Påskekrim: Hytteturen

Dette var en krimkonkuransen fra 2006, forfatteren startet og jeg fortsatte og vant den.

Av: Myriam K. Bjerkeli

Omsider var de framme. Den lille hytta lå rød og innbydende foran dem, og den strålende påskesola glitret om kapp med snøen. Hvit, nesten blåhvit snø, så langt øye kunne se.

Tore parkerte scooteren ved hytteveggen, og hjalp kona av. Hun smilte mot ham og strakk på den litt støle kroppen. Straks etter kjørte en scooter til inn på plassen. Det var Anders Haugen, naboen hjemmefra.

Litt senere hadde de kommet i orden i den lille hytta. Det varmet deilig fra den store peisen i stua , og fra stekeovnen på kjøkkenet sivet det ut deilige dufter av lammestek og hvitløk. Midt på kjøkkenbordet sto en liten reiseradio, og behagelig klassisk musikk gjorde stemningen nesten perfekt. Hvis det bare ikke hadde vært for Anders…

Tore kikket bekymret bort på Anders. Han satt taus og stirret inn i flammene i peisen. Bare en sjelden gang kikket han opp og vekslet noen ord med kona hans, Lisa. Men øynene var alvorlige, og setningene var korte og tomme. Tore sukket, han skjønte selvfølgelig hvorfor naboen var trist.

Etter at Anders for et halvt år siden hadde funnet kona si drept og stygt forslått hjemme på kjøkkengulvet, hadde nervene hans vært ganske tynnslitte. Den engang så sjarmerende naboen deres var blitt en skygge av seg selv, tynn, sliten og irritabel. Personen som drepte Synnøve, kona hans, var fremdeles på frifot, og det virket ikke som om politiet hadde noen spesiell mistenkt i kikkerten.

Det var derfor Lisa hadde foreslått at han skulle invitere naboen med seg på påsketuren. Slik at Anders skulle få den forferdelige tragedien litt på avstand, få noe annet å tenke på. Tore hadde egentlig vært negativ til tanken, men han hadde ikke greid å finne noen plausibel forklaring på ulysten. Dessuten, siden han hadde fjorårets mislykkede påsketur friskt i minne, regnet Tore egentlig med at Anders ville takke nei.

Man skal selvfølgelig ikke tenke stygt om de døde, men selv om Synnøve vanligvis var en munter og blid jente, hadde hun oppført seg alt annet en hyggelig påskeuken året i forveien. Hun klaget på absolutt alt. På ektemannen, over standarden på hytten, på maten og snøen, og selvfølgelig på den manglende sola. Anders fordrev dagene med å drikke seg full, og ga tydelig blaffen i sin vakre og atten år yngre kone. Når påsken omsider var over hadde begge to virket lykkelig over å kunne sette kursen tilbake mot byen.

Men til Tores store overraskelse hadde Anders allikevel takket ja til invitasjonen med en gang. Han hadde sågar sagt at han gledet seg til en tur på fjellet.

Tore kikket hjelpeløst bort på Lisa. Hun smilte oppmuntrende til ham, før hun reiste seg og gikk bort til komfyren;

”Jeg setter over kaffen. Det er enda lenge til lammesteken er ferdig, så vi kan likegodt ta oss en kaffekopp først.”

Straks etter fikk de hver sin kopp med rykende kaffe satt foran seg, sammen med et fat med oppskåret julekake. Selv gikk Lisa bort og tok på seg den blå vindjakken som hang på knaggen ved døra.

”Bare spis dere, jeg kommer snart og holder dere med selskap. Jeg må bare en tur på ”Utsikten” først.”

Tore kikket smilende etter kona si der hun gikk bortover mot den lille utedoen. Selv om hun nærmet seg førti var hun fremdeles en slank og pen kvinne. Det var alt for lenge siden sist han hadde vist henne at han satte pris på det, og han kunne ikke engang huske når de sist hadde elsket. Men nå var det endelig påske, og det var en egen spenning ved harde hyttemadrasser og tynne vegger…

Anders fulgte blikket hans med en bister mine, han tok en bit av julekaken mens han fremdeles kikket taust ut av vinduet. Fingrene hans trommet utålmodig mot bordplata. Så svelget han kakebiten, reiste seg opp og begynte å trekke på seg en tykk varmedress.

”Det er noe feil med bensinledningen til scooteren. Jeg kan vel like godt se om jeg får fikset det mens vi venter på maten. Så tar jeg heller kaffen etterpå.”

En stund senere satt de igjen samlet rundt kjøkkenbordet og speidet ut på det hvite, øde landskapet. Klokka på veggen tikket ulidelig langsomt, ingen av dem pratet. Det var ennå en times tid til steken var ferdig. På radioen var det nyheter, flere store leteaksjoner var allerede i gang på fjellet, men på Finnmarksvidda var det meldt fortsatt pent og rolig vær..

Lisa satt og kikket ut på snøen, så snudde hun seg mot Tore;

”Det er noe som lukter aldeles forferdelig på utedoen, jeg lurer på om det er et dødt dyr eller noe slikt som ligger og råtner der nede. Kan ikke du ta en kikk på det før vi spiser?”

Tore reiste seg lydig og dro på seg vindjakken som Lisa hadde hengt fra seg ved døra. Små irritert fulgte han den smale oppmåkede stuen bort til den delvis nedsnødde utedoen. Hver gang de var på hytta var det et eller annet som måtte ordnes, og alltid var det han som måtte gjøre det. Han åpnet den trege tredøren, bøyde ryggen og gikk nølende inn under den lave dørkarmen. Lisa hadde rett, det luktet aldeles forferdelig der inne. Han tok vekk isoporlokket som lå over hullet i benken, og lyste ned i utedoen med lommelykten han hadde tatt med. I det samme smalt det i døren bak ham.

Tore skvatt høyt, og mistet lommelykten i forskrekkelsen. I døråpningen sto Anders og kikket på ham med et merkelig utrykk i ansiktet, han stirret på Tore som om han aldri hadde sett ham før. I den høyre hånden holdt han en pistol. Tore tok et skritt mot Anders, og rakte fram hånden;

”Hva er det du tuller med, la meg få den pistolen. Du vil vel ikke risikere å skade meg, vil du vel?”

Anders svarte med en høy, kald latter;

Er det noe jeg vil, så er det nettopp å skade deg.

Av: Linn Woodward:

Tore stirrer forskrekket på Anders og ubehagelige tanker om Synnøve dukker opp i hodet hans. Anders sikter med pistolen mot hodet hans. Tore blir plutselig sint og hopper mot Anders og slår til ham så pistolen faller i gulvet. De begynner og sloss men Anders får tak i pistolen og den går av med et brak. Tore blir liggende stille på gulvet med lukkede øyne. Anders reiser seg opp og stirrer hatsk på ham før han så går med raske skritt mot hytta. Han finner Lisa på kjøkkenet som dekker bordet. Hun snur seg da hun hører skritt og stirrer forskrekket på Anders som peker med en pistol mot henne. Han stirrer sint på henne før han fyrer av pistolen hvor Lisa faller mot bordkanten og slår seg før hun så segner om på gulvet. Anders henter ryggsekken og legger pistolen nedi. Så tar han den på ryggen og løper ut til scooteren. Han setter seg på og raser av sted.

Tore tar seg til brystet og puster tungt og drar seg sakte ut fra utedoen mot hytta. Han blir fort sliten og må ta mange pauser før han endelig kommer til hyttedøren. Han kryper inn til stuen mot kjøkkenet og ser Lisa ligge bevisstløs på gulvet med mye blod på seg. Tore drar seg mot henne og føler på pulsåren i halsen og merker en svak dunking. Han stønner og peser med å få ut mobiltelefonen fra jakkelommen og taster nødnummeret til legevakten. Etter mye anstrengelser greier han å fortelle personen i den andre enden hvor de befinner seg, så segner han om over Lisa.

Et ambulansehelikopter lander ved hytta og fem menn løper inn og finner paret bevisstløst på gulvet. De legger dem på en båre og gjør de nødvendige tingene før de bærer dem inn i helikopteret. Den ene mannen blir igjen og venter på politiet.

Anders parkerer ved et høyfjellshotell og går inn og bestiller et rom og får nøkkel og tar heisen opp til fjerde etasje og finner rommet. Han låse seg inn og legger ryggsekken på sengen hvor han tar opp whiskyen og tar en stor slurk fra flasken. Han setter den på nattbordet og legger seg i sengen og begynner å tenke ut en plan.

Tore og Lisa lå på intensiven og kjempet for livet. Begge var fortsatt bevisstløs. De hadde vært heldige, kulene hadde ikke truffet hjertet. De hadde blitt operert og nå bare ventet man på at de skulle våkne.

Politietterforsker Kathrine Karlsen satt ved kontorpulten og så på saken om Synnøve hvor de ikke hadde funnet noen mistenkte til saken. Nå som naboene var skutt og Anders Haugen forsvunnet måtte hun undre seg om han var den mistenkte. De hadde satt ut en etterlysning på ham og håpet at de fant ham før han skjøt flere. Telefonen ringte iltert på borde og Kathrine tok den.

– Hei det er fra sykehuset, ville bare si ifra at begge to har kommet til bevisstheten hvis dere vil snakke med dem.

– Takk skal du ha, vi kommer over så fort som mulig, svarte Kathrine.

Anders gikk raskt gjennom døren til huset og løp fort opp trappen til soverommet hvor han fant passet og penger. En koffert ble raskt pakket hvor han så løp ut av huset og satte seg i bilen. Kofferten ble slengt i baksetet. Så kjørte han mot Gardermoen for å rekke et charterfly.

En politistyrke kjørte mot Gardermoen, de hadde fått et tips fra høyfjellshotellet hvor Anders hadde overnattet. Han hadde tatt en drosje til togstasjonen fra hotellet. Politiet hadde funnet huset hans tomt og at bilen var borte.

Anders hadde sjekket inn og satt og ventet på å komme inn i flyet og da det ble ropt opp skyndte han seg til køen. Da det var hans tur å vise billetten kjente han to hender ta tak i armene hans hvor den ene sa: Anders Haugen du får bli med til stasjonen, vi arresterer deg for mordet på din kone og mordforsøk på dine naboer. Han protesterte høylytt der han gikk mellom dem.

Lisa og Tore var forsatt på sykehuset men formen var mye bedre og de hadde vært heldige. Tenk at de måtte tilbringe påske på sykehuset, og at naboen var en morder var hardt å svelge, det virket så grotesk alt sammen. Men de var glade for at han var tatt og at de hadde overlevd marerittet. Den ubehagelige lukten var Synnøves katt som Anders hadde kvalt og lagt i utedoen.

Kommentarer

kommentarer