og stirret på broren.

– Jeg hørte du hadde vært utfor en liten ulykke igjen. – Du er ikke riktig klok, hvorfor må du leke sånn med Henning?

– Jeg leker ikke, jeg falt av hesten, svarte Inger bestemt.

Robert ristet på hodet og himlet med øynene.

– Henning er nok lei av maset ditt og vil nok ikke ta med deg hjem igjen her etter.

Inger så på ham og svarte krass, – jeg gjør som jeg vil.

Sofie så spørrende på Inger: – Skal vi ta en ridetur?

– Det vil jeg gjerne. Hun reiste seg opp og løp bort til stallen og hentet Rose som hun kalte hesten sin.

De red bortover sletten med Inger foran.

– Jeg skal si hun kan ri, sa Kari, jeg er sikker på at hun vil bli like god som brødrene sine.

– Det har du nok rett i, svarte Sofie.

Neste morgen red Inger sin morgentur, det var deilig å ri når det var så stille og fredelig, alt hun hørte var fuglekvitter og vinden som suste forbi henne. Det var ikke bare hun som red denne morgen. Henning var også ute og red. I stillheten kom det plutselig et smell hvor hesten til Inger ble helt vill og raste bortover stien. Hun prøvde og roe ned hesten som steilet hvor Inger fòr utfor et stup. Det gikk fryktelig fort, men hun var heldig og falle rett på en busk som vokste ut av fjellveggen. Hun klamret seg til busken og håpet at den ville holde henne. Hun ropte ut om hjelp.

Henning hadde hørt smellet og sett Inger fare av sted på hesten. Han fikk roet sin egen hest og red av gårde etter henne. Han stoppet, hoppet av hesten og så nedover fjellskrenten og der så han Inger holde rundt en busk.

– Inger, hvordan går det?

Hun så opp og ropte: – Det går fint nå, men jeg vet ikke hvor lenge busken vil holde meg.

Henning syns hun virket veldig rolig. – Jeg har noe tau her. Jeg hiver det utfor nå så du kan holde deg fast i det.

– Ja, svarte Inger andpusten og klamret seg til tauet. Hun så opp fra hvor hun hang og så at det ikke var så langt opp til toppen. Hun ville ikke se ned. Hun følte seg ganske skjelven, men nå når Henning var der følte hun seg mye bedre.

Etter noen nervepirrende minutter, som egentlig følte som timer, kom hun seg endelig opp. Henning tok henne vekk fra kanten. De satte seg ned og Inger trakk pusten dypt og sa: – Oi, det var nære på.

– Jeg er så glad jeg var i nærheten, svarte Henning.

Inger slang seg rundt halsen hans og sa: – Takk for at du reddet meg.

Henning klemte henne og tok henne ut fra favnen sin og spurte: – Går det bra med deg, har du skadet deg?

Hun ristet på hodet og smilte: – Jeg er helt fin. De sto og så på hverandre, så spurte Inger: – Var det noen som skjøt?

– Ja, det hørtes sånn ut.

– Kom så rir vi og finner ut av dette, sa hun.

Henning smilte skjevt: – Jeg skal følge deg hjem, og så skal jeg finne ut av dette her. Inger protesterte men Henning holdt på sitt. Det kunne være farlig. Farlig du liksom, hun hadde ikke hatt det så gøy på lenge. Men hun fulgte lydig med Henning. Da de nærmet seg hjemmet hennes, kom moren løpende fra stallen og hun så veldig bekymret ut. Hun stoppet og spurte:

– Inger hva har du gjort nå, hesten din kom stormende hjem.

Hun stirret på moren og utbrøt: – Hvordan er det med Rose?

– Hun har et skudd sår men vil bli fin igjen, men hva med deg?

Henning hjalp henne ned, og Inger følte de sterke hendene hans og ville bare at Henning skulle holde henne, men han slapp henne like fort igjen. Hun fortalte i en rykende tempo men Henning måtte stoppe henne et par ganger, fordi hun var veldig flink til å overdrive.

– Henning, jeg aner ikke hva vi skulle ha gjort uten deg, tenk at du var i nærheten. – Jeg vil ikke tenke på hva som ville ha skjedd hvis du ikke hadde vært der. Henning smilte sitt skjeve smil som alltid gikk rett i hjerte på Inger, og svarte: – Jeg er glad jeg var der, men det virker ikke som om hun har tatt noe skade av det.

– Du har nok rett i det, svarte Josefine. Hun så på datteren sin og ristet på hodet.

Henning satte seg på hesten og sa: – Det hørtes ut som et geværskudd, jeg skal sjekke saken. Han vinket og red av gårde. Inger løp mot stallen, hun hørte moren rope etter henne, men enset henne ikke. Josefine ristet oppgitt på hode og gikk inn i huset.

Inger så stallgutten stå der og børste Rose. Han så opp da hun kom løpende inn.

– Hei miss, Rose er helt fin nå. Hva var det som hendte?

Inger fortalte igjen om hendelsen og Tom gjorde store øyne da han sa:

– Det var heldig for deg at Henning var der.

Inger nikket og svarte: – Han var helt utrolig. Øynene hennes strålte da hun snakket om Henning. Tom tenkte, hun må være forsiktig for Henning var en farlig mann for unge kvinner.

Inger ga Rose en god klem og godsnakket med henne.

Moren hadde laget en kopp varm melk med honning og nå satt Inger i godstolen i stuen med et pledd over seg og drakk fra koppen.

Henning og brødrene red rundt i flere timer, men uten resultat.

Tidlig neste morgen var Inger ute og red, og da hun nærmet seg en lysning, hørte hun stemmer. Hun hoppet av hesten og snek seg nærmere og så tre menn sittende på bakken og drikke fra en flaske som de delte. Hun hørte den ene mannen si: – Det var dumt at den fyren skulle redde den jenta, ellers kunne vi ha hatt henne nå.

– Ja men Frank vi har jo den ungen der borte.

Inger så Frøya stående bundet naken mot et tre. Hun følte en sånn sinne at hun holdt nesten på å løpe bort, men hun tok seg sammen og måtte finne på en plan. Det viste seg at hun hadde flaks, hun hørte den samme mannen si: – Finn litt kvister så vi kan brenne det avskummet der borte. Han satte i en hes latter. Da de to andre mennene gikk, så hun Frank gå bort til Frøya. Han befølte henne på magen. Det fikk Inger til og løpe mot ham og stikke i en torn hun hadde i hånden ved øret hans. Frank falt om på bakken. Inger dro ham bort til stedet der de hadde sittet. Hun tok flasken som lå der og luktet på den. Det luktet brennevin, hun gren på nesen og sprutet en del i ansiktet hans og på klærne og satte flasken i hånden hans. Han ville våkne senere. Hun hadde lært litt om urter og giftige planter, så hun visste hva hun gjorde da hun brukte den tornen. Så løp hun bort til Frøya, fikk av repene og hjalp henne med på med klærne som lå i en bult på bakken. De løp bort til hesten hvor Inger hjalp Frøya oppå hesten. Så hoppet Inger opp foran henne og red så fort hun kunne derfra. De stoppet litt utenfor plassen der de bodde, og kom seg ned fra hesten. Inger spurte: – Har de gjort noe ekkelt mot deg?

Hun ristet på hodet.

Inger ga henne en klem og sa: – Vi skal ta dem og hoppet opp på hesten igjen.

Hun sa: – Løp og finn Henning og be ham komme.

Frøya nikket og løp, mens Inger red inn over i skogen. Da hun kom nærmere så hun Frank fremdeles ligge der. Hun hoppet av hesten og gikk bort til ham. Han lå der og snorket. Hun smilte da hun hørte stemmer. Inger gjemte seg bak en stor busk, sammen med hesten og så mennene komme. Da de nærmet seg Frank mistet de alt de hadde i armene og Jens utbrøt: – Han har drikket opp all brennevinet og sover og jenta er borte!

Inger fikk plutselig lyst til å erte dem.

– Hei gutter, er det meg dere er på utkikk etter?

Begge snudde seg og så en ung jente de dro kjensel på. Jens pekte mot trestammen: – Hvor er hun?

– Hun er hjemme.

– Hvordan har det godt til?

Hun smilte: – Det er min hemmelighet.

Jens sa: La oss ta henne.

Inger løp så fort hun kunne og plutselig var det fult av ryttere i skogen som omringet mennene. Henning kom ridende mot henne og bøyde seg ned fra hesten og tok et tak i Inger, så hun ble slengt over hesteryggen.

De tre mennene ble tatt hånd om.

– Det var de som skjøt på hesten min, utbrøt Inger etter at hun satt seg til rette med ryggen mot Henning. Hun snudde seg og plystret og Rose kom løpende etter.

Han svarte strengt: – Er du fra vettet unge dame, de kunne jo ha tatt deg.

– Ja men de gjorde ikke det, svarte Inger og koste seg i armene til Henning. Da de kom inn i huset kom Karl akkurat ut av biblioteket og spurte: – Hva er på ferdet?

Henning forklarte.

Inger ble sendt på rommet sitt og Karl ble med Henning. De fikk tak i lensmannen og han tok fangene med seg. Det viste seg at Per hadde jobbet som stallgutt. Men han var mer opptatt av flasken enn jobben,så han fikk sparken. Han ville hevne seg for det.

Mor og datter satt i stuen. Josefine så på Inger og sa: – Hvorfor må du oppsøke problemer hele tiden jenta mi.

– Det gikk jo bra og de hadde jo skutt på hesten min.

Josefine tenkte, jeg burde sende henne til Vesla, søsteren til Karl, så hun kan lære henne til å bli en dannet kvinne. Hun måtte snakke med Karl. Hun var redd for datteren skulle komme oppi ubehageligheter .

Ronja stirret på Henning og smilte skøyerartig. – Hun er litt av en skøyer, hun vokste jo opp sammen med dere, så det er kanskje ikke så rart at hun oppfører seg på den måten.

Henning svarte: – Jeg er ganske lei av å plukke henne opp, det jo noe med henne hele tiden. – Greit hun reddet Frøya og det skal hun ha ære for, men ellers. Henning ristet på hode.

Ronja smilte til sønnen sin: – Du vet at Inger er helt vill etter deg, du ser det lang vei.

Henning gryntet: – Hun er jo bare et barn, hun kommer over det.

Tja vi får se på det, tenkte Ronja.

Inger satt i godstolen. Faren hadde sagt at hun skulle bo hos tante Vesla, men det ville ikke Inger, hun hadde trampet i gulvet og hylt opp, at hun ikke ville reise herfra og i hvert fall ikke fra Henning og tante Vesla er et uhyre. Men det hadde ikke nyttet. Josefine satte seg ned ved siden av datteren og sa:

– Dette her blir jo ikke for alltid, og du må jo lære og bli en dame, husk du kommer jo fra en adelig familie.

Inger snøftet: – Æsj, jeg føler meg ikke noe adelig og jeg vill ikke være det heller.

Karl sa: – Jenta mi, vi kommer og besøker deg og tenk på alt du kan gjøre der som du ikke kan gjøre her.

Inger ble sittende og tenke på Henning, hun ville ikke få se ham mer.

Så dagen før avreise, red hun til sletta. Hun fant Tor i stallen som børstet hestene. – Hallo Tor.

Han så opp fra det han drev på med og smilte da han så henne og sa:

– Hallo skøyer, du var riktig flink her om dagen.

Inger smilte og slo armene om halsen hans og ga ham en klem.

Tor spurte: – Nei men hva er dette for noe? Han så at hun hadde tårer i øynene.

– Mamma og pappa skal sende meg bort til Christiania, de vil at jeg skal bli adelig og dannet, har du hørt noe så fryktelig!

Tor smilte og sa: – Tenk at du skal til Christiania . – Det kan bli gøy vet du.

– Du kan gå på ball og gjøre sånne ting du ikke får gjort her.

Inger bare ristet på hodet: – Akkurat det sa mamma og pappa også.

– Bare vent, du vil nok ikke komme tilbake.

– Det vet du at jeg gjør. Så smilte hun og fortsatte: – Jeg ville bare si farvel og at dere må tenke på meg.

Tor svarte: – Det vet du at vi vil gjøre. – Vi vil savne deg.

Så løp hun inn til Ronja og sa farvel. På vei hjem møtte hun Henning.

– Hei Henning, jeg skal reise i morgen og kommer til og bli borte en stund.

– Jeg har vært og sagt farvel til alle sammen, så nå er det bare deg igjen.

Henning hoppet av hesten og ga henne en klem og spurte: – Hvor skal du reise?

– Til Christiania.

Han smilte og sa: – Der vil du like deg.

Inger smilte trist og tenkte, hvordan skal jeg kunne greie å være borte fra deg.

Neste dag dro de med hest og vogn. Vesla og Jacob som var barnløse bodde i et stort fint hus i Christiania. Jacob jobbet som banksjef. Vesla var kunstner og malte flotte naturbilder. Hun gikk alltid med en stram knute i nakken og Inger hadde alltid vært redd henne.

Da de kom frem ble de tatt vel imot. Inger ble vist til rommet hun skulle ha. Det var en stor hage og Inger gikk rundt og inspiserte den. Hun syns det var deilig her. Men hvordan skulle hun greie å være her så lenge. Hun hadde en anelse om at foreldrene hennes ville at hun skulle være her en god stund. Det ville bli altfor lenge å være borte fra Henning.

Fire dager senere var det avreise for foreldrene hennes.

Josefine sa: – Du må skrive og fortelle om hvordan du har det og ga henne en god klem.

Inger klemte moren hardt mens tårene rant nedover ansiktet. Moren tørket tårene og visket i øret hennes – Dette går så fint Inger, ta deg sammen nå. Vi er ikke langt unna. Moren og faren vinket til henne fra vognen.

Inger vinket mens hun tørket tårene. Nå var hun helt alene med de skrekkelige menneskene.

Som dagene gikk syntes Inger at tanten og onkelen var snille nok. Vesla mente det var bra å lære litt språk, så de fikk en guvernante som kunne lære henne opp i fransk og tysk. Det ble også timer med å lære å bli adelig, som Inger hatet, men hun måtte gjennomføret det. Inger hadde vært der i et halvt år nå og syntes det var gøy men ville ikke innrømme det.

En dag da hun var i skogen, spratt det plutselig en hare foran henne og en ung gutt kom løpende etter den. Inger satte ut det ene bena, så gutten stupte i bakken. Haren forsvant. Gutten reiste seg opp og glodde rasende på henne og freste: – Det der var middagen vår, hvordan kunne du gjøre det?

– Vi trenger mat.

Inger stirret sjokkert på ham og sa: – Du kan da ikke spise de søte harene, det må da være noe annet du kan spise? – Og forresten hva heter du?

Jonas som gutten het ble litt sjenert over denne fine jenta som sto foran ham. Han sa litt spakere nå: – Jeg heter Jonas og jeg bor i en liten hytte sammen med storesøster og tre småsøsken. – Foreldrene våre er døde og jeg har ansvaret med å finne mat. Jonas var en gutt på 16 år med en lys lugg og et søtt ansikt.

Hun ble sjokkert over det hun hørte at hun satte seg på bakken spurte: – Men det må da være noen andre i familien deres som kan ta vare på dere?

Jonas så ned på henne og ristet på hodet.

Inger reiste seg opp og funderte litt før hun sa: – Vent her så skal jeg hente litt mat til dere og før Jonas kunne protestere, hadde Inger forsvunnet gjennom skogen. Hun gikk inn til kjøkkenet med en kurv i hånden og åpnet matskapet. Det var ingen i nærheten så Inger tok noe stekt lam, brød, grønsaker, frukt og to flasker melk. Så snek hun seg forsiktig ut. Hun løp inn i skogen og fant Jonas stående der hun hadde forlatt ham. Han gjorde store øyne da han så hva hun hadde i kurven.

Inger sa: – Vis meg veien og hun sa det så bestemt at Jonas bare gikk med Inger i hælene. De måtte gå et stykke og så fikk Inger øye på en liten hytte. Det var mye sprekker der, men de hadde prøvd å tette det så godt de kunne. Jonas åpnet døren og barneskrik og mye ubehagelige lukter kom imot dem. Inger syns det var ekkelt, men gikk inn. Der inne så hun en ung jente med to barn rundt føttene og en baby i armene. De var så tynne at klærne hang på kroppen. De hadde prøvd å få det koselig og varmt der inne, men med mye sprekker var det mye trekk. Inger fikk så vondt av dem og hun visste hva som måtte gjøres. Hun måtte snakke med tanten og onkelen.

– Her har dere mat. – Jeg møtte Jonas ut i skogen og da skremte jeg vekk maten deres. – Jeg håper dette er bra nok.

Lisa som den eldste het tok i mot kurven og så ned i den. Hun gjorde store øyne og sa: – Vi kan ikke ta imot fra fremmede og ga den tilbake til Inger.

Men Inger satte den på bordet og befalte: – Spis. – Jeg kommer tilbake i morgen og henter kurven. Så vinket hun og forsvant og løp fort hjem.

Lisa kikket bort på Jonas: – Er dette trygt?

Jonas svarte: – Hun virker snill og jeg tror at vi kan stole på henne. De tok ut maten fra kurven og delte det seg i mellom og det var første gang på lenge at de kunne føle seg gode og mette.

Inger satt ved bordet sammen med tanten og onkelen og spiste middag. Kokken hadde kommet opp og fortalt at det var noe mat som var borte.

Ops, tenkte Inger og så ned i tallerken sin. Så hørte hun Vesla spørre.

– Vet du noe om dette Inger?

Inger så opp fra tallerken og sa med den søte stemmen sin. – Jeg møtte en fattig gutt i skogen, og jeg skremte bort maten hans, en hare.

– Jeg ville ikke at han skulle ta den. – Men siden jeg skremte bort maten og han viste meg hvor han bodde, måtte jeg gi ham noe å spise. – Han bor sammen med fire søsken og foreldrene er døde og….

– Stopp en halv unge dame, du snakker som en foss. – Trekk pusten dypt og ta det hele fra begynnelsen.

Etter at hun hadde fortalt alt sammen litt roligere, sa Vesla: – Inger du får vise meg hvor disse barna holder til.

Da Inger hørte det spratt hun ut av stolen og slo armene rundt tanten og sa: – Du er den snilleste tanten i verden, og jeg som trodde du var så grusom, men du er helt herlig.

Det var måten hun sa det på at Vesla måtte le men sa bestemt: – Unge dame nå får du oppføre deg pent. – Sett deg ned og spis maten din, så snakker vi ikke mer om dette.

Inger satte seg ned og spiste maten med god appetitt.

Neste dag viste Inger vei. Da de kom frem sto døren åpen og en liten tass kom løpende ut. Men da han så dem bråstoppet han og løp inn igjen. De hørte han si: – Nå kommer de og tar oss.

Lisa hysjet på ham.

Jonas kom ut og så at det var Inger som sto der sammen med et eldre par.

– Hei Jonas, dette er tanten og onkelen min.

Vesla gikk mot Jonas og sa: – Hei, jeg hører at du bor her sammen med søsknene dine og at foreldrene dine er døde.

Jonas nikket.

Vesla og Jacob fulgte ham inn i hytta og der så de en eldre jente og to andre småbarn og en baby som den eldste holdt i armene. Rommet var skitten, men de hadde prøvd å gjøre det romslig og fint.

– Hør her alle sammen, pakk det dere vil ha med dere og så blir dere med oss.

Lisa stirret på Vesla og sa: – Hva skal dere gjøre med oss, vi må ikke bli separert.

Jacob smilte og sa: – Dere skal få bo hos oss.

Jonas svarte bekymringsfullt: – Men dere vet jo ikke hvem vi er og vi kan ikke betale for oss.

Vesla svarte: – Det er helt i orden, dere er velkomne og dere skal ikke bli separert fra hverandre.

Inger smilte til dem.

Da de kom frem til huset ble det sendt for badebaljer for de måtte vaskes og skrubbes før de kunne få på seg rene klær. Senere gikk barna på oppdagelsesferd og Inger syns det var gøy at det ble flere barn i huset.

Dagene og månedene gikk og Inger syns hun hadde det så fint at hun glemte Henning. Nå hadde hun fått leke kamerater så da hadde hun ikke tid til å tenke på ham. De foreldreløse barna fikk mer kjøtt på kroppen. Både Vesla og Jacob ble veldig glade i barna. De hadde ikke fått barn selv, og syns det var en fin gave at de kunne ta seg av disse barna.

Både Inger og Lisa skulle få lov til å gå på ball for første gang. Lisa var 19 år gammel. Inger hadde rukket å bli 15 år. Begge jentene hadde satt opp håret og fått på seg fine kjoler og så helt henrivende ut. Vesla tok meg seg jentene i hest og vogn til ballet. Det ble holdt hos en venninne av Vesla. Da de kom foran inngangen, kom det en tjener ned trappen og åpnet døren for dem og hjalp dem ut.

– Velkommen sa han og smilte. – Bare følg meg.

De kom inn i en stor hall, med masse portretter av kvinner, menn og barn.

Vesla sa: – Det der er portretter av familien. Begge jentene studerte bildene. De hørte musikk inne fra salen og da de hadde fått av seg kappene ble de vist inn til selve ballsalen. Inger syns det var utrolig stort. Det var mange mennesker der. Vesla tok dem med seg til vertinnen som sto ute på gulvet og introduserte dem for henne.

Borgny smilte og sa: – Dere må bare spise og drikke så mye der vil og så blir det dans etterpå. Begge jentene nikket og fikk hver sin velkomstdrink.

Inger satt ved siden av Lisa og ved siden av Inger satt det en ung mann som kikket mye på Lisa. Inger moret seg. Hun bøyde seg mot Lisa og visket inn i øret hennes: – Du har visst fått en beundrer, Han sitter ved siden av meg. Så rette hun seg opp. Lisa snudde seg og så rett på mannen, han ble visst litt pinlig berørt fordi han snudde seg og begynte å snakke med en eldre herre ved siden av seg.

Lisa blunket til Inger og visket tilbake: – For en pyse. Han skal jeg i hvert fall ikke danse med. Så fniste hun.

Inger sa: – Det er nok av kjekke menn her, så du kan bare velge og vrake.

– Nei men Inger da, du kan ikke velge, det er mennene som velger oss.

Inger svarte: – Jeg danser ikke med hvem som helst og så seg litt rundt og så en søt mann sitte på hjørnet ved bordet. Hun pekte diskré mot mannen og sa: – Han der for eksempel, han vil jeg danse med.

Lisa så på ham, og ristet på hodet og spurte: – Tror du han vil danse med deg?

Inger blunket: – Bare vent å se.

Etter en lang middag, skulle de endelig få danse. Alle ble ført inn til ballsalen. Inger lurte på hvor mange saler det var her, det var jo så utrolig stort over alt. Så begynte musikken å spille og flere gikk ut på gulvet. Den mannen som hadde sittet ved siden av Inger sto plutselig foran henne og bukket. – Vil du danse?

Inger vibrerte med øyenvippene og svarte med sin søteste stemme:

– Jeg kan ikke danse, jeg kommer bare til å tråkke deg på bena.

Jens som han het smilte muntert og sa: – Jeg skal ordne det slik at du ikke tråkker meg på bena. Hun ble med ham ut på gulvet. Da det hadde danset en stund sa Jens – Du danser jo flott.

Inger svarte: – Det er du som er en så god fører.

Han bukket og tok imot til seg og spurte Lisa. Inger smilte skøyerartig til henne. Lisa blunket til henne og ble med ham ut på gulvet. Begge jentene fikk mye oppmerksomhet og det ble mye dansing.

Da de satt i vognen på vei hjem fniste de og pratet om guttene som de synes var flotte og galante og at de kunne tenkt seg og dra på flere ball i fremtiden.

Tiden gikk og jentene ble lært opp til å bli fine damer. Inger syntes at tante Vesla og onkel Jacob hadde forandret seg. Hun visste at det var på grunn av alle barna. Hun likte dem alle sammen så godt. Hun og Jonas ble gode venner.

Nå var Inger 18 år, og hadde vokst opp til en nydelig ung dame. Hun lignet mer og mer på sin mor av utseende og måten å være på. Moren hennes hadde også vært ganske vill, men etter at hun fikk barn hadde hun blitt mye roligere. Men hun kunne fremdeles være temperamentsfull, som datteren hadde arvet fra henne.

Lisa hadde giftet seg med en ung mann hun hadde truffet da hun var utsatt for en ulykke. Hesten hun red på hadde blitt stukket av en veps og blitt helt vill så Lisa hadde falt av hesten. Lisa hadde forstuet den høyre armen sin. En ung mann hadde kommet ridende og sett hendelsen. Han hadde stoppet opp og tatt seg av henne. Lisa hadde falt for mannen. Han var en staselig herre og begge var veldig forelsket i hverandre. Inger syntes det var veldig romantisk.

Det var ikke mer å lære Inger nå, og hun hadde sagt til tante Vesla at hun kunne tenkte seg å reise hjem for hun savnet familien sin. Tante Vesla hadde fått tårer i øynene da hun sa: – Vi kommer til å savne deg!

– Det er bare å komme på besøk og jeg skal skrive til dere.

Vesla ga henne en god klem og sa: – Det høres fint ut.

Det var trist å si farvel.

Jonas ga henne en god klem og sa: – Jeg kommer til å savne de hyggelige turene og praten vår. – Du må skrive til meg.

Inger ga ham et kyss på kinnet og smilte: – Det skal jeg gjøre.

Hun vinket fra vognen og da kom tårene.

Josefine satt på et pledd ute i hagen og nippet til en kopp urte-te. Hun gledet seg til å se datteren igjen. Josefine syntes at hun hadde vært borte lenge nå. De hadde skrevet mye til hverandre og hun husket hvordan hun var da hun dro. Det var fire år siden. Nå var hun blitt til en moden kvinne, voksen nok til og stifte familie. Det ble nok ikke lett å finne en mann til henne, fordi hun visste at Inger ikke ville gifte seg med hvem som helst.

En støvsky føyk opp i luften da hestene travet inn mot innkjørselen. Josefine reiste seg opp og gikk mot vognen. Kusken hoppet av og åpnet døren og Josefine så en vakker ung dame komme ut, og da hun snudde seg og så rett på henne, fikk Josefine et sjokk. Hun var jo blitt så vakker. Inger smilte.

– Er det virkelig deg, så forandre du har blitt!

Inger ga henne en god klem: – Jeg har savner dere.

Resten av familien hadde kommet ut og tatt i mot henne. De fikk båret opp bagasjen og Inger fikk seg et bad etter reisen og nå satt de og spiste middag og feiret hjemkomsten hennes.

Ronja satt utenfor vognen de sov i og smilte til Henning.

– Gjett hvem som har kommet hjem?

Henning så spørrende på moren.

Ronja blunket og sa: – Vår søte Inger, og hun har visst blitt litt av en dame sies det. – Veldig vakker også.

Henning trakk på skuldrene og gikk bort til stallen. Det var tid for børsting av hestene. Han kunne ikke få Inger ut av hodet. Han hadde alltid likt henne og da hun dro var det ett eller annet som ble borte. Han elsket den jenta så mye at det gjorde vond. Men han var jo bare en omreiser og han visste at han aldri kunne få henne.

Ronja så etter sønnen der han gikk mot stallen brødrene hadde bygget.

Inger hadde på seg en mørkerød kjole som var utringet og kortermet. Kjolen gikk helt ned til bena. Skoene var hvite med spenner og tykke heler. Håret flommet nedover ryggen. Brødrene hennes hadde sagt at hun måtte få seg en mann som kunne ta seg av henne. Inger hadde bare ristet på hodet. Robert hadde sagt at hun var gifteklar og hun måtte høre på familen. Inger var ikke i humør til dette. Hun ville besøke Henning og familien hans.

Odin og Tor satt og spikket på treverk. De laget mye fint som de solgte på markeder. Salget gikk bra. Det var ting som, skåler, rammer til malerier, krus og mye annet nyttig. De hørte plutselig en hest komme og så opp. Det satt en nydelig kvinne på hesteryggen. Hun stoppet hesten, hoppet elegant av og smilte: – Hei gutter, har dere savnet meg?

Odin fikk et hosteanfall og Tor utbrøt: – Jøss er det deg Inger?

– Hvem ellers skulle det være, svarte hun og smilte skøyerartig til dem. De så eldre ut. Hun syns Odin var mer furete i ansiktet og lignet litt på Henning. Tor så ut som han pleide å gjøre, kanskje litt barskere. Hun gikk med raske skritt mot dem og ga dem begge en god klem. Odin holdt henne hardt inntil seg og sa: – Gift deg med meg!

Inger svarte: – Åhh, du er skjønn, men det går nok ikke. Jeg er ikke forelsket i deg. Hun kysset ham på kinnet.

Odin merket at hjertet dunke litt fort. Han gliste til henne.

Inger gliste tilbake og spurte: – Hvor er Henning og deres mor? Jeg vil gjerne hilse på de og.

Tor sa: – Han er inne hos hestene men mor kommer der. Inger snudde seg og så Ronja komme imot dem. Ronja stirret overrasket på henne.

Inger ga henne en god klem og sa: – Som jeg har savnet dere, det er så deilig å se dere igjen.

Ronja smilte og svarte: -Du ser akkurat som moren din gjorde da hun var på din alder.

Inger smilte og nikket. – Jeg har hørt det.

– Det er herlig å se deg igjen Inger, sa Ronja.

Henning lurte på hva alt det skrike og skråle var, så han la fra seg børsten og gikk ut til de andre. Han fikk seg litt av et støkk da han så en ung kvinne stå og pratet med moren og brødrene hans. Han skjønte straks at det var Inger. Han trodde hjertet hans skulle sprenges hun var jo så utrolig deilig og vakker at han ikke visste helt hvor han skulle gjøre av seg. Da så hun rett på ham. Inger følte en sjokkbølge fly gjennom henne da hun så Henning. Han hadde fått skjegg og ansiktet var furete. Han var så stilig og deilig at hun trodde hun skulle svime av der hun sto. Ronja så på begge to smilte. Hun sa: – Henning her er Inger, hun har kommet for å hilse på oss.

Henning tok seg sammen og gikk bort til henne og smilte og sa: – Hei, er det virkelig deg, skal si du har forandre deg.

Inger smilte: – Takk, og nå vet jeg hvordan jeg skal oppføre meg. Hun smilte ertende til ham. Hun trakk pusten og ga ham en god klem. Henning klemte henne inntil seg og kunne hatt henne der resten av livet. Etter en litt lang klem viklet hun seg ut av favnen hans og smilte.

Ronja sa: – Nå Inger, hvorfor ikke fortelle oss alt du har opplevd så skal jeg lage deilig urte-te.

Inger satte seg ned og nikket smilende.

Henning hadde det veldig vanskelig med seg selv. Han sto og hugget ved da Odin skrek ut: – Se deg for da mann, du holdt jo nesten på og kutte av meg hånden. – Hva er det som går av deg? – Helt siden Inger kom hjem har du oppført deg ganske merkelig.

Henning stirret sint på ham. Så slapp han øksen og satte av gårde mot stallen og fant seg en hest og red av gårde.

Odin ristet på hodet og sa: – Hva er det men han. Han er ikke seg selv?

– Nei sa Tor, han har følelser for Inger.

Odin snudde seg og stirret på Tor og utbrøt: – Hva sa du!

Du hørte hva jeg sa. – Han har alltid vært glad i henne men da han så henne nå, tror jeg han fikk et sjokk. – Det er jo ikke så rart, hun har jo blomstret opp til den vakre kvinnen.

Odin svarte sørgmodig: – Siden Inger er fra en adelig familie kan han ikke gå på frieri ferd.

– Helt riktig, sa Tor.

– Stakkars mann, sa Odin

Inger hadde det heller ikke så godt, hun elsket Henning, men hun visste ikke hva han følte for henne, hun hadde alltid vært en lekekamerat til brødrene. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. En dag sa moren til henne.

– Inger nå må du gjøre noe fornuftig, du driver oss til vanvidd sånn som du går og dagdrømmer.

– Unnskyld mamma. Jeg tar meg en ridetur jeg.

Moren smilte og sa: – Det har du godt av.

Så red hun ut i skogen med vinden i håret. Hun stoppet opp ved et tjern og så hesten til Henning stå der og drikke. Henning sto lent mot et tre. Hun red stille imot ham men ikke stille nok, for han så opp da hun kom og Inger ble helt lammet der hun satt. De bare så på hverandre og merket elektrisiteten mellom dem. Inger hoppet elegant av hesten. Hun visste ikke helt hva som skjedde for plutselig var hun i armene hans og de kysset hverandre intenst.

Men så stoppet Henning og sa: – Åh nei, jeg mente ikke å gjøre det og tok seg til ansiktet. Så gikk han med raske skritt fra henne. Inger ble fortumlet, men så ble hun sint. Hun løp etter ham og tok et tak i armen hans og snudde ham rundt og spurte: – Hva mente du med det? – Du kan da ikke bare kysse en jente og si åh nei og så gå din vei! Hun hadde satt begge hendene i siden og øynene hennes lynte så Henning måtte le. Men stoppet fort for Inger holdt på å slå til ham i ansiktet.

Han sa: – Jeg tror ikke foreldrene dine ville like at jeg kysser deg. – Husk du er en adelig kvinne og jeg er bare en omreiser.

Inger stirret på ham: – Henning jeg elsker deg og det var derfor jeg kom tilbake. – Og det vil ikke bli noe problemer med mamma og pappa, fordi de vet at jeg bare gifter meg med den mannen jeg elsker og det er deg.

Henning så på henne og svarte: – Inger jeg vil ikke bli noe bra mann for deg. – Jeg har ikke penger og… Han fikk ikke fullført for plutselig hadde han munnen hennes over leppene sine og hun kysset ham grådig og klemte seg inntil kroppen hans. Han kysset henne sulten tilbake mens hendene hans gikk på oppdagelsesferd. Han kysset henne i halsen og hørte henne stønne. Hadde det ikke vært for at Rose knegget høyt så ville de ikke ha stoppet. Begge pustet ganske fort da de så på hverandre.

Inger lo og sa: – Så alvorlige vi ser ut.

Henning smilte skjevt til henne, som alltid gikk det smilet rett i hjertet hennes.

Han tok hendene hennes i sine og så henne dypt i øynene og spurte: – Jenta mi, kunne du tenke deg og bli min kone?

Og Inger som elsket å høre Henning si de ordene, slo armene rundt halsen hans og svarte: – Åh Henning jeg trodde aldri du skulle spørre, og klemte seg inntil ham igjen. Henning holdt henne hardt inntil seg og følte seg så lykkelig, men ante en fare i bakhodet. Han trodde ikke faren hennes ville akseptere dette her. Etter en lang klem gjorde Henning seg fri og sa:

– Jeg får vel besøke faren din!

Inger smilte: – Det må du gjøre, og Henning du trenger ikke å grue deg, pappa er veldig grei.

Henning måtte riste på hodet og smile av henne.

Inger satte seg på hesten ved hjelp av Henning. Så red hun hjemover mens Henning red hjem til seg selv og tenkte på hvordan han skulle gå frem med frieriet.

Neste morgen satt Inger ute på trammen og tenkte på Henning og lurte på hva faren ville si om dette. Hun bestemte seg for å snakke med ham. Begge foreldrene satt ute i hagen og drakk te. Inger gikk bort til dem og satte seg ved bordet.

– Pappa, det er noe jeg har å si.

Karl løftet på hodet: – Nå, hva kan det være?

Inger så på dem begge og sa: – Jeg har funnet en mann som jeg gjerne vil gifte meg med.

Karl stirret på henne: – Nå, hvem er den uheldige unge mannen?

– Det er det verste jeg har hørt, utbrøt Inger og ristet på hodet, hvordan kan du si det?

– Jeg bare erter deg, sa Karl. – Nå kom med det.

Inger slo ned blikket og sa: – Henning har fridd og jeg har sagt ja.

– Jeg elsker ham og kan ikke leve uten ham. Etter at hun hadde sagt det ble det veldig stille. Josefine og Karl så på hverandre og smilte oppgitt.

Josefine spurte: – Jasså så han har fridd?

Inger så opp med et fortvilet blikk i øynene.

– Han elsker meg og jeg elsker ham, la meg få lov til å gjøre dette!

Karl så på datteren sin og sa: – Selvfølgelig kan du gifte deg med ham, han er den eneste som kan temme deg. Han blunket ertende til henne.

Inger reiste seg og ga faren en klem og sa: – Åh, pappa du er den beste.

Karl svarte: – Det tror jeg nok.

Josefine smilte: – Henning er en fin gutt og det skal bli herlig med bryllup.

Inger ga moren en god klem.

Henning fant moren inn i vognen og satte seg ned i en stol og sa: – Mamma, jeg har fridd til Inger, og nå må jeg bort å snakke meg faren hennes.

Ronja så smilende på Henning. – Det var på tide, utbrøt hun.

Henning så sjokkert på henne. – Hva mener du?

– Åh Henning, jeg har skjønt det lenge at du har hatt et godt øye til Inger og jeg har alltid visst at Inger har likt deg.

Henning gjorde en grimase og spurte: – Hva tror du Karl vil si?

– Dra bort å snakke med ham, svarte Ronja og blunket til ham.

Senere den dagen kom det en rytter mot gården der hvor Karl og familien bodde. Inger holdt på i hagen da hun hørte en hest komme travende. Hun så opp og sperret opp øynene. Henning kom ridende og han var så flott med skjorte, bukse, hatt og en lang frakk. Inger gikk imot ham og Henning hoppet av hesten veldig galant, syntes Inger.

Henning tok hendene hennes og kysset dem og spurte: – Kunne du følge meg til faren din?

De gikk inn i hallen, mot biblioteket.

Inger banket på døren og gikk inn. – Pappa, Henning er her for å snakke med deg.

– Vis ham inn, svarte han.

Henning gikk inn.

Inger forsvant ut og lukket døren.

Karl sa: – Sett deg ned Henning. – Hva kan jeg gjøre for deg?

Henning kremtet: – Jeg har kommet for å drøfte din datter.

Karl spurte oppgitt: – Hva har hun funnet på denne gangen?

Henning ristet på hodet og svarte: – Hun har ikke gjort noe galt. – Jeg har kommet for å spørre om hennes hånd. – Jeg vet jeg ikke har så mye penger men jeg lover at jeg skal gjøre henne lykkelig. Jeg er ikke ute etter pengene deres, det eneste som betyr noe for meg er Inger. – Jeg elsker henne og føler meg helt tom uten henne. Henning så ned i gulvet.

Karl moret seg litt, men ble alvorlig igjen og sa: – Henning, det ville være en glede. – For du er den eneste som kan temme den villkatten, og jeg vet at du ikke er ute etter pengen våre. Han blunket og lo. Han tok hånden hans og sa rørende: – Det ville være en ære å ha deg som svigersønn.

Henning stirret på Karl og svarte overrasket. – Mener du det og smilte av hele sitt hjertet.

– Henning gå og fortell Inger før hun blir en plage. Henning takket igjen og gikk ut.

Han møtte Josefine i hallen, hun smilte og sa: – Jeg håper du passer godt på henne, hun er veldig forelsket i deg.

Henning svarte alvorlig: – Jeg er like forelsket i henne.

Han gikk ut og fant henne ved blomstene. Inger så opp da Henning kom imot henne. Hun falt rett i armene hans.

Henning visket. – Nå vil du fortsatt bli min kone.

Inger klemte seg inntil ham og svarte lykkelig: – Det vet du at jeg vil.

Senere den kvelden hadde de en fest hvor de erklærte forlovelsen mellom Inger og Henning. Det ble en fest som varte langt ut i natten.

Det var en fin dag med sol hvor Inger våknet og strakte seg. Hun satte seg opp og gned søvnen ut av øynene. Kom seg ut av sengen og dro til side gardinene og så ut over hagen og smilte.

Hun visket: – Jeg skal gifte meg med verdens deiligste og snilleste mann i dag. Det banket på døren og Inger ropte: – Kom inn.

Moren kom inn med et brett med mat og sa: – Jeg tenkte du ville ha frokost på sengen siden det er bryllupsdagen din.

Inger gikk bort til moren som hadde satt ifra seg brettet og ga henne en god klem og gråt en skvett.

Josefine klappet henne på hodet og sa: – Henning er en heldig mann og jeg vet at dere kommer til å bli veldig lykkelige sammen.

Inger smilte og sa: – Takk mamma for alt.

Inger og faren satt sammen i vognen da hestene travet mot kirken. Inger var ganske skjelven men hun gledet seg også. Endelig skulle hun få være sammen med Henning. Hun var en nydelig hvit brud og det ble en flott seremoni.

Senere på kvelden hadde Ronja tatt Inger til siden og sa: – Det er hyggelig å få deg som svigerdatter.

Inger ga henne en god klem og svarte: – Du er en aller tiders svigermor. Ronja fikk tårer i øynene så Inger måtte gi henne lommetørkle sitt.

Henning kom bort til dem og spurte: – Hei kunne jeg få låne min kone?

Ronja smilte: – Bare ta henne du og blunket til dem. Henning tok Inger med seg ut i hagen så de kunne være litt alene.

Han sa: – Nå, hvordan føles det å være gift med meg?

Inger smilte men hadde et ertende glimt i øynene da hun svarte:

– Det er så fryktelig, jeg skjønner ikke hva jeg har begitt meg ut på. Hun kløp ham i baken og løp.

– Au, sa Henning og løp etter henne. Han fikk tak i henne og tok henne i armene sine og kysset henne ømt. Det endte i et skikkelig lidenskapelig kyss og hadde det ikke vært for Odin som kom og fant dem, hadde nok bryllupsnatten endt på gresset.

Odin gliste og sa: – Hei, kan dere ikke vente?

Begge slapp hverandre fort og så forskrekket på Odin, men det endte i latter.

Odin sa: – Du skylder meg en dans og Inger gikk for å danse med Odin.

Karl og brødrene til Henning hadde bygd et hus ikke så langt ifra gården og nå sto begge to og så seg rundt. De elsket det. Det var en fin tomt med gress, bed med blomster og et par grantrær og furutrær.

De gikk inn i huset og opp trappen. Til høyre var døren til soverommet. Der inne sto det en stor seng. De så på hverandre. Henning løftet Inger og bar henne over dør stokken og inn til soverommet og la henne på sengen. Han la seg ved siden av henne og ga henne et langt kyss og så henne dypt inn i øynene og sa hest: – Du vet ikke hvor jeg har lengtet etter å elske med deg.

Inger svarte andpusten: – Du får rive av meg kjolen, fordi jeg kan ikke vente lengre jeg heller.

Henning måtte le, men gjorde nesten som hun sa. Han ville ikke ødelegge brudekjolen hennes.

– Jeg skal være forsiktig så det ikke gjør vondt for deg.

Inger smilte og visket: – Takk for at du tenker på meg.

Det ble en lang natt, de fikk ikke nok av hverandre. Til slutt sovnet de i hverandres armer.

Inger våknet av lyder fra kjøkkenet. Hun sto opp og tok på seg morgenkåpen og gikk ned trappen. Hun så Henning lage frokost i bare undertøyet. Da han hørte henne komme snudde han seg smilende og sa: – Jeg tenkte du kanskje ville ha frokost på sengen.

Inger gikk inn i armene hans og ga ham et langt kyss og sa: – Jeg skal si du kan sjarmere en kvinne.

Henning gliste og kysset henne på munnen igjen. Så bar han opp brettet med frokosten.

Inger fulgte smilende etter mens hun kløp ham i baken….

Kommentarer

kommentarer