Hva hendte med denne tiden, frihet, fred og kjærlighet? Her kommer historien om emne.
Den store hippiesommeren var i 1967, da alt eksploderte i blomster, farger, antiautoritære holdninger og pasifistiske bevegelser, og The Beatles utga LP-en «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Bevegelsens musikalske uttrykk var dels visesang, dels psykedelisk musikk. «Drop-out»-ideologi, meditasjon og samfunnssyn
I opposisjon til Vietnamkrigen vokste radikalismen og fredsbevegelsen seg sterk. En ekte hippie brente gjerne vernepliktsboka, kastet klokka i elva, og fulgte sin egen rytme. En følte seg fri til å kle seg akkurat slik en ville, eller gikk naken, de skulle tenke, skrive og tale uten sensur, og i det hele tatt utfordre etablerte verdier og samfunnsnormene. Under de store konsertmønstringene ble fellesskapet som oppsto gjerne omtalt som alternative idealsamfunn uten tilstedeværeslen av krig og vold. De var livsnytere, snakket om kjærlighet (Peace & Love), og bekymret seg lite om materielle behov og luksusjag. Et ofte sitert slagord var Rousseaus «Tilbake til naturen», en tanke som gjerne ble kombinert med en idealistisk forestilling om stammestadiet i den menneskelige utvikling. Ansikts- og kroppsmaling, pannebånd, frikonserter (dvs. gratisarrangementer) og bruken av narkotiske stoffer skulle være noe som knyttet forbindelsene til det ubundne urtidsmennesket før sivilisasjonen satte inn og temmet våre naturlige drifter. Det første sentrum for hippiebevegelsen var Haight-Ashbury i San Francisco. Med bruken av LSD og andre narkotiske stoffer oppsto det snart et nye reisemål, blant annet Marrakech.
Where Have All the Flowers Gone?
En hippiebuss med tidens slagord og emblemet til Nei til atomvåpen.
Ikke bare kledde hippiene seg i fargerike klær og vandret rundt med blomster i håret, de lanserte også en passifistisk blomsterfilosofi som brøt radikalt med storpoltisk retorikk. Blomsterspråket var en reaksjon på den dominante, politiske maktsemantikken, slik tanken blant annet ble formulert i tidens populære sanger, som «Where Have All the Flowers Gone?», «San Francisco (Be Sure to Wear Flowers in Your Hair)» og «California Dreaming».
Flower Power eller blomstermakt kom dessuten praktisk til uttrykk ved demonstrasjoner og konfrontasjoner med ordensmakten (politiet og det militære), og viste seg ganske virksom overfor pressen som fikk kontrastfulle motiv. Den symbolske handling gikk nemlig ut på å putte blomster i geværløpene.
Som idealistisk grasrotbevegelse ble hippiene gjenstand for harselas både fra storsamfunnet og fra den politisk radikale bevegelse. Epoken var knapt på hell da Pete Seegers «Where Have All the Flowers Gone?» fikk sine vittige tildiktinger i et svar som gjorde visa kort; «… Horses ate them everyone». Den noe tåkete symbolismen i hippienes poetiske drømmespråk ble for øvrig også tatt på kornet av Peter Sellers i filmen The Gardener, med spark både til det politiske establisment og til hippiebevegelsen.
Det med frihet, fred og musikk, er jeg veldig for, uten all det stoffet for det er ikke bra for helsa! Med måte er mitt motto! 😉
