En fiktiv fiktion spenning novelle
Året er 1700, en ung kvinne er bundet til en trestamme, under er det bygd opp til et bål. Rundt omkring står det mennesker som skal se heksen brenne. Det er en vakker kvinne med langt kobberrødt hår og grønne øyne. Hun har på seg en sort lang kjole. På bena har hun hvit mønstret sko med spenner og tykke heler. Håret hennes flagrer i vinden. Bøddelen tenner på og like etter blir det til et stort bål. Kvinnen som de mente var heks, kunne ikke føle noe smerte fra flammene, hun hadde fått i seg en gift fra en urte plante som hjalp for lidelsen. Brannen flammet opp og kvinnen ble brent. Menneskene som sto rundt bålet hørte ikke en lyd fra hennes munn. Hun måtte dø. Hun var bare legekyndig, ikke noe heks, men på den tiden var det ikke bra at kvinner hadde kunnskap om medisin og at hun ikke var gift og bodde alene.
Nåtid, en ung kvinne med samme hårfarge står og stirrer på flammer, huset hennes brenner i rask tempo.
Brannvesenet fikk slukket brannen. Hun forsto ikke hvorfor huset som hun hadde vokst oppi ikke var der lengre, og hvordan det hadde startet. Hun hadde vært på jobb da hun fikk telefon om hendelsen.
Jacob gikk ut av bilen og så hva brannen hadde gjort. Han så en ung kvinne stå der å gråte. Hun hadde langt kobberrødt hår, lange mørke øyenvipper og en søt liten nese. En sensuell rød munn og roser i kinnene. Klesdrakten var i en sort boksedress med utringning og høyhælte sorte støvletter. Hun var en lekker kvinne.
Han gikk sakte bort til henne og sa: – Hei. Kvinnen snudde seg og så inni noen isblåe øyne. Tårene rant fortsatt nedover kinnene hennes. Jacob ga henne et lommetørkle han hadde i lommen.Hun smilte svakt og tørket øynene sine og sa: – Takk skal du ha. -Hvem er det som tenner på hus på denne måten?Jacob så på henne overrasket: – Du mener noen har gjort det med vilje? Kvinnen nikket og sa: -Hva annet skulle ha gjort det. Jacob stirret framfor seg og så en sort masse av noe som skulle ha vært et stort hus med hage.
Jacob hadde tatt med seg kvinnen til en kafé. De drakk fra hver sin kaffekopp. Han spurte: – Hva heter du? -Er det noen som vil deg noe vondt? – Ronja, svarte kvinnen. Jacob ble beklemt av de grønne øynene hennes. Han kremtet og sa: – Jeg er kriminal etterforsker Jacob Pedersen og viste fram legitimasjonen. Ronja kikket på det og ga det tilbake, og svarte: – Ikke det jeg vet om. – Jeg er alltid flink til å se etter om alt er i orden før jeg forlater hjemmet mitt, så det kan ikke ha startet av seg selv. Jacob nikket: – Vi skal gjøre vårt beste og finne ut av dette her. Er det noen du kan bo hos nå? – Ja en venninne av meg. – Godt, svarte Jacob. Her er kortet mitt, du kan ringe meg når som helst. Ronja smilte: – Takk skal du ha Jacob. Er alle kriminaletterforskere så hyggelige som deg? Hun hadde et ertende smil. Jacob smilte humoristisk: – Nei, vi kan være ganske jævlige. Ronja gliste, men ble fort alvorlig. Jacob la hånden sin over Ronjas og klemte den, – Jeg må tilbake til kontoret, vi snakkes. Hun nikket og så han gå ut av døren.
Ronja gikk ut fra Kafeen. Hun ble hard i blikket og tenkte på en viss fyr. For over fire hundre år siden ble en av forfedrene hennes brent på bål og bøddelen som hadde stått bak, var en av forfedrene til en viss ung mann som var prest her i byen. Robert hadde funnet ut at Ronja var i slekt med denne kvinnen. Han hadde kommet og messet utenfor huset hennes for å få henne frelst. Robert mente hun var besatt av djevelen. Ronja hadde bedt ham pelle seg vekk.
Bilen en rød porsche sto parkert utenfor. Hun satte seg inn og kjørte til kirken som lå cirka fem minutters kjøring fra sentrum. Hun parkerte og gikk inn. Hun satte seg ned på benken. Ikke lenge etter kom Robert ut av sakristiet og la merke til en person som satt på den fremste raden, som hadde på seg en lang blå kåpe med hette. Han gikk mot vedkommende og spurte: – Er det noe jeg kan hjelpe deg med, barnet mitt?
Ronja tok av seg hetten som skjulte ansiktet og stirret hardt på ham. Robert skvatt og sa: – Hva gjør en satans kvinne i min kirke. Ronja smilte beskt og svarte: – Var det gøy å se huset mitt brenne! Robert stirret på henne: – Jeg vet ikke hva du snakker om.- Ikke det? Hun reiste seg opp og gikk mot ham og tok ham i kraven og sa: – Jeg kan gjøre livet ditt ganske hett, hvis jeg finner ut, at det var du som brente ned huset til foreldrene mine. Hun slapp taket, snudde seg og gikk ut.
Robert var ganske varm og skjelven der han sto, den kvinnen var ikke god. Han måtte få henne innlagt.
Ronja jobbet som arkitekt. Hun satte seg ned på krakken og så på tegningen av et hus som begynte å ta form. Hun ble sittende å stirre på dataskjermen mens tankene hennes var hos Robert, hun lurte på hvordan hun kunne bevise at det var han som sto bak brannen. Plutselig ringte telefonen, hun skvatt, men besinnet seg fort og svarte: – Ja, du snakker med Ronja. – Hei Ronja, hørte hun i den andre enden. – Hallo Reidun. – Ronja, du vet at du bare kan bo hos oss. Ronja smilte da hun svarte: – Takk skal du ha Reidun, men jeg liker ikke å trenge meg på, du ha jo barna dine og venner av barna som kommer og går.- Tull jenta mi, flytt inn og det er en ordre. Ronja svarte: – Takker så mye og den er i orden, men jeg skal finne meg et sted så fort som mulig. – Bruk den tiden du trenger jenta mi, vi vill alltid være her for deg, sa Reidun.
Reidun og Lars hadde vært naboene hennes helt siden hun kunne huske, de hadde vært venner av foreldrene hennes. Da foreldrene hennes døde hadde de hjulpet henne. Hun var enebarn. Ronja satte stor pris på dem. Hun kunne bare komme til dem når hun trengte råd og hjelp. De hadde barna Cecilie på 14 år og Petter på 16 år.
Karianne var en god venninne av Ronja, men hun ville ikke trenge seg på, hun bodde samme med sameboren Terje og de hadde et spedbarn som tok deres tid.
Hun flyttet inn noen dager senere, hun hadde bodd på jobben, for hun ville være litt alene før hun flyttet inn til Reidun og Lars. De hadde et stort hus med en kjellerleilighet på 65 kvadratmeter, så det var mer en nok plass for en person. Ronja kunne ikke noe for det, men gråt en skvett og syns de var altfor snille.
Men Reidun hadde gitt henne en god klem og sagt at hun skulle holde munn og at hun kunne bo der så lenge hun ville.
Jacob var på branntomten og så seg om. Han tok seg en rundtur til naboene og spurte dem ut om hendelsen og om de hadde sett noe mistenkelig. Da han nesten hadde gitt opp håpet traff han en eldre mann som klippet gresset i hagen og han hadde noe å fortelle. Han tørket seg i pannen med et lommetørkle og sa -Jeg hadde akkurat kommet fra butikken da jeg så en person klatre ut av stuevinduet. Personen var kledd i sort, med hette. Da han traff bakken løp han innover i skogen. Noen minutter etterpå hørte jeg en eksplosjon og plutselig sto huset i flammer. -Jeg ringte brannvesenet. – Takk for informasjonen, sa Jacob.
Neste dag satt Ronja og jobbet med en tegning. Telefonen ringte og en av snekkerne lurte på om hun kunne komme ut til huset han bygde på, han ville spørre henne om noe og trengte henne på byggeplassen.
Litt senere var hun på vei til byggeplassen. Hun parkerte bilen, og gikk ut med raske skritt mot huset som var halvveis ferdig. Det var stille og hun så på klokken og skjønte at de hadde lunsj. Hun gikk tilbake til bilen og tastet nummeret til snekkeren på mobilen da hun plutselig fikk en forferdelig smerte i bakhodet og alt ble svart.
Siri, som var en kollega av Ronja, begynte å bli nervøs, det hadde gått flere timer siden hun dro og snekkeren hadde ringt tilbake og lurt på hvor hun var. Hun hadde prøvd mobilen til Ronja, men der var det ikke noe forbindelse. Hun ringte hjem til Reidun og hørte om hun var der, men der var hun ikke og Reidun ville vite hva dette var for noe, så Siri måtte fortelle. Reidun svarte med at hun skulle ringe politiet og la på.
Jacob roet henne ned og sa: – Jeg skal gjøre alt for å finne henne og jeg tar kontakt med deg med en gang jeg vet noe. Reidun spurte: – Hva kan ha hendt henne?– Jeg vet ikke, men jeg lover deg at jeg skal finne henne, og la på røret og tenkte, kunne dette være en sammenheng med brannen?
Etter at kona ble drept i en bilulykke for et par år siden brukte han mer tid i jobben. Han orket ikke å være hjemme fordi det var så mye der som minnet om kona, men etter møte med Ronja, syntes han det var greit og dra hjem fra jobb. Han hadde fått andre ting å tenke på og det var noe med Ronja han likte.
Ronja begynte å føle hodet sitt igjen, men det dunket akkurat som om hun skulle hatt tømmermenn. Hun åpnet øynene og alt hun kunne se for seg var mørket. Hun lå på ryggen merket hun. Hun følte med hendene på siden og lurte på om hun lå i en kasse eller kiste fòr det gjennom henne. Robert! Tenkte hun. Hun følte med hendene på lokket og prøvde å dytte, men hun var ganske svak i armene, så hun slapp dem ned og pustet dypt. Hun fikk tre smak i munnen. Hun prøvde igjen og der gikk lokket opp med et brak. Det var fremdels mørkt men det var et svakt lys, så hun kunne se litt. Det var murstein på vegger, tak og gulv. Hun reiste seg forsiktig opp for hodet hennes følte som om det skulle falle av. Det var mange kister der som lå ved siden av hverandre og oppå hverandre. Hun var i et gravkammer!
– Hyggelige greier, Robert, sa hun ut i luften. Døren så solid og tykk ut, så hun visste at hun trengte hjelp for å komme seg ut. Men hvordan skulle hun få hjelp? Hun så seg rundt i gravkammeret og kunne ikke se noe som kunne få henne ut derfra. Ronja kom plutselig til å tenke på kvinnen som ble brent på bålet. – Vanja, visket hun, hjelp meg ut av dette her? Hun satt og ventet, men som hun visste så hendte det ikke noe. Ronja satt på lokket på kisten hun hadde ligget i, i en yoga stilling. Så lukket hun øynene og mediterte og prøvde å få kontakt med et spøkelse. Hun begynte å le. – Helt tåpelig men jeg må prøve noe, sa hun ut i luften.
Jacob hadde kjørt litt rundt med bilen og nå satt han på en kaffebar og var engstelig for Ronja. Hvor skulle han begynne å lete?
Ronja satt i gravkammeret og begynte å føle seg svimmel og trøtt, plutselig merket hun at noen så på henne, hun åpnet øynene og rett foran henne sto det en kvinne med langt kobberrødt hår med en sort lang kappe med hette. Ronja ble sittende og stirre og følte hvordan hjerte banket. Kvinnen smilte til henne og sa: – Du trenger hjelp kjære barn. Ronja måtte blunke et par ganger og det gjorde at kvinnen lo. – Jeg er Vanja du kalte på meg. Ronja kremtet: – Jøss, jeg trodde ikke jeg kunne mane frem spøkelser. Vanja smilte: – Du har evner, det ligger i familien. Ronja ristet på hodet :- Er det sant, jeg mener jeg har aldri visst jeg kunne gjøre dette? Vanja svarte: -Det kommer mest når du er i knipe, som nå. Ronja sukket og spurte: – Hvordan kan du hjelpe meg ut herfra? – Fortell meg fra begynnelsen.
Da hun var ferdig med å fortelle, sa Vanja: – Vi må få den politimannen hit. – Men hvordan går det? Vanja smilte: – Det er lett, og svevde bort til henne. Hun tok hendene hennes og sa: – Ja du kjenner hendene mine, du er ganske spesiell Ronja, du kan føle mer enn andre mennesker, det er derfor du kan se, snakke og føle meg. Ronja fikk en behagelig følelse i kroppen. Vanja sa: – Nå tenker du på Jacob og forteller ham hvor du er. – Jeg skal hjelpe deg. – Lukk øynene, konsentrer deg og be han komme til deg.
Jacob satt fremdeles på kaffebaren og lurte på hvor han skulle begynne å lete, da ordet gravkammer dukket opp i hodet hans. Gravkammer? Hvorfor skulle hun være der tenkte Jacob. Men han slukte kaffen og løp ut til bilen og kjørte mot kirken. Han parkerte og gikk mot kirkegården og kom frem til et steinhus som antagelig var gravkammeret. Men døren var låst. Han måtte få tak i han som kunne låse den opp. Han gikk fort opp mot huset som lå like ved og ringte på. Etter en stund ble døren åpnet av Sognepresten.- Hva kan jeg hjelpe med? Jacob kremtet og spurte: – Hei har du nøkkelen til gravkammeret? Presten stirret overrasket på ham: – Er du fra vettet mann, hva er det du har der å gjøre? Jacob så presten inni øynene og sa: – Vi må sjekke det, jeg har en følelse av at det er et levende menneske der inne. Sognepresten sperret opp øynene: – Unnskyld har du drukket, det er ikke noen levende mennesker der inne. Jacob sa: – Vær så snill, gi meg nøkkelen, og viste politiskiltet. Oscar ristet på hodet men gikk inn for å hente nøkkelen. De gikk sammen bort til gravkammeret. Oscar sa: – Nå håper jeg ikke du driver gjøn med meg. Jacob var helt alvorlig da han svarte: – Jeg er helt seriøs med dette her.
Ronja åpnet øynene. Vanja satt der fremdeles. Hun sa: – Jeg tror hjelpen er på vei, hun strøk henne på kinnet: – Vi kan snakke sammen en annen gang, nå forsvinner jeg. Ronja nikket: – Takk for hjelpen. Like etterpå hørte hun noen låse opp døren. Inn kom Jacob og Sognepresten Oscar som Ronja likte best av prestene. Oscar stirret på Ronja og hvisket hest: – Hvordan? Ronja ga ham et fort smil og svarte -Jeg ble slått i hodet og så våknet jeg inni en kiste. Håret hennes var til alle kanter og hun så ganske mørbanket ut. Men ikke redd. Jacob tok henne i hånden og sa:
– La oss komme oss ut herfra. Sognepresten låste døren til gravkammeret og ba dem inn i huset.
Ronja fikk et pledd over seg og en kopp te. -Nå, sa Jacob, fortell! Ronja tok en stor slurk av teen og satte seg godt til rette i stolen og pakket teppet godt rundt seg. -Hvem er det som vil deg noe vondt? spurte Oscar etter at Ronja var ferdig med å fortelle.- Noen tente på huset hennes svarte Jacob. Kanskje samme person er ute etter henne. Ronja smilte svakt: – Jeg har lurt på det selv. Oscar så på Jacob: -Hvordan visste du at hun var i gravkammeret? Jacob løftet på skuldrene: – Jeg fikk en innskytelse om et gravkammer i hodet mitt, så jeg tenkte hvorfor ikke sjekke det ut. Oscar ristet på hodet og spurte: – Hvem vil putte noen i et gravkammer? Jacob sa: – Jeg kjører deg hjem og så må du ringe den snekkeren du skulle møte i dag. Ronja smilte og nikket: – Jeg hadde tenkt til å gjøre det.
– Takk for teen og beklager alt dette. Oscar smilte og sa: – Ikke noe problem Ronja, vi måtte jo få deg ut derfra.
Ronja satt i stuen hos Reidun og Lars. Reidun hadde satt seg ved siden av Ronja i sofaen og spurte: – Hvem er det som vil skade deg? Ronja ristet på hodet og svarte: – Jeg har ingen anelse, men Jacob tror at alt dette har en sammenheng med brannen på huset, og jeg er enig med ham. – Brannen på huset? Mener du at noen har tent på det med vilje? Ronja nikket: – Jeg ville ikke uroe dere. Reidun reiste seg opp og gikk ut av stuen og like etterpå kom hun tilbake med en nøkkel. Hun ga den til Ronja og sa: – Denne er til en bankboks. Faren din ba meg passe på denne nøkkelen og sa at hvis det hendte dem noe skulle du få den. – Du skulle ha fått den tidligere, men jeg hadde rett og slett glemt den. Ronja stirret på Reidun: -Hva mente pappa med dette? Reidun strøk henne over kinnet og svarte: – Jeg vet ikke, han sa bare at han holdt på med en etterforskning og at jeg ikke skulle bry meg om det. Ronja stirret på nøkkelen og bestemte seg for å dra til banken neste morgen og sjekke innholdet i boksen.
Neste morgen var hun banken. Hun gikk mot informasjons skranken og sa hva hun het og at hun ville sjekke bankboksen til faren sin. Hun måtte vise legitimasjon og så ble hun vist til boksen. Hun åpnet den og inni lå det en stor tykk brun konvolutt. Hun tok den og ble vist til et annet rom hvor hun kunne sitte. Hun følte et grøss som gikk nedover ryggen og lurte på hva i huleste dette kunne være. Hun stirret på konvolutten en stund og så åpnet hun seglet. Hun tok ut en mappe med masse papirer og bilder av en mann.
Hun leste:
Politietterforsker Per Kristiansen voldtok og drepte Jessica. Ifølge patologen var hun gravid. Jeg var ute og jogget da jeg hørte skrik. Jeg var et stykke unna så jeg løp etter lyden og fant Jessica liggende på bakken blodig. Jeg hadde mobil på meg så jeg ringte etter sykebil og politi. Jeg prøvde å holde liv i henne. Hun sa noe om intense sorte øyne og politimann. Senere døde hun i armene mine. Sykebilen kom like etter.
Politiet har ikke funnet noen drapsmann, jeg vet hvem han er, men ingen tror meg da jeg fortalte hva Jessica sa til meg. Jeg har etterforsket endel selv i all hemmelighet, men Per fikk greie på det og ba meg slutte fordi det var en politisak. Det viste seg at Per hadde alibi, han spilte golf med Robert da det hendte, men det er bare oppdiktet, fordi ingen andre hadde sett dem der. Det var bare Robert som hadde sett ham. En uke før jeg og kona skulle ut å seile fikk jeg en anonym telefonoppringning om at du Ronja ville bli foreldreløs hvis vi dro på seiltur. Jeg tok ikke det så seriøst.
Ronja gikk ut fra rommet, fikk en kvittering for innholdet i boksen og dro til jobben, tok kopier av dokumentene og dro tilbake til banken for å låse inn konvolutten med originalene. Så dro hun tilbake til jobben og forsøkte å jobbe. Det gikk selvfølgelig ikke. Hun lurte på hva hun skulle gjøre, ble de virkelig myrdet, tenkte hun og kunne hun stole på Jacob? Hun tenkte plutselig på Vanja, kanskje hun skulle ta en prat med henne. Klokken var tolv og Siri hadde dratt ut til lunsj, så hun var alene. Hun låste døren til kontoret, satte seg ned på gulvet i en yoga stilling og prøvde å få kontakt med Vanja. Hun åpnet øynene og der sto hun og smilte: – Trenger du hjelp? Ronja nikket. Hun reiste seg opp fra yoga stillingen og satte seg i stolen og alt bare raste ut av henne. Etter en lang stund stirret Vanja på henne og sa: – Det var vondt å høre, jeg vil gjerne hjelpe til.- Hvordan da? Vanja smilte lurt: – Jeg kan spøke litt. Ronja måtte le og sa: – Jævla god ide’. Ronja fikk tårer i øynene, hun lente seg tilbake i stolen og sa: – Hvorfor? Vanja kom bort til henne, strøk henne på kinnet og sa: – Vi skal finne ut av dette her, det lover jeg.
Senere den ettermiddagen spiste Ronja middag hos Reidun og familien. Etter middagen dro barna på fotballtrening. Reidun og Lars lurte på om hun hadde vært i banken og Ronja hadde svart at hun hadde hentet en brun konvolutt, men hadde ikke fått seg til å lese det ennå. Hun skulle gjøre det i kveld. En liten hvit løgn, tenkte hun. Hun ville ikke bry dem med saken.
Per var på vei hjem fra jobb, det regnet og det var et fryktelig uvær og vindusviskerne gikk for fullt. Plutselig så han noe midt i veibanen og måtte bråbremse. Bilen stoppet et par meter foran en person. Han så en sort kappe som flagret i vinden og plutselig blåste hetten av og masse kobberrødt hår kom bølgende frem, ansiktet var helt hvitt. Hun bare sto der og stirret på ham. Per ble forbanna og gikk ut av bilen og ropte: – Hva faen driver du med, skremme vettet av bilister på den måten. Men han fikk ikke noe svar. Per så seg rundt men det eneste han så var regnet som pøste ned. Han bannet og satte seg inni bilen og kjørte videre.- Jeg har jobbet for mye, sa han hest til seg selv.
Senere den samme kvelden gikk Robert fra Sognepresten, han hadde hatt et deilig måltid på prestegården. Han måtte gå gjennom kirkegården for å komme til kirken, han skulle hente vesken sin. Han hadde glemt den der da han hadde hatt gudstjeneste. Da han var like ved døren så han en person stå der. Personen snudde hodet mot ham og hetten falt av og masse kobberrødt hår flommet nedover ryggen hennes. Robert så at det var Ronja og løp bort til henne og spurte: – Hva gjør du her ute i sånt vær? Hjertet hans dunket fort. Hun sa ikke noe, bare stirret på ham og plutselig var hun borte. Robert hoppet og så seg rundt men så bare regnet som pøste ned og lure på hva i helsike dette var. Hvordan kunne Ronja være der og så ikke være der? Han låste seg inn i kirken og gikk fort mot sakristiet og fant vesken. Så gikk han mot utgangen. Da sto hun plutselig foran ham igjen. Hun var helt hvit i ansiktet. Munnen hennes beveget seg, men det kom ikke noe lyd. Det ble for mye for Robert, han segnet om på gulvet. Ikke lenge etter slo han opp øynene og satt seg opp og så seg rundt. Det var helt stille. Han reiste seg opp, trakk regnjakken godt rundt seg og løp ut til parkeringsplassen, og satte seg inn i bilen og kjørte i rask fart derfra.
Ronja satt i sofaen da hun fikk en følelse av noen var der. Vanja sto foran henne og smilte humoristisk og sa: – Nå vet jeg om to menn som er ganske skvetne. Ronja smilte: – Jeg lurer på om jeg får noe besøk av Robert? Vanja sa: – Kanskje det, han trodde det var deg. Ronja måtte le. Vanja var borte hos Ronja og klappet henne på kinnet og sa: – Dette skal vi fikse jenta mi. Ronja smilte og spurte:
– Hvordan er et spøkelses liv? Vanja smilte: – Ganske morsomt når man kan skremme folk. Vi gjør det ikke hele tiden. Vi svever omkring og tar det med ro. Hun lo en trillende latter. Nå syns jeg du skal legge deg og slappe av og i morgen dra du til den politimannen du snakket om, han virker som en sympatisk mann. Du må ikke gjøre noe alene, husk hva som skjedde med foreldrene dine. Ronja gjespet og nikket: – Du har helt rett.
Neste dag hadde hun hatt en travel dag på jobben. Da hun kom ut av kontoret den ettermiddagen møtte hun Robert. Ronja var ikke overrasket da hun så ham, hun måtte trekke på smilebåndet. Robert så fryktelig sint ut. Han kom mot henne og knyttet neven foran ansiktet hennes og nesten brølte ut: – Hva i herrens navn er du holder på med, skremme vettet av meg på den måten. Ronja så forbauset på ham og spurte: – Er du syk? Robert stirret på henne og hylte: – Ikke tull. Så tok han et tak i armen hennes og dro henne inn i bilen sin og kjørte som en villmann. De stoppet utenfor kirken og fortumlet som Ronja var ble hun dratt inn uten å gjøre motstand. Da de kom inn satte han henne ned på første rad. Han sto foran Ronja, og sa litt mildere: – Hvorfor plager du meg på denne måten? Ronja så på ham med et overrasket blikk og svarte: – Har jeg plaget deg? Du har nok innbilt deg saker og ting Robert. Ronja så alvorlig på ham. – Jeg har ikke hatt det så gøy for tiden, først dør foreldrene mine, så brenner huset mitt ned, men det mest morbide av det hele, så blir jeg stengt inne i et gravkammer. Robert så på henne og svarte: – Ja jeg hørte Oskar fortelle det. Kanskje du trengte det og så ertende på henne. Ronja begynte å le: – Veldig morsomt Robert. Så reiste hun seg opp og ga ham et fort kyss på munnen og sa: – Mmm så deilige lepper du har. Hun blunket og gikk. Robert ble forfjamset, men kom fort til seg selv og løp etter henne og fikk tak i armen hennes og snudde henne rundt: – Hva var meningen med det? Ronja svarte: – Jeg har alltid lurt på hvordan det er å kysse en prest og så ham inni øynene. Robert ble veldig beklemt, og kremtet et par ganger før han sa: – Hør her Ronja, kan vi ikke være venner, jeg vet at jeg har vært ubehagelig mot deg, jeg vet at du ikke er noen heks og jeg får tåle at du ikke besøker oss i kirken. Vi bor i et demokratisk land så vi må jo bestemme og tro hva vi vil. Ronja stirret på ham:- Du må ha feber Robert. Vet du hva du sier, var kysset litt for hett for deg? Men så ble hun alvorlig og ga ham hånden og sa: – Selvfølgelig kan vi være venner. Robert smilte og ba om unnskyldning for at han hadde dratt henne inn i kirken på den måten.
Ronja smilte da hun gikk fra han. Det tok 20 minutter å gå tilbake til kontoret, så det var ikke lange turen. Hun lurte på hva Robert hadde for noen planer, hun var ikke dum, hun var sikker på at han samarbeidet med Per. Skulle hun dra til Jacob? Hun måtte le, hun visste ikke hvorfor hun hadde kysset ham, hun ville bare se reaksjonen hans. Hun fikk et hardt uttrykk i øynene og visket: – Bare vent. Hun kjørte hjemover og bestemte seg for at hun ville besøke Karianne, som jobbet som frisør i ”Salong Hår og Vask” som lå i sentrum. Hun stoppet bilen på parkeringsplassen og gikk ut. Hun slentret inn i salongen og slengte over et sleng kyss til Karianne og sa: – Har du tid til å gjøre noe med håret mitt i dag? Karianne smilte: – Selvfølgelig jeg må bare bli ferdig her først.- Det er kaffe på bakrommet. Ronja gikk inn og tok seg en kopp og satte seg i en av stolene ute i salongen. -Mye å gjøre i dag? – Ja det er mye å gjøre, men det er bra for forretningen min. Ronja nikket.
Da Karianne var ferdig med kunden, og kunden hadde betalt og gått, hentet Karianne seg en kaffekopp og satt seg på en av de andre stolene og spurte: – Nå, Ronja hvordan går det med deg? Det har skjedd mye med deg idet siste! Ronja smilte litt sørgmodig: – Det går bra. Reidun og Lars er utrolige.- Det er godt å høre, sa Karianne. – Jeg bare tenker på da du fortalte om det med gravkammeret, jeg får frysninger bare ved tanken. Jeg skal si du er tøff Ronja, jeg tror jeg hadde blitt riv ruskende gal hvis det hadde hendt meg. Ronja smilte bare og sa: – Jeg kommer fra en tøff familie. – Du Karianne, du har ikke en parykk som er lang og blond?- Jasså skal du bli blondine? Ronja gliste og blunket :- Jeg vil gjerne se, hvordan jeg ser ut som en blondine. Karianne fant en og satt den på Ronja og vips så var hun en helt annen person. Hun ble ganske søt. – Med mye sminke vil jeg bli til en bimbo, sa Ronja leende.Karianne spurte: – Hva er det du pønsker på? – Kan du holde på en hemmelighet? Karianne nikket. – Jeg skal etterforske brannen og kidnapping av meg og da trenger jeg denne parykken. Karianne stirret på henne og sa forskrekket: – Er du fra vettet jente, det kan bli farlig.- Så bra, jeg liker farer. Men så ble hun alvorlig: – Politiet finner jo ingen ting, så jeg tenkte jeg ville leke detektiv. – Bare hold det som en hemmelighet så går det bra. Karianne lovte det og sa: – Skulle du trenge hjelp så må du si ifra. Ronja ga henne en klem og spurte: – Skal vi gå ut og ta oss en matbit? Karianne nikket og fant frem nøkkelen og jakka. Hun låste døren. Så dro de til pizzabaren «Italiano Pizza».
Neste dag kjørte Ronja nedover motorveien, hun hadde tenkt seg til foreldrene til Jessica, hun ville gjerne prate med dem om mordet. Ronja hadde vært i England og studert da Jessica ble drept. Det tok en time å kjøre. Foreldrene til Jessica hadde flyttet til et lite gårdsbruk etter drapet på datteren. Ronja hadde ikke ringt før hun dro og håpet at de ville snakke med henne. Hun ringte på døren, og like etterpå ble den åpnet av en mørkhåret eldre dame. Ronja smilte og sa: – Hei jeg heter Ronja Karlsen, jeg lurte på om jeg kunne få snakke med dere om en sak. Berit så på henne og spurte: – Er ikke du Franks og Gretes datter? Ronja nikket. Berit smilte og ba henne inn. Hun kom inn i en koselig gang som var malt med en mørkeblå farge med tørkede blomster hengende på veggen. De gikk inn i stuen hvor veggene var av panel over det hele. Hans satt i en sofa og leste i en avis. Han så opp da de kom inn. Hans smilte og hilste. Ronja satte seg ned og Berit gikk inn på kjøkkenet for å lage te. – Nå hva gjør du på disse kanter, spurte Hans. Ronja smilte: – Jeg etterforsker drapet på foreldrene mine. Hans stirret på henne og spurte: – Men druknet ikke de? – Jo de druknet men jeg tror ikke det var noe ulykke. Berit kom inn med teen, satt fatet på bordet og satte seg i en beige stressless. Hans sa: – Hørte du det? – Ronja tror Frank og Grete ble myrdet. Berit så forskrekket på Ronja og sa: – Hvordan kan du si noe sånt. – Jeg har noe å fortelle dere, svarte hun. Da hun var ferdig med å snakke ble det stille en stund. Så sa Berit: – Jeg har alltid visst at det var Per som sto bak. Foreldrene dine ble nok drept og han prøver nok å få deg av veien også tenker jeg. Ronja sa: – Jeg er ikke redd for Per, jeg skal ta ham. Hans sa forskrekket: – Er du ikke riktig klok den mannen er farlig og vi vill ikke at noe skal hende deg også. Ronja smilte: – Ikke vær bekymret for meg, jeg klarer meg. – Så dere er sikker på at det var han som drepte Jessica? Begge nikket. – Vet dere hvorfor han gjorde det? Berit ristet på hodet. Ronja sa: – Jeg skal gjøre alt for å stoppe ham, bare stol på meg.
Hun kjørte hjemover og tenkte på hvordan hun skulle sjekke opp Per. Hun smilte, bare tanken på det virket morsomt. Hun skulle bli forvandlet til en sex bombe, hun hadde en følelse at han likte sånne jenter.
Per holdt på med sitt femte hull på golfbanen da han hørte et lite hyl, han så opp og måtte blunke et par ganger for der ved fjerde hull sto den lekreste blondinen han noen gang hadde sett. Hun var høy og slank med langt blondt hår. Klesdrakten var i en sort utringet buksedress. På bena hadde hun høyhælte støvletter. Hun var et syn. Per ble bare stående å stirre, da hun kom imot ham. Ronja sendte ham et sensuelt smil og sa med en søt stemme: – For et nydelig vær det er for en golf dag. Hun stirrer rett på han. Per følte at blodet bruste fort gjennom årene. Han smilte et skjevt smil og svarte: – Ja du har nok rett i det. -Holdt på en stund? – Ja, svarte Ronja. Hun rakte frem hånden: – Jessica heter jeg, og smilte. – Per her, svarte han og tok hånden hennes. – Jeg kjente en jente med samme navn en gang. Ronja kunne ikke dy seg: – Exen? Per begynte å le og svarte: – Jeg skal si du er frekk jente, jo det er nok riktig det ja. Han så på henne og spurte: – Kunne du tenkte deg og spille sammen med meg? – Veldig gjerne, svarte Ronja og ga ham et hett blikk som gjorde Per helt matt. De spilte sammen en stund og da de var ferdige spurte Per om hun ville spise lunsj med ham og det ville hun veldig gjerne. Hele tiden mens de var sammen, flørtet hun vilt med ham. Noen timer senere sa Ronja: – Det har vært en herlig formiddag, men nå er det på tide å dra. Per smilte til henne: – Jeg må få se deg igjen? Ronja smilte: -Hvorfor ikke gi meg telefonnummeret ditt, så ringer jeg deg. Per skrev det ned og ga det til henne. Han fulgte henne til bilen, og vinket da hun dro. Ronja gliste og tenkte, nå har jeg fått deg på kroken.
Per kunne ikke få den blonde kvinnen ut av hodet, hver gang han tenkte på henne begynte pulsen og dunke ganske heftig. Han husket Jessica. En ung jente på 14 år. Hun var en lekker ung jente og voksen for alderen. Han hadde blitt kjent med henne da han plukket henne opp på veien. Hun sto og haiket. Per hadde stoppet og tatt henne med seg og kjeftet på henne og sagt at det var farlig å haike. Men hun hadde bare smilt et søtt smil og sagt at hun kunne ta vare på seg selv. Han hadde falt for henne. De hadde startet et seksuelt forhold. Han var 30 år og visste at hvis noen fikk greie på det det ville det bli fengsel for ham. Han husket den dagen hun ble drept. De hadde hatt piknik i skogen og hatt det fint inntil hun fortalte at hun var gravid. Han hadde blitt sint og slått henne gang på gang. Han kunne ikke la henne leve med hans barn. Men så hadde han hørt noen og løpt vekk før faren til Ronja kom og fant Jessica liggende der.
Ronja satt på gulvet hjemme i stuen. Hun bladde gjennom notatene faren hennes hadde skrevet. Det var to kopier. Hun skulle sende den ene til Jacob og den andre skulle hun gi til Per. Hun gledet seg og følte et skikkelig kikk og var beredt på alt. Ronja satte seg i en yoga stilling og hvisket: – Vanja kom til meg, og da hun åpnet øynene var hun der.– Hei, jeg har noe å fortelle deg. – La meg høre. Da hun var ferdig og fortelle ga Vanja henne en klem og sa: – Pass på deg selv nå. Jeg skal være i nærheten hele tiden. – Godt å høre Vanja. Jeg har en stor plan, stol på meg.
Dagen etterpå sendte hun brevet til Jacob, og ringte opplysningen for å få adressen til Per. Hun dro til Karianne på «Hår og Vask» og leverte tilbake parykken og inviterte henne hjem på middag. – Jeg har noe å fortelle deg, sa Ronja. Karianne smilte: – Det høres spennende ut, jeg kommer jeg.
Senere den ettermiddagen satt de på kjøkkenet til Ronja og spiste krydret kyllingfilet med pasta og salat og drakk rødvin. Ronja fortalte hva planen var. Karianne stirret på henne i forferdelse og sa: – Ronja du er sprø, det der er farlig. Ronja beroliget henne: – Jacob vil vite hvor jeg er og du vet også hvor jeg er. Som betyr at jeg har assistanse hvis noe skulle gå galt. Karianne ristet på hodet:- Du er gal vet du det. Ronja bare smilte: – Dette her har jeg sett fram til lenge.
Kvelden etter var Ronja på vei til Per. Hun parkerte ved en skogsvei ikke så langt fra hvor han bodde. Hun listet seg som en panter bort til stuevinduet, kikket inn og der så hun Per sitte i en sofa med en drink i hånden pratende med Robert som satt overfor ham i en stol. Hun gliste og visket.- Jeg kan visst ta begge to i samme slengen. Hun listet seg vekk fra vinduet og ringte til Jacob. Jacob satt på kontoret den kvelden og leste brevet fra Ronja, da telefonen ringte. – Hei Jacob det er Ronja her – Hei Ronja, hvor er du nå? Jeg står utenfor huset til Per. Jacob ble sint og sa: – Nå hører du på meg unge dame. Du setter deg i bilen og kjører derfra med en gang. – Jeg skjønner at du har lest notatene fra faren min. -Hør her Jacob, hvorfor ikke komme hit med assistanse, kunne trenge det. -Vi ses. Så brøt hun telefonsamtalen. Jacob slang på røret, bannet høyt og løp ut av kontoret. Han satte seg i bilen og kjørte som en villmann.
Ronja listet seg opp til frontdøren og dro ned dørhåndtaket forsiktig og døren åpnet seg. Hun listet seg inn i gangen og fortsatte mot stuen. Hun kunne høre de snakke der inne. Ronja stoppet og hvisket: – Vanja, og like etterpå sto hun ved siden av henne.- Hei. Vanja smilte til henne og visket: – Lykke til Ronja. Hun blunket og forsvant. Så gikk Ronja inn i stuen. Per og Robert så opp da de hørte Ronja si: – Hei gutter hvordan står det til? Robert utbrøt: – Men jøsses hva gjør du her Ronja? Hun smilte og slang en mappe på bordet: – Jeg syns dere burde lese dette. Per spurte: – Hvem er du og hvordan våger du å komme inn her?- Jeg heter Ronja Karlsen og er datteren til Frank og Grete Karlsen. Så blunket hun:- Alias Jessica. Per stirret på henne og svarte: – Jessica? Men hun er jo blond. Ronja gliste: – Hørt om parykk? Per stirret på henne: – Var det deg? Ronja nikket. Per tok mappen og begynte å lese. Etter en stund så han på henne og sa: – Hva skal du gjøre med dette her. – Jeg skal få dere i fengsel. Jeg liker ikke mordere. Per begynte å le og spurte: – Hvordan skal du gjøre det? Ronja fisket frem en pistol fra innerlommen og rettet den mot begge to og sa: – Dere er begge ansvarlig for mine foreldres død, brannen på huset, mordet på Jessica og kidnappingen av meg. Robert reiste seg opp og sa: – Ronja vi kan snakke om dette her. Ronja stirret hardt på ham og sa: – Det er ikke noe snakke om. Ronja var ikke helt oppmerksom for plutselig føyk pistolen ut av hånden hennes og hun følte en intens smerte i hånden. Per hadde skutt henne med revolveren sin som han plutselig hadde i hånden. Så tok han et tak i armen hennes og slo henne så hun segnet om på gulvet. Robert stirret på Per og spurte: – Hva gjør vi nå? Per gliste: -Hun går samme vei som resten av familien. Vi tar henne med oss i bilen. Jeg skal hente noe å binde henne med i tilfelle hun våkner. Robert stirret på henne og tenkte, endelig slutt på den heslige hekse familien.
Plutselig sto det en kvinne foran ham. Robert skuttet seg, hun var jo så lik Ronja. Vanja smilte og sa: – En av dine forfedre brant meg på bålet. Robert stirret på henne og utbrøt – Hvem er du? Akkurat da kom Per inn og spurte: – Hvem er det du snakker med? Vanja var forsvunnet og Robert sto bare og gapte som en fisk på land, men utbrøt: – Jeg så et spøkelse. – Du har drukket for mye whisky. Kom igjen og hjelp meg.
Jacob så bilen til Ronja og parkerte ved siden av. Da han nærmet seg frontdøren, ble den åpnet og to menn som kom bærende ut med en kvinne mellom seg. Han kjente henne igjen. Han tok frem revolveren og ropte: – Stopp i lovens navn. Begge mennene skvatt. De slapp Ronja så hun falt som en sekk på bakken og Robert begynte å løpe innover i skogen. Per skjøt Ronja i brystet flere ganger og løp etter Robert. Jacob løp bort til Ronja mens hans ropte høyt da han tok henne i armene. – Du må ikke dø fra meg Ronja. Han sjekket henne og merket at det ikke var noe blod. Det var da han skjønte at hun hadde en skuddsikker vest på seg. – Jøss Ronja hvor har du fått tak i den? Hun var fortsatt bevisstløs. Jacob ringte etter en sykebil og forsterkninger.
Per hadde en reserve bil i nødssituasjoner. Det var en gammel låve som lå inni skogen og der sto bilen parkert. Da de nærmet seg låvedøren kunne de se en kvinne stå der. Robert utbrøt: – Der er det spøkelse jeg så. Per stirret på henne: -Men det jo Ronja, hvordan i huleste? – Det er ikke Ronja, det er en av forfedrene hennes. Per sa: – Du er ikke bra i hodet Robert. Han tok frem revolveren og skjøt, men ingenting hendte. Hun sto der fortsatt. Per begynte å gå mot henne men stanget plutselig i noe. Det var som en gjennomsiktig vegg som stoppet ham. Vanja sto der og stirret på dem. Per prøvde alt for å komme seg til låvedøren mens Robert bare sto og måpte.
Jacob og et par betjenter var kommet til og sto der pekende med våpen. Jacob ropte: – Nå er det slutt Per. Per snudde seg fort, siktet og skjøt på Jacob. Men han bøyde seg så kulen traff treet bak ham. Jacob skjøt Per i armen så han mistet revolveren og hylte av smerte. Begge mennene ble satt i håndjern og så gikk turen tilbake til huset.
Ronja lå i en seng på sykehuset og følte seg mørbanket. Hun var alene og leste i et blad da hun fikk en følelser at noen så på henne. Hun så opp og utbrøt: – Hei du. – Hvordan går det meg deg? – Helt jævlig, jeg føler meg som om jeg har vært på en fylle fest. Hun begynte å le. Vanja gliste og spurte: – Han Jacob virker som en kjekk fyr. Ronja smilte: – Jeg syns han har en deilig rumpe og smilte humoristisk. Vanja måtte le.- Vet du hva han sa da Per hadde skutt deg? Ronja ristet på hodet. – At du ikke måtte dø. – Jeg tror han er betatt av deg Ronja. Ronja smilte og svarte: – Jeg liker ham veldig godt selv. Vanja tok hendene hennes og sa: – Ta godt vare på deg selv og bli bedre kjent med Jacob, og skulle det være noe så bare hvisk navnet mitt. Hun fikk en god klem av Vanja, og så forsvant hun. Like etterpå ble døren åpnet og inn kom Reidun, Karianne, Lars og ungene. Hun fikk druer, sjokolade og klemmer.
Senere den ettermiddagen kom Jacob med en bukett roser. Han smilte til henne. -Nå hvordan føler du deg? Ronja smilte da hun svarte: – Som om jeg skulle ha drukket for mye whisky. Jacob smilte og sa alvorlig. – Du skulle ikke ha dratt dit alene. – Jeg bare følger magefølelsene og blunket ertende. Jacob måtte le. – Når du kommer ut herfra, vil jeg ta deg med ut på sjøen. Ronja smilte overrasket: -Pleier etterforskere å gjøre det? Jacob satte seg ned på sengekanten og tok hendene hennes og svarte: – Bare de som er forelsket. Ronja lo en trillende latter og svarte: – Jeg vil veldig gjerne bli med deg ut i båten.
En uke senere var Ronja på bena. Hun var i fin form. Hun satt i godstolen og slappet av med en kopp urte te. Hun hadde akkurat lagt på røret, det var en lettelse og ha fått snakket med foreldrene til Jessica og fortalt om det som hadde hendt og at både Per og Robert var tatt. De hadde blitt så glad for nyheten og takket henne for det hun hadde gjort.
Det var en deilig sommerdag, solen skinte fra en skyfri himmel. Ronja skulle møte ham på kaia. Jacob kom i mot henne og tok henne i armene og ga henne en lang klem og så kysset han henne på munnen. – Mmm, du kan virkelig kysse. Jacob smilte: – Det er bra, for jeg kommer til å kysse deg mye heretter. Ronja tok et kjærlig grep i rumpa hans da de gikk bortover landgangen. Han snudde seg og smilte ertende. Hun gliste tilbake.
Ronja smilte mot ham der han satt og manøvrerte seilbåten. Hun hadde en herlig følelse og visste at Jacob var mannen hun skulle leve resten av livet med.
