Det er noe med baktpotet, hvorfor ikke server det sammen med en tomatsuppe, kan anbefales, smaker himmelsk 🙂
Ingredienser
4 bakte poteter
50 gram smør
2 ss crème fraiche
En gressløkplante – finhakket
200 g myk geitost
1 egg, pisket
Slik gjøres det
Bak potetene i ovnen i 1 ½ time ved 190C
Ta de ut av ovnen,og sett de til side, la de avkjøles.
Kutt dem i to. Bruk en skje for å få ut potetkjøttet. Ha i en bolle, bland inn, smør, crème fraiche, persille og geitost. Tilsett pisket egg, smak til med salt og pepper og rør godt rundt. Ha det tilbake i potetskallene og bak i ovnen på 200 grader i ca. 20 minutter på en langpanne, til den er gylden og sprø på toppen.
Serveres med tomatsuppe
Historien om poteten
Poteten (Solanum tuberosum) er en stengelknoll, en hardfør rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle for store deler av befolkningen på kloden.
Poteter som skal selges skal normalt ikke ha sykdommer, skader, utvekster, fremmed lukt, smak og være fri for giftstoffer.[trenger referanse] De skal ha en jevn størrelse og være fri for skurv og de skal være gode kokepoteter, de skal ikke gå i stykker under koking.
FN valgte 2008 til å være det internasjonale potetåret.
Etymologi
Ordet potet kom til norsk via det engelske potato, fra spansk patata, som igjen fikk ordet fra taino batata. Ordet skildret opprinnelig søtpotet, som likner poteten i utseende, selv om smaken er forskjellig og de to ikke er i slekt.
Grønnsaken blir av og til kalt jordeple eller bare eple i Norge, som i det franske pomme de terre, og kalles jordpäron (jordpærer) i Sverige, og jarðeplir eller eplir på Færøyene. Det danske og tyske ordet kartoffel kommer fra italiensk tartufolo som betyr trøffel. Dette skal ha kommet fra misforståelsen til en tunghørt pave som smakte potet for første gang.
Poteten ble tidligere kalt «djevelens frukt», ettersom den vokste under jorda. Poteter vokser i jorda, og er glad i næringsrik jord.
Beskrivelse
Potetplanten har lange, lysegrønne stengler som kan nå en høyde på over en meter, med stengelskudd som kan bli flere meter lange. Bladene er mørkere, hjerteformede og dekket av små hår. Planten har klokkeformede blomster som kan være hvite, lilla, gule eller rosa. Frukten minner om en liten grønn tomat og inneholder rundt tre hundre frø.
Selve potetene er stengelknoller som vokser under jorden. En rot har gjerne mellom tre og tyve slike knoller i ulike størrelser. Hver knoll har et tynt skall der mange av næringsstoffene er lagret, og et stivelsesrikt indre som lagrer energi.
Poteten er en flerårig art. I kalde områder som Norge fryser den på vinteren og blir aldri mer enn ettårig.
Poteten er blitt foredlet til ulike sorter, og finnes i mange former, farger og konsistenser. Det finnes ovale og runde poteter, typer som blir store og klumpete og andre som er lange og tynne. Man kan få poteter som har brunt, gult, rødt og lilla skall, og som har samme farge, eller er hvite, inni. Noen potettyper beholder formen sin når de blir kokt eller bakt, mens andre løser seg lett opp. Det er også forskjell på hvor store potetknollene normalt blir, hvor fort de vokser, og hvor lang koketid de krever.
Søtpotet er ikke en potetsort. Den tilhører søsterfamilien til potetvekstfamilien, vindelfamilien.
Giftighet
Alt som vokser over jorden, særlig frukten, inneholder alkaloider, særlig solanin, men også chakonin, og er dermed giftig. Også rotknollen inneholder mindre mengder av slike stoffer, men de er mest konsentrert i – og like under – skallet, slik at råskrelling vil fjerne ca. 80 % av alkaloidene i knollen.
Poteter bør lagres mørkt for å unngå at de reagerer med lys og derved blir giftige. Når poteten blir utsatt for sollys, produserer den giften solanin. Når poteten er grønn, enten på eller under skallet, er dette en indikasjon på at den har vært utsatt for lys og kan inneholde solanin. Den grønne fargen skyldes klorofyll som også dannes når potetene utsettes for lys. En kan derfor ikke fjerne solaninet helt ved å skjære bort de grønne områdene. Grønne poteter bør ikke benyttes til mat eller fôr for dyr. Potetens groer kan inneholde til dels store mengder solanin, og må fjernes før poteten gis som dyrefôr.
Oppvarming av poteten til over 170 °C fjerner det meste av solanininnholdet; vanlig koking har ingen innvirkning.
Det skal imidlertid ikke være rapportert alvorlige tilfeller av forgiftninger i USA de siste 50 årene. Tidligere tilfeller har vært relatert til spising av grønne poteter, og drikking av te, trukket på potetblader.
Historie
Villpotet vokser i Chile og i Andesfjellene i Peru. Det finnes mer enn 225 ulike arter. Urfolket som bodde i disse områdene har dyrket og spist denne grønnsaken fra omkring 2000 år f.Kr. De videreforedlet den til ulike typer, blant annet en som tålte frost. Siden det var den eneste veksten de kunne dyrke så høyt i fjellene, tilba inkaene poteten som en gud.
Da spanjolene invaderte Sør-Amerika, fant de fort ut at poteten kunne gi et billig og næringsrikt tilskudd til kosten, i alle fall for simple sjøfolk. De første potetene som ble eksportert fra den nye verden landet på Kanariøyene i 1567, noe som gjør disse øyene til det første stedet for poteter utenfor Mellom- og Sør-Amerika. Disse potetene minner imidlertid ikke mye om de potetene vi kjenner i dag. Noen var krokete og forvridde og hadde en fingerlignende form, mens andre var knudrete og mer runde i formen. Smaken var bitter og ufyselig. En ny genetisk studie viser at poteter som finnes på Kanariøyene i dag er etterkommere av både chilenske og peruanske poteter. David Spooner, som er gartner ved U.S. Department of Agriculture, gjorde undersøkelsen sammen med en forsker fra University of Wisconsin, i Madison USA. Han var overrasket over resultatet, og hadde forventet at det var chilenske poteter han ville finne. Han spekulerer i om forskjellige varianter kan ha blitt ført ut av Sør-Amerika til ulike tider. Spooner konkluderer imidlertid med at den moderne poteten er en kombinasjon av begge de to opprinnelige typene.[1]
I Europa var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Som med tomaten mente man at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Andre igjen hevdet at en plante som ikke var nevnt i Bibelen og hovedsakelig vokste under jorden, måtte være djevelskapt. Men med ulike midler – Antoine-Augustin Parmentier som dyrket den i Versailles, «potetprester» som prekte om hvor god den var, og dens betydning som botemiddel mot datidens sultproblemer, eller kongelige påbud til bønder om å dyrke den – spredte den seg, og ble særlig mye brukt i fattige land som Irland og Norge. På Hove gård på Tromøy er den første kjente dokumentasjonen i Norge på at det ble dyrket poteter[2], hvor det står skrevet i toldskriver Nils Aalholms hagedagbok for 31. mai 1757 at det er: «observeret Potatoes at opkomme». I 1773 ble det satt 5015 poteter på gården.
På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet C-vitaminfattig, og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold.
Spesielt viktig for spredningen av poteten i Norge ble prestene. De samlet mange mennesker rundt prekenene sine. Derfor ble det prestene som kom til å bli talsmenn for poteter i Norge. Fra prekestolene fortalte de hvor fantastiske poteten var. På den tiden ble poteten også kalt potato, kartoffel og jordeple. En prest ved navn P. H. Hertzberg skrev en bok om dyrking av poteter som het “Potatos”. Boken ble veldig populær og trykket i tre opplag som alle ble utsolgt. Potetdyrking var populært lesestoff den gang på 1700-tallet.
I 1664 utgav John Forster en bok med tittelen England’s Happiness Increased: A Sure and Easie Remedy against the Succeeding Dearth Years, der han anbefalte poteten som en god hjelp i kampen mot matmangel, men i Burgund fikk bøndene forbud mot å dyrke poteter, da man mente de forårsaket spedalskhet, rett og slett fordi knollene minnet om spedalskes deformerte hender og føtter. Denis Diderot skrev i sin encyklopedi at «denne roten er, hvordan man enn tilbereder den, smakløs og stivelsesrik».
Bruk av potet
Potet er mest brukt til mat for mennesker, men kan også bli til dyrefôr, potetmel, stivelse, dextrin eller alkohol.
Ukokt potet er lite fordøyelig, men dersom den varmes opp, blir stivelsen mer tilgjengelig som næring.
Poteter kan stekes, bakes og kokes, med eller uten skallet. Velkjente potetretter er potetstappe, raspeballer, frityrstekte potetstrimler (pommes frites) og flak (chips). Man kan også bruke den i potetpannekaker, fløtegratinerte poteter og potetsalat. Annapoteter er en arbeidskrevende fransk potetrett. Ettersom poteten har en svært mild smak, kan en tilsette de fleste typer urter og krydder til potetretter.
Næringsinnhold
Størstedelen av potetene er vann, men de inneholder også karbohydrater, protein og mineral, som jern, kalsium og kalium. Det meste av disse nyttige næringsstoffene sitter i skallet. Rotfrukten har også flere vitaminer, som B- og C-vitamin. Nyhøstede poteter inneholder mer C-vitamin enn de som er blitt lagret.
Den norske potetsesongen
Først ute er nypoteten som dyrkes over hele landet og er i butikkene ved Sankthans-tider. Da må alle potetene fra Kypros, Italia og resten av Europa vike for denne populære og velsmakende helnorske poteten. Den mest vanlige nypoteten heter Ostara og er hvit. Senere kommer alle de halvtidlige potetene. Dette er poteter som tas opp etter nypotetene er høstet og frem til hovedinnrykket av høstpotetene. Den vanligste halvtidlige poteten er Laila og hun er rød. I august og september kommer alle potetene som vil bli lagret og spist utover høsten og vinteren. Beate, Kerrs Pink og Pimpernel er de tre viktigste sortene. Mandel og Ringerik er poteter av spesielt høy matkvalitet.
Oppbevaring
Poteter lagres best mørkt og ved temperatur 4–6 °C for å senke livsaktiviteten i cellene slik at potetene dermed holder seg lenger. Luftfuktigheten bør være 80–90 prosent for å hindre at potetene tørker ut. Hvis temperaturen er lavere enn 3 °C, blir en del av stivelsen omdannet til sukker, og poteten får søtsmak. Ved lagring for varmt eller lyst, får poteter groer som må fjernes, og poteten blir vissen og dermed ubrukelig.
