Det var en varm og fuktig morgen, trafikken var tett. En ung kvinne på 25, var trøtt og lei og ville helst sove da hun kjørte gjennom Londons gater, hun lengtet så sårt etter sengen. Hun stirret fremover og bare lengtet etter garasjedøren. Endelig så hun den og kjørte inn.
Katten møtte henne i stuen. En sort langhåret skogskatt som hun hadde funnet i skogen for fem år siden. Den hadde falt i en liten innsjø, og lå der og mjauet så ynkelig. Lizzy som kvinnen het, fikk reddet den og tok den meg seg hjem, og har hatt den siden. Hun tok den i armene og strøk den over ryggen.
Etter en herlig dusj stupte hun til sengs.
Hun våknet senere på ettermiddagen, og følte seg mye bedre. Lizzy hadde vært på en liten ferie på sydkysten og dykket. Hun elsket å dykke, det var så mye vakkert å se der nede i dypet. Det var godt å komme seg ut av byens støy en gang i blant. Naboen hadde passet på katten. Han var en eldre kar i 80 årene, som hun hadde god kjemi med og som var en gammel krigsveteran. Hun likte å høre på historiene fra den tiden, han var en god forteller.
Hun tok med seg en eske sjokolade hun visste Bill likte og gikk bortover gangen. Da hun sto utenfor døren kunne hun høre klassisk musikk.
Lizzy banket tre ganger og ikke lenge etter ble døren åpnet.
– Hei på deg Bill, hvordan går det med deg?
– Hei hei jenta mi, kom inn. Bill gikk mot en dyp stor lenestol som var i en mørke blå farge og satte seg ned i den. Han pattet på pipen og blunket til henne. – Hatt en fin ferie?
– Ja, det var deilig, jeg fikk slappet av og kost meg. Her er en liten gave, som takk for at du passet på katten og leiligheten.
Bill tok esken og så på den, og sa med et glimt i øye: – Det skulle du ikke ha gjort, jeg blir altfor feit av dette.
Lizzy gliste der hun satt i sofaen med en kopp te. Det sto en kanne på stuebordet som Bill hadde laget.
– Mmm, deilig te.
Bill nikket: – Det er min spesialitet vet du.
Neste morgen tok Lizzy seg en joggetur hun alltid gjorde før frokost i Hyde Park. Det satt en person lent inntil et tre så hun saknet farten og gikk bort og så at det var en eldre mann. Lizzy satte seg på huk ved siden av ham og kjente på pulsen, det var en svak pumping. Hun klappet ham på kinnet og viftet med hånden foran ansiktet hans.
Da åpnet han øynene. De var isblå.
– Hvordan går det med deg, spurte Lizzy.
Mannen stirret på henne et par sekunder før han utbrøt: – Du er vakker!
Lizzy smilte. – Takk skal du ha, men hvordan går det med deg?
Mannen kom seg opp ved hjelp fra Lizzy og svarte: Det går fint nå. Jeg ble plutselig så svimmel, så jeg må ha besvimt. Har en tendens til å gjøre det, når jeg overanstrenger meg.
– Vil du at jeg skal jeg følge deg til legen?
– Nei takk skal du ha, jeg føler meg bedre nå. Hva heter du?
– Lizzy, svarte hun og smilte.
– Hyggelig å treffe deg. Mitt navn er James.
– Hyggelig å treffe deg også, sa Lizzy. Hun løp videre, mens James fortsatte sin morgentur.
Da hun kom frem til parkeringsplassen, så hun en stor amerikansk sort varebil parkert ved siden av hennes. Det var et eller annet som trakk henne bort til den bilen. Hun ristet på hodet, og skulle til å sette seg inn i sin egen da hun ikke kunne dy seg. Hun måtte bort til bilen. Det var noen merkelig, hun fikk sin vante magefølelse. Hun skrev ned bilnummeret og prøvde bakdøren, og den gikk opp.
– Hmm. Det lå noe tau der og en verktøykasse. Hun lukket døren og gikk mot bilen sin og satte seg inn og startet motoren.
Bilen hennes var en rød Lancia sportsbil. Hun suste bortover veien. Hun elsket fart. Plutselig så hun blålys i speilet. – Faen, kom det spontant fra hennes munn. Hun saknet farten og stoppet i en busslomme. Politibilen stoppet. Hun så en ung mann i uniform komme mot bilen.
Hun åpnet vinduet og smilte sjarmerende til ham. – Kjørte jeg for fort?
Johnny som han het, så inn i de nydeligste blågrønne øynene han noen gang hadde sett.
Han kremtet og sa: – Unge dame, det er nok riktig.
– Jeg beklager, svarte Lizzy søtt. Jeg liker fart, hvor mye er boten?
Johnny så overrasket på henne og utbrøt: – Du kan slippe boten, hvis du vil spise middag med meg i kveld.
Lizzy så på ham med store øyne. – Er dette et nytt sjekke triks? Det må jeg si, da har jeg ikke noe valg da. Hvor skal vi møtes? Hun så ham rett i øynene.
Johnny kremtet igjen og sa: – Hva med den indiske restauranten i 12A Bathurst Street, Landcaster Gate, klokken fem?
– Det høres fint ut, da ses vi. Hun blunket og kjørte.
Johnny satt seg i politibilen og så for seg noen funkle øyne. Hva var det han hadde gjort? Den kvinnen var noe for seg selv, siden hun fikk ham til å be henne ut på middag sånn uten videre. Han var glad han var alene på patrulje.
Lizzy ringte til Scotland Yard og spurte etter Elaine som Lizzy kjente godt, de hadde gått på skolen sammen.
– Hallo Lizzy, lenge siden sist?
– Ja ikke sant. Du Elaine, kunne du finne ut noe for meg?
– Jasså, har du komme ut for noe?
Lizzy lo. – Du vet hvordan jeg er. Jeg har et bilnummer her: F714 LPO, det er en svart amerikansk varebil.
– Hvis du venter litt skal jeg sjekke. Så hørte hun Elaine si: – Den tilhører en James Smith, 55 år og han jobber som bilmekaniker. Vi har ikke noe på ham.
– Takk skal du ha, jeg skylder deg en, sa Lizzy. De småpratet litt og så la Lizzy på røret. Hun tenkte på mannen hun hadde møtt i skogen.
Senere den ettermiddagen sto hun utenfor den indiske restauranten. Hun hadde på seg en lang tettsittende rød kjole med utringning og splitt. Det mørke lange håret var satt opp i en topp. På bena hadde hun sorte høyhælte sko.
Johnny parkerte på den andre siden av veien og gikk med raske skritt mot hoveddøren, og fikk litt av et sjokk da han så Lizzy. Hun var virkelig sexy. Han måtte ta seg sammen og smile da han møtte øynene hennes. Lizzy gjengjeldte smilet og måtte innrømme for seg selv at han var en deilig mann.
– Skal vi gå inn? Spurte Johnny.
Lizzy nikket. De fikk seg et vindusbord. En servitør kom med menyen.
– Hva vil du ha å drikke Lizzy?
– Jeg tar gjerne rødvin.
Da de fikk noe å drikke, ble det stille rundt bordet. For første gang følte Lizzy seg beklemt, hun som alltid taklet alle situasjoner, taklet ikke denne.
– Har du gjort dette før, spurte Johnny.
– Nei, jeg har ikke det. Jeg vet ikke hva som kom over meg, men jeg tenkte at dette var bedre enn å betale boten, og så virker du så hyggelig.
Han smilte skjevt. – Jeg er egentlig på gyngende grunn hvis de får vite noe på stasjonen.
– La oss ha det som en hemmelighet, sa Lizzy og smilte humoristisk.
Johnny nikket smilende og tenkte, for en vidunderlig skapning jeg har foran meg, han følte seg ganske skjelven. Lizzy hadde det på samme måte. Så kom maten og igjen ble det stille.
Etter et deilig måltid tok de seg en spasertur. Det var en varm og fin kveld og Lizzy hadde ikke følt seg så lykkelig på lenge.
De sto parkert utenfor leiligheten til Lizzy da hun sa: – Takk for en hyggelig aften og at jeg slapp å betale boten.
Johnny smilte ertende: – Det var bare hyggelig, og jeg har hatt en hyggelig aften jeg også.
Lizzy kysset ham på kinnet og sa godnatt og gikk ut av bilen. Hun vinket da han kjørte.
Hun satt i sofaen med lukkede øyne og tenkte på den kjekke mannen som gjorde henne så skjelven. Hun skjønte ikke hva som gikk av henne, hun pleide da aldri å få sånne følelser etter en middag med en mann? Hun lagde seg en gin og tonic og gikk ut på takterrassen og så utover byen. Da kjente hun noe mykt gå rundt bena hennes, det var Spike, katten hennes, hun tok han opp i armene sine og strøk ham.
Neste morgen satt hun ute på takterrassen og spiste frokost. Hun tenkte på James. Han var bilmekaniker og hadde verkstedet på tomten sin. Hun trengte en service på bilen.
Litt senere suste hun bortover motorveien. Han bodde litt utenfor London på en gård i Bexley. Hun kom frem til en stor sort port av messing. Det var en ringeklokke på muren ved siden av. Lizzy gikk ut av bilen og ringte på klokken.
Like etter hørte hun en mannstemme si: – Hallo.
– Hei mitt navn er Lizzy og jeg lurte på om noen kunne ta en titt på bilen min?
– Kom inn, sa stemmen, og så hørte hun en summe-lyd og porten åpnet seg.
Hun satte seg inn i bilen igjen og kjørte mot en stor gård. Parkerte ved siden av en sort amerikansk varebil som så velkjent ut. Hun så James komme mot henne.
Hun gikk ut av bilen og smilte et sjarmerende smil og sa: – Så møtes vi igjen da, men denne gangen er du oppreist.
James smilte leende: – Når man møter en vidunderlig kvinne som deg må man være oppreist. – Hyggelig å se deg igjen. Så hva kan jeg stå til tjeneste med?
– Jeg trenger service på bilen, har du mulighet til å ta en titt?
– Med glede unge dame. Du kan bare vente her så lenge.
Lizzy smilte og sa: – Det høres fint ut.
James satte seg i bilen hennes og kjørte den inn på verkstedet. Lizzy tok seg en rund tur på gården og kikket litt diskré overalt.
Det var en smijern benk utenfor huset hans, hun satte seg der og slikket sol mens hun ventet på bilen.
James kjørte ut bilen og så Lizzy sitte på benken. Han parkerte og gikk bort til henne. – Da er bilen ferdig, så hvis du blir med meg så kan vi gjøre opp.
Lizzy fulgte etter og kom inn på et lite kontor. Hun takket for hjelpen.
James så på henne og spurte: – Kunne du tenke deg å spise middag med meg i kveld?
Lizzy smilte overrasket og svarte: – Det ville vært hyggelig, og tenkte at her hadde hun en sjanse til å finne ut mer om mannen.
Vi kan møtes utenfor Sherlock Holms hotell og spise i restauranten der, jeg har vært der før og den er førsteklasses.
– Det høres utmerket ut. Skal vi si klokken syv?
– Da har vi en avtale, svarte James.
Hun sa farvel og satte seg i bilen og kjørte.
Lizzy parkerte bilen i garasjen og tok heisen opp til leiligheten.
Hun sto på soverommet og kikket i skapet og lurte på hva hun skulle ha på seg i kveld. Hun fant en lang sort kortermet kjole. Den ville hun ha på seg. Mens hun sto der og holdt på ringte hus telefonen. Hun tok den på nattbordet ved siden av sengen.
– Hei, det er Johnny, hørte hun i den andre enden.
– Hei, svarte Lizzy.
– Jeg lurte på om du ville være med på en piknik?
– Det høres hyggelig ut, når hadde du tenkt å gjøre det?
– I morgen rundt lunsjtider, svarte Johnny.
– Det passer bra det.
– Da kommer jeg og henter deg.
– Gleder meg, svarte Lizzy og la på røret. Hun lukket øynene og så for seg den kjekke mannen som gjorde henne så skjelven. Hjerte hennes banket plutselig mye fortere. Nei nå måtte hun tenke på kvelden hun hadde foran seg. Hun måtte ha alle sansene åpne. Hun tenkte på det Elaine hadde sagt om James. Lizzy visste at det var noe ved ham, det var et eller annet hun følte og den følelsen stolte hun alltid på.
Klokken var syv, da Lizzy sto utenfor Sherlock Holms hotell 108 Baker Street, hun kunne ikke se James der, så hun ventet ved inngangen.
Et par minutter etter kom James ut av en sort limousin. Han hadde på seg en grå dress med et blått slips til. Da han så henne smilte han.
Lizzy smilte tilbake og sa: – Hei, hyggelig å se deg igjen.
James smilte. – Skal vi gå inn?
De gikk inn og fikk et bord midt i rommet. De bestilte maten og Lizzy så seg rundt i restauranten, det var ganske fullt der.
James virket veldig hyggelig så Lizzy begynte å tvile på følelsene sine om ham.
Litt senere på kvelden kom kelneren bort til James og sa at det var telefon til ham, så han unnskyldte seg og gikk for å ta den. Lizzy så lommeboken som lå på bordet, hun så seg rundt, og snappet den til seg og tok en titt inn i. Det var førekort, penger og visittkort, ikke noe muffens der nei, tenkte Lizzy og la den tilbake. Like etter kom James og ba om unnskyldning for at han måtte dra, det hadde skjedd noe som han måtte ta seg av.
Lizzy smilte og sa: – Det er helt i orden.
Han la penger på bordet og sa igjen: – Du trenger ikke å gå, du kan jo bare nyte vinen og ta deg litt dessert. Vi får ta det igjen en annen gang. Han gikk og Lizzy ble sittende og tenke. Jeg må følge etter ham, tenkte hun og fikk ordnet med betalingen og løp ut. I det samme så hun limousinen kjøre ut fra parkeringsplassen. Lizzy så en drosje og kapret den og ba sjåføren om å følge etter limousinen.
De kjørte ut av London, mot Bexley. Limousinen kjørte inn gjennom porten. Lizzy ba sjåføren parkere litt bortenfor og vente. Noen minutter etterpå kom en grå Ford Granada ut av porten og inne i den satt James og en annen fyr. Lizzy ba sjåføren følge etter igjen. De kjørte mot Crayford og så svingte de av til høyre og inn på en grusvei. Lizzy ba sjåføren igjen om å stoppe og vente. Hun hoppet ut av bilen og gikk et lite stykket opp veien. Der så hun Forden stå parkert foran en nedslitt låve. Hun snek seg bort og stanset bak døråpningen. Hun kunne høre flere mannsstemmer. Hun kikket inn gjennom en sprekk i døren og der så hun James og den andre fyren. De snakket til en fyr som hadde masse arr i fjeset. Hun kjente ham igjen og begynte å skjelve. Lizzy så James ta imot en pakke, han åpnet den og nikket tilfreds.
Den arrete fyren tok imot en koffert, åpnet den og kikket i den, og nikket tilfreds.
James sa: – Jeg har møtt en nydelig jente jeg tenkte du kunne ta med i samlingen din.
Mannen smilte og sa: – Herlig, jeg trenger en ny jente. Og så lo han en hes ekkel latter.
James tok ham i hånden. – Vi snakkes, jeg må bli litt mer kjent med den jenta først, så tar jeg kontakt.
Ronny som mannen het, nikket og forsvant ut døra. Lizzy hadde flyttet seg vekk fra døren og løpt mot drosjen. En motorsykkel startet og de to andre satt seg inn i bilen og kjørte.
Lizzy satt lent bak i sete i drosjen og lukket øynene. Hun følte seg kvalm. At hun skulle se ham igjen var jævlig.
Hun sto foran barskapet. Skulle hun ringe Elaine og snakke med henne? Hun fikset seg en gin og tonic og satte seg ut på takterrassen og tenkte.
Neste morgen våknet hun av at Spike slikket henne i ansiktet. Lizzy strakte seg og reiste seg opp med katten i armene og kikket ut av vinduet, det var en blå himmel og solen skinte og det så ut som at det skulle bli en vidunderlig dag. Men hun følte seg ikke noe særlig. Hun slapp katten ned, gikk inn på badet og tok seg en dusj og fikk på seg noe klær.
Hun satt ved kjøkkenbordet og spiste frokost og igjen lurte hun på hva hun skulle gjøre. Skulle hun fikse dette alene eller skulle hun spørre om hjelp? Lizzy ble sittende å tenke på den jævlig hendelsen fra fortiden.
Hun hadde vært hos en venninne og var på vei hjem. Veien var avsides og det var litt skremmende å gå der alene. Plutselig var det en fyr på motorsykkel ved hennes side. Han stoppet opp og spurte:
– Hva er det som får en søt jente som deg til å gå her alene?
– Jeg har vært på besøk hos en venninne.
Mannen smilte: – Jeg jobber i politiet og hvis du vil kan jeg kjøre deg hjem.
Lizzy tenkte hvorfor ikke. – Takk, det vil jeg gjerne.
Da de hadde kjørt en stykke, kjørte han inn på en liten stikkvei, stoppet sykkelen og dro henne ned på bakken og sa: – Nå holder du munn og ligger stille ellers dreper jeg deg. Så rev han av henne klærne og voldtok henne. Han var brutal og hun turte ikke å gjøre motstand.
Etterpå sa han: – Hvis du sier noe kommer jeg til å finne deg å drepe deg. Han lot henne ligge og kjørte vekk. Lizzy lå der så skamløs og fortvila og visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun bodde på et barnehjem og da hun sto utenfor døren listet hun seg inn hoveddøren og opp til soverommet. Hun fortalte ingen om hendelsen.
Hennes foreldre døde i en bilulykke og siden det ikke var noen andre som kunne ta seg av henne ble hun boende på et barnehjem til hun var 18 år gammel. Da fikk hun vite om en arv som lå i en bankboks, ganske mye penger. Hun fikk kjøpt seg en leilighet og flyttet fra barnehjemmet. Det var noe av det beste hun hadde opplevd.
Johnny sto foran speilet og barberte seg. Han var 1,80 høy, en mørk kort hårmanke og en muskuløs kropp, som kom av at han trente med vekter og jogging. Han var 30 år gammel og hadde jobbet i trafikkpolitiet i 10 år. Han syns det var greit, men kunne tenkt seg å jobbe med kriminalsaker.
Han tenkte på Lizzy og lurte på hva hun gjemte på. Hun virket så kald og det var noe med øynene hennes. Selv om hun kunne sjarmere en til senk så var det noe der. Da han så henne første gangen, visste han at han måtte gjøre henne mykere og se latteren i øynene hennes.
Han satte kurven med mat og drikke i bagasjerommet. Så satte han seg inn i førersetet og kjørte.
Han parkerte i en garasje og gikk mot en heis som tok han opp, hvor døren åpnet seg og hvor man kom rett inn i en stue.
Johnny så en katt sitte på stuebordet. Den stirret på ham, nesten som den sa “Hva er du skal med matmor?” Jasså her måtte man trå varsomt frem ellers får man katta på nakken, tenkte Johnny.
– Du har en fin jakthund.
Lizzy snudde seg og så på Spike og smilte. – Ja, han skal beskytte meg mot alt. Hun hadde på seg en hvit utringet kortermet bluse og et rødt lårkort kjørt med splitt. Håret hadde hun satt opp i en topp. Hun så veldig sexy ut.
Johnny smilte og spurte: – Er du klar?
Lizzy nikket smilende.
Bilen var en mørk blå Peugeot. Lizzy syntes den var behagelig å sitte i.
Johnny kjørte mot Hyde Park.
Johnny tok frem et pledd og la det utover gresset og satt kurven på. Så satte de seg ned. De så ut mot innsjøen The Serpentine.
– Herlig sted!
– Ja, sa Johnny. Jeg var her mye som barn og kommer hit fremdeles.
– Det forstår jeg godt. Gjør det samme selv. Lizzy smilte mot ham.
Johnny smilte tilbake og tok ut en flaske hvit vin og helte i glassene, de skålte. Så fant han frem maten.
Etter en deilig lunsj, pakket de sakene og la det i bilen. Så tok de seg en spasertur. Johnny tok hånden hennes da de spaserte. Lizzy smilte til ham. Johnny stanset og tok henne i armene sine og ga henne en god klem. Lizzy ble stående i armene hans og følte en sånn velvære. Hun kunne ha stått der i evigheter. Det var så godt å ha en som holdt rundt en.
Etter en stund slapp han henne og sa: – Det føltes som at du trengte en klem.
– Jøss kunne du merke det og ga ham et ertende smil som gikk rett i hjertet på han.
Johnny så på veien da de kjørte, hjertet hans dunket i hundre. Han ble helt skjelven av kvinnen ved sin side.
– Hva jobber du med? Spurte Johnny.
– Jeg jobber som frilance journalist.
– ok?
Du driver i trafikkpolitiet?
Johnny nikket. – Der gjettet du riktig, men jeg kunne tenkt meg å jobbe med kriminalsaker.
– Hvorfor gjør du ikke det da?
– Nei, jeg har ikke fått rota meg bort til den avdelingen ennå.
– Ok, du får gjøre det da. Lizzy blunket til ham.
Johnny gliste.
Lizzy ga ham en klem og sa: – Tusen takk for en herlig piknik.
Johnny kysset henne på kinnet. – Det var en glede. Jeg håper vi kan møtes igjen?
Det vil jeg veldig gjerne, svarte Lizzy.
– Jeg ringer deg, sa Johnny. Hun gikk ut av bilen og vinket da han kjørte av gårde. Hun ble stående å se etter bilen og merket hvordan hjertet hennes banket. Hun tenkte, er det sånn man er når man er forelsket. Hun måtte smile.
Hun satt i sofaen og tenkte på hendelsen fra i går. Hun bestemte seg for å dra til James. Hun smilte ved tanken, nå skulle det bli moro og gjøre noe action.
Lizzy suste bortover motorveien mot gården der hvor James bodde. Hun parkerte på en liten stikkvei og tok bena fatt. Hun sto utenfor porten og så seg rundt. Det virket stille med en liten bris. Hun hadde på seg en sort treningsdrakt og sorte joggesko. På hodet hadde hun en sort caps. Håret var satt opp i en hestehale. Lizzy klatret over gjerdet og hoppet ned. Ingen alarm begynte å hyle. Det virket så øde, kanskje han ikke var hjemme? Huset virket mørkt og forlatt. Det var en låve der som virket interessant på Lizzy. Hun gikk forsiktig bort og så at døren sto på gløtt. Hun kikket inn, det kom ikke noe lyd derfra, så hun gikk inn og så seg rundt. Det sto et par gamle biler der. Plutselig hørtes en lyd. Den kom ovenfra. Hun så seg rundt og der så hun en stige som sto lent inntil veggen. Ved toppen av stigen var det en dør. Det må være til loftet, tenkte hun. Lizzy klatret opp stigen og tok i dørhåndtaket, men den var låst. Hun fant frem en dirk fra lommen, og prøvde seg på låsen. Etter en liten stund hørtes et klikk. Hun åpnet døren og kom inn i et mørkt langt rom. Lengre ut på gulvet kunne hun skimte en person bundet til en stol. Lizzy løp bort til henne og løsnet på repene og tok ut fillen hun hadde i munnen. Jenta så redd ut.
– Hei, jeg heter Lizzy og jeg skal få deg ut herfra.
Jenta så forskrekket på henne. Lizzy dro henne opp fra stolen og trakk henne med seg mot stigen og ba henne klatre ned.
Lizzy fikk jenta til å klatre over porten. Hun klatret etter, og så løp de til bilen og kjørte vekk.
Lizzy sto ovenfor jenta som satt i sofaen. Hun ga henne et glass whisky og sa: – Drikk dette så vil du føle deg mye bedre.
Jenta tok en slurk og utbrøt. – Æsj det smaker vondt. Hun lente seg inn til sofaryggen og lukket øynene.
Lizzy så på henne. -Orker du å fortelle? Hun satte seg ned ved siden av henne.
Jenta åpnet øynene og skalv da hun svarte: – Jeg heter Jenny Macharty.
– Du er datteren til John Macharty millionæren.
Jenny nikket. – Jeg var på vei hjem fra jobb da en mann stoppet meg i en bil. Han sa at faren min hadde hatt et hjerteinfarkt og ba med bli med ham så han kunne kjøre med til sykehuset. Jeg kjente ikke mannen, men han hadde politiuniform på seg, så jeg tenkte at det måtte være i orden. Da vi kjørte merket jeg at vi kjørte i feil retning. Jeg spurte hvorfor og da snudde han hodet og ga meg et stygt smil og sa: – Faren din skal punge ut med en masse penger hvis du vil se dagslys igjen, og så lo han en heslig latter. Lizzy tenkte at beskrivelsen lignet på Ronny. – Hvordan så han ut?
– Han var ganske høy og mørk. Han hadde også masse arr i fjeset og virket ekkel, han hadde en heslig latter. Han sa at han ville ha meg til samlingen hans. Jeg var livredd, jeg visste ikke hva han ville gjøre med meg. Han stoppet bilen og bant et bind rundt øynene mine.
Jenny så på Lizzy og spurte: – Hvordan visste du om meg?
Lizzy smilte. – Jeg hadde en følelse av at det var et eller annet muffens ved det stedet, så jeg kom tilbake. Var der med bilen min, fyren som bor der er bilmekaniker.
Jenny stirret på henne overrasket: – Er du detektiv?
– Ja det kan du godt si. Hvordan føler du deg nå?
– Jeg føler meg mye bedre, takket være deg, svarte Jenny.
– Du kan sove her i natt, det er jo ganske sent allerede, så kan du jo ringe i morgen tidlig å snakke med faren din. Jenny syns det var en god ide’.
– Ikke fortell faren din om dette, jeg vil ikke at noen skal ødelegge sporet , og jeg vill heller ikke ha noe innblanding av politiet, er det greit?
Jenny nikket gjespende.
Lizzy ordnet med gjesteværelse så Jenny kunne legge seg.
Neste morgen måtte Lizzy vekke Jenny, det så ut som hun trengte den lange søvnen. De spiste frokost sammen.
– Jenny, jeg kjører deg hjem. Men du må holde dette hemmelig en stund, ok?
Jenny smilte og sa: – Det er helt i orden, men du må love meg å fortelle hvordan det går.
– Det skal jeg gjøre.
Jenny kom inn i gangen. Hun var litt skjelven og tenkte på Lizzy som virket så kald og rolig. Hun lurte på om faren var hjemme eller på kontoret. Hun hadde vært borte i tre dager og lurte på om han hadde hørt noe fra kidnapperne. Hun gikk gjennom stuen for å komme til arbeidsværelse hans, og banket på døren. Hun hørte faren rope: – Kom inn.
Hun åpnet døren og gikk inn. Faren reiste seg fra stolen.
Han smilte til henne og sa: – Nå jenta mi, hvordan går det med deg?
Jenny tenkte, han har ikke hørt noe fra dem og heller ikke merket at jeg har vært borte. Han jobber så mye at han sikkert ikke ville ha merket om jeg dro til Australia og ble der i flere måneder.
Jenny ga ham en klem. – Det går bra med meg.
John satte seg ned igjen og fortsatte med papirarbeidet og Jenny gikk ut. Hun gikk ut til kjøkkenet og lagde seg en kopp te og lurte på hva Lizzy drev med nå.
Johnny parkerte utenfor leiligheten og gikk inn. Han var sliten. Han tok seg en dusj og etterpå fant han seg noe pizza i fryseren og varmet den i ovnen. Han tenkte på Lizzy. Han måtte be henne over til middag en dag.
James bar et brett mellom hendene da han gikk mot låven. Han klatret opp stigen og låste opp døren. – Her har du litt mat vesla, men så mista han det han hadde i hendene og så på den tomme stolen.
– Jøss hu er jo borte, hvordan i huleste har hu kommet seg vekk herfra, utbrøt han. Faen, hva kommer Ronny til å si. Han klatret ned stigen, løp inn på kontoret og satte seg i stolen og lurte på hva han skulle gjøre.
Lizzy kjørte ut av garasjen og tok veien ut fra London, hun skulle til James og ta en prat med ham, nå var hun i kamphumør. Hun stoppet bilen et lite stykket fra porten gjemt bak noen busker, gikk bort til porten og klatret over. Hun fortsatte mot huset og så inn gjennom stuevinduet. Det var tomt der. Hun fortsatte mot kontoret og så inn gjennom vinduet og der så hun James og at han ikke så helt bra ut.
Lizzy slentret inn, smilte et skjevt smil og sa: – Føler du deg ikke bra James? Har du noe du skulle ha fortalt meg?
James stirret overrasket på henne og spurte: – Hva gjør du her?
Lizzy stirret hardt på ham, øynene hennes ble til to smale streker da hun sa?
– Hva vet du om en ung jente ved navn Jenny? Jeg liker ikke mannfolk som tar kvinner på den måten. James reiste seg opp og gikk mot henne da han plutselig lå på gulvet. Lizzy satt seg på ham – Nå hva har du å si? Plutselig kjente hun et slag i hodet og alt ble svart.
– Tony, hvor kom du fra, utbrøt James. Forresten takk skal du ha. Finn noe rep, så vi kan binde henne. James ransaket henne og fant en pistol og en kniv. Han tok det. – Tony kjør frem bilen og så lemper vi henne i baksetet og drar til Ronny. Han tenkte på Jenny, han lurte på hva slags helvete hun ville få i stand, de måtte dra så fort som mulig.
De la Lizzy i baksetet.
Hun begynte å få tilbake bevisstheten og følte en fryktelig hodepine komme. Hun lå i en bil merket hun. Både pistolen og kniven var tatt fra henne. Hun ble liggende og lytte til samtalen.
– Hva tror du Ronny sier om at Jenny er borte, spurte Tony.
– Han blir nok ikke blid, men jeg har jo Lizzy, så han få ta henne i stedet, men jeg liker ikke tanken på Jenny, svarte James.
Senere den kvelden dro Johnny hjem til Lizzy. Han hadde prøvd å ringe henne men hadde ikke fått noe svar. Han stoppet utenfor blokkleiligheten hennes og så en ung lys håret dame ringe på. Da han gikk ut av bilen snudde hun seg mot ham.
– Er ikke Lizzy hjemme?
Jenny ristet på hodet. – Jeg er redd det er hendt henne noe.
Hvem er du?
– Jeg heter Jenny og Lizzy reddet meg fra noen kidnappere.
Han stirret spørrende på henne så Jenny fortalte ham om hendelsen med Lizzy.
Johnny: – Dra hjem, så skal jeg finne henne.
Jenny utbrøt: – Hør her mister, hvem du nå er, Lizzy er forsvunnet og det er min feil, jeg vil være med og finne henne. Hun stirret sint på ham.
Johnny smilte skjevt og sa: – Ok, du får bli med da. Forresten så heter jeg Johnny og er en god venn av Lizzy.
Jenny smilte og sa: – Det skjønner jeg godt og blunket.
Johnny så spørrende på henne da hun satte seg inn i bilen.
James parkere bilen og gikk ut mens Tony satt igjen for å passe på fangen. Lizzy lå bare og ventet på tidspunktet til å gjøre noe. James kom tilbake med Ronny.
– Jeg beklager igjen at vi har mistet Jenny, men her får du en annen jente.
Ronny brummet og åpnet passasjerdøren og sa: – Få henne ut. De bar henne inn i huset og opp trappen. Hun ble lagt på en seng i et lite rom hvor døra ble låst.
Ronny stirret på James. – Hvorfor skal du alltid ødelegge for meg, greit du ga med en jente, men det var feil jente. Jenny kommer fra en rik familie men denne her, hva er hun, kan du si meg det? Ronny freste den siste setningen. James ble bare stående og stirre i gulvet.
Plutselig gliste Ronny.
– Greit, jeg har fått en ny jente til samlingen så denne gangen slipper dere unna. Han fant frem en whisky flaske og tre glass og ga dem hvert sitt og gliste igjen. – Skål for en god jobb dere har gjort. Ingen finner oss her.
Johnny og Jenny sto utenfor porten til James. De måtte klatre over.
Jenny viste ham hvor hun hadde blitt holdt som fange.
Så gikk de inn på kontoret og begynte og lete. Jenny så i hyllene og plutselig gispet hun høyt.
Johnny så til hennes kant og spurte: – Hva er det Jenny?
Jenny tok ut et bilde og viste det til Johnny og sa: – Det var han som kidnappet meg.
Jonny snappet etter pusten da han så den arrete mannen. Han visste godt hvem det var. Han var en korrupt politimann som hadde kidnappet mange unge jenter, og kommet unna med det.
Han stirret på Jenny. – Du er heldig, alle som kommer i hans hender kommer ikke levende fra det. Men nå er Lizzy i hans hender og… Han stoppet og lette febrilsk etter noe spor om hvor hun kunne være.
Lizzy fikk av seg repene, hun måtte nesten smile, de skulle bare visst hva hun kunne om rep. Hun reiste seg opp og prøvde låsen med en lomme kniv hun hadde gjemt i høyre sko. Hun hadde sydd inn en liten pose på innsiden av skoene som hun kunne ha ting i som hun trengte i nødssituasjoner akkurat som nå. Hun fikk opp låsen og åpnet døren forsiktig og så seg rundt. Hun var i en gang og det var en trapp like ved som gikk ned til stuen. Hun hørte mennene snakke der nede. Hun lukket døren, prøvde en annen dør og kom inn i et større soverom, hun åpnet vinduet og så ut. Hun så dreneringsrøret fra taket og bestemte seg for å komme seg dit og skli nedover røret. Hun kom seg bort ved å sitte overskrev vinduskanten og slapp seg ned så hun hang i vinduskarmen med begge hender og tok så et hopp til siden og klamret seg fast til det sorte røret og skled seg helskinnet ned. Hun pustet lettet ut og så seg rundt, det var en stor hage med masse eple trær. Huset var stort og så gammelt ut. Det var et flott hus. Hun lurte på hvordan han hadde fått tak i det. Han hadde vel drept de som sto i veien for ham, tenkte hun. Lizzy listet seg rundt og så en todelt dør som gikk ned til en kjeller. Hun prøvde å åpne døren, men den var låst. Hun tok frem kniven og lirket opp låsen og der hørte hun et klikk. Det var en dunst av rått jord og kjeller som kom i mot henne da hun åpnet dørene. Hun gikk ned en trapp og kom til en dør som sto åpen. Hun kom inn i et stort rom og synet som møtte henne var grotesk. Hun snappet etter pusten og ble svimmel. Hun tok seg sammen og så seg rundt. Det måtte være minst 20 utstoppetede unge kvinner stående mot en mur vegg. – Så det var det som var samlingen hans, visket hun. Hun måtte ut og kaste opp. Så strammet hun seg opp, listet seg forsiktig bort til bilen som hun hadde blitt bortført i. Der fant hun en revolver i hanskerommet. Hun tok den og gikk mot hovedinngangen, åpnet døren forsiktig og listet seg inn. Lizzy kom inn i en gang og fortsatte innover til stuen. Hun stoppet bak døren og tok et raskt blikk gjennom sprekken og så at James og Tony satt i sofaen og Ronny i en stol. Hun stelte seg i døråpningen med revolveren pekende mot de tre og sa ertende: – Hei igjen Ronny, lenge siden sist.
Mennene skvatt og stirret overraskende på henne.
– Nå har dere ikke noe å si? Det er greit for meg for nå skal dere høre på meg. Jeg har sett på samlingen din Ronny. Fine lik du har, men du kommer ikke langt med dem. Hun sto der og stirret kaldt på dem. James følte det gå kaldt nedover ryggen da han møtte øynene hennes.
– Ok James, her har jeg noe rep. Du får binde Ronny, hun pekte på ham med revolveren og sa: – Ikke prøv dere på noe for jeg kan skyte og jeg treffer. James skalv, men han tok repet og bandt Ronny.
Ronny bannet i et sett.
– Det hjelper ikke å banne Ronny og blunket til ham. Så ba hun James gjøre det samme med Tony og ti lslutt bandt hun James selv.
Så sveipte hun over fangene sine og sa: – James hvor er stoffet du fikk av Ronny?
– Jeg vet ikke hva du snakker om.
Lizzy gliste. – Jeg så det hele, det var en morsom oppvisning dere hadde.
Ronny glodde på henne og skrek: – Hva faen mener du med å komme og rote til her.
Lizzy snudde seg og gikk rett bort til ham og stirret ham inn i øynene.
– Jeg har ikke glemt hvordan du voldtok meg.
De andre bare så på Ronny og James utbrøt: – Hvorfor drepte du henne ikke der og da.
Ronny stirret på ham og bannet.
Lizzy fant en hustelefon i gangen og ringte til Scotland Yard og fikk tak i Elaine. Elaine ba henne være rolig så skulle de komme med en gang. Lizzy ble stående lent inn mot veggen i stuen med revolveren pekende mot fangene.
Johnny og Jenny dro tilbake til London, til Scotland Yard. Johnny så Pete Johnson med et par politifolk stående utenfor da han parkerte bilen.
Da han åpnet døren så han spørrende på Pete.
– Det viser seg at en ung dame har fakket Ronny og medhjelperne hans.
Johnny stirret overrasket på ham. – I helvete heller, jeg følger etter dere.
Lizzy så ut av vinduet da hun hørte bilene. Tre politibiler stoppet utenfor og seks menn kom løpende inn og stoppet brått da de så en ung kvinne stå der med en revolver pekende mot tre menn som var bundet med rep og som satt i en sofa. De ble tatt hånd om og Lizzy ba dem gå ned i kjelleren og ta en titt der. Lizzy gikk ut og fikk øye på Johnny som kom imot henne. Han så engstelig ut og Lizzy falt rett i armene hans. Johnny holdt henne der en lang stund.
Jenny kom imot dem og sa: – Jeg var hos deg men du var ikke hjemme, og så kom denne mannen og spurte etter deg. Jeg fortalte ham om situasjonen, håper du ikke er sint på meg?
Lizzy smilte og ga henne en klem og svarte: – Du har gjort en bra jobb. Jenny smilte stolt.
Pete kom bort til dem og sa: – Nå unge dame kunne du være så snill og forklare alt dette.
Kan jeg få lov til å dra hjem først og ta meg en dusj?
Pete nikke. – Møt meg på Scotland Yard så tar vi praten der.
Johnny kjørte Lizzy og Jenny tilbake til Bexley så hun kunne hente bilen. Jenny satt på med Lizzy mens Johnny kjørte tilbake til Scotland Yard.
Senere den ettermiddagen ble Lizzy vist inn til kontoret til Pete. Hun satte seg i en stol og Pete ga henne en kopp te.
Han smilte faderlig og sa: – Takk for hjelpen, vi har vært ute etter de karene lenge. Jeg må si at det er ganske flaut at en ung dame som deg skulle finne dem og ikke en hardbarka gammel politimann som meg.
Lizzy smilte. – Det var bare flaks.
Pete sa: – Klem i vei. Så fortalte hun ham om hvordan det hele begynte.
Senere den kvelden satt Johnny og Lizzy i sofaen med Spike plantet i fanget hennes så han kunne passe på matmor. Katten kunne fremdeles gi Johnny blikk som gikk ut på, ikke rør matmor. Johnny var vant til det og måtte smile av det.
Lizzy sa: – Takk for at du kom og reddet meg.
– Du trengte visst ikke noe hjelp fra meg du klarte jo alt selv.
Hun smilte. – Det var godt å ha deg der likevel.
Johnny så alvorlig på henne: – Jeg var livredd for at han skulle drepe deg. Lizzy satte fra seg katten og ga Johnny et langt kyss. Spike stirret på dem og freste og løp mot soverommet og la seg på sengen til Lizzy.
Lizzy hadde fortalt Johnny hva Ronny hadde gjort med henne. Johnny hadde blitt forbanna og kunne tenkt seg å drepe fyren hvis han hadde fått tak i ham.
Lizzy hadde smilt og bedt ham og holde rundt henne.
Lizzy fikk en telefonoppringning fra faren til Jenny neste morgen. Han ville takke henne for at hun hadde reddet datteren hans. Han fortalte at han hadde sendt henne en sjekk for jobben. Lizzy hadde sagt at det hadde han ikke trengt og gjøre, men John insisterte. Så et par dager senere fikk hun et brev. Hun åpnet konvolutten og inn i den lå det en sjekk på 1000 pund og en liten hilsen hvor det sto:
Takk for at du reddet datteren min hun er det kjæreste jeg har. Med vennlig hilsen John Macharty.
Lizzy så på sjekken og la den i konvolutten og tenkte, jeg for vel sette den på kontoen min. Så lagde hun seg en gin og tonic og satte seg ut på takterrassen med Spike i fanget.
Jenny hadde fortalt faren om hvordan Lizzy hadde kommet og reddet henne og han hadde blitt helt syk av engstelse, han hadde jo ikke visst at hun var kidnappet en gang. Han måtte ta seg sammen og jobbe mindre og heller bruke mer tid på datteren.
Senere den dagen ringte Pete han ville gjerne fortelle henne om Ronny. Han hadde kidnappet disse jentene og drept dem for å stoppe de ut, for så å selge de, noen ville ha dyr andre ville ha mennesker. Lizzy var ikke overrasket over det Ronny hadde gjort.
Kvelden var lun og varm da Lizzy og Johnny spiste. Jonny hadde stått for middagen, og nå satt de og koste seg med lammelår med tilbehør og rødvin. I bakgrunnen hørtes Roy Orbinson med Pretty Woman.
Johnny skålte og sa: – Det er noe i den teksten som stemmer for anledningen.
Lizzy smilte og spurte: – Jeg vet ikke hva du mener?
Og denne gangen så Johnny at smilet også gikk til øynene.
Etter en utsøkt middag satt de i stuen med terrassedøren åpen, det var en lett bris som gjorde at gardinene blafret.
Johnny reiste seg opp og spurte: – Skal vi ta en dans?
Lizzy reiste seg opp og gled inn i armene hans. De danset en stund.
Så visket Johnny i øret hennes: – Jeg begynner visst å bli forelsket i deg.
– Det var jammen på tide, svarte Lizzy med en latter.
Da klemte han henne tett inntil seg mens de fortsatte å danse ut i den varme natten….
