Det var en herlig dag med sol uten skyer. Lise Marie satt på Harleyen og kjørte motorveien mot Gardemoen. Det var ettermiddagsrush, så det var endel trafikk. Endelig så hun avkjørselen til Kløfta og svingte av motorveien. Hun stoppet ved Shell stasjonen og så seg rundt. Hun var sulten, hun kunne høre rumlingen i magen. Hun måtte smile. Det var et par mannfolk som fylte bensin, de så på henne da hun gikk mot døren. Hun hadde på seg en sort hjelm, en sort skinnjakke og en sort skinnbukse. På bena hadde hun sorte kjøre støvler. Hun tok av seg hjelmen og rufset i det mørke korte kastanjebrune håret. Hun var 1,70 høy, slank og smidig. Hun var sterk og hadde muskler, men på en feminin måte. Folk pleide alltid å snu seg etter henne. Fyren bak disken smilte sjarmerende da hun betalte. Hun blunket og gliste tilbake og forsvant ut døren. Hun spiste opp pølsa, satte seg oppå Harleyen og kjørte mot Kongsvinger. Dette var veien til hennes nye hjem. Hun hadde arvet huset etter besteforeldrene. Hun hadde vært der mye som barn og lekt. Hagen husket hun godt, stor og fin. Der ble det spilt mye ballspill.
Lise Marie hadde en tante som bodde på Ekeberg. Hun var oberst på Krigskolen i Oslo. Hun var en tøff dame. Lise Marie var veldig glad i henne. Tanten hadde lært henne selvforsvar og våpenbruk. Hun hadde aldri giftet seg. Hun hadde hatt et par forhold, men elsket jobben mer.
Hun kjørte gjennom Vormsund og svingte av mot Årnes. Nå var det ikke langt igjen. Der så hun broa og skiltet Glomma. Hun svingte av til venstre til en Dahl’s Grill. Hun stoppet opp å så utover vannet. Det var et herlig syn.
Hun sto utenfor huset. Det var et eldre hus fra 1930-tallet med en mørke brun farge. Det var sørgmodig å være her uten besteforeldrene og foreldrene.
Hun parkerte Harleyen i garasjen, og låste seg inn. Det var masse pappesker på gulvet. Flyttebyrået hadde vært der dagen før og tømt sakene hennes fra leiligheten i Oslo. Hun burde egentlig sette i gang med å rydde, men hun lagde seg en kopp urte-te i stedet. Lise Marie satte seg i sofaen og så utover hagen og mot skogen og lurte på hva fremtiden ville bringe. Hun lukket øynene og tenkte tilbake på det forferdelige som hendte henne fra da hun var 14 år og til hun ble ferdig med videregående. Hun kunne ikke forstå hvordan hun hadde greid å takle livet etterpå.
Lise Marie flyttet til tanten etter videregående da moren sovnet stille inn sommeren 1987. Moren begynte å visne den dagen faren hennes døde. Han jobbet som trailersjåfør. Et barn hadde løpt over veien da han kjørte i en 50-sone i Finnmark. Han hadde svingt så han ikke skulle treffe barnet og kjørt rett ut i grøfta og inn i en fjellvegg.
Han levde da han ble kjørt til sykehuset, men døde et par dager senere av skadene han hadde påført seg. Moren hennes ble helt ødelagt. Hun ble syk og ville ikke leve. Hjertet hennes stoppet bare. Lise Marie kunne ikke bo i leiligheten, det var for mange minner, så hun solgte den.
Tanten hadde vært utrolig mot henne, hun hadde fått henne til å se lyst på livet og selv om man har hatt det vondt, så ville det snu seg og bli bedre. Det minnet hun alltid om for henne.
Lise Marie sukket der hun satt. Hun klødde seg åndsfraværende i hodet og tenkte på det heslige mennesket som hadde vært så jævlig mot henne. Hun fikk fremdeles grøssinger ved tanken, selv om det var lenge siden nå.
Det var vår med en svak vind. Lise Marie gikk bortover veien. Et par gutter plystret etter henne. Hun snudde seg og blunket ertende og fortsatte videre hjemover. Hun var 14 år og var på vei hjem fra skolen. Hun hadde litt vondt i magen. Moren hennes lå sikkert i sengen. Det var så vondt å se henne på den måten. I dag hadde politisjefen og to andre betjenter vært på skolen deres og pratet om narkotika. Hun hadde merket at Jonas Pettersen, politisjefen, så mye på henne når han pratet. Hun hadde syntes det var ekkelt, det var et eller annet ved ham som fikk henne til å grøsse. Da klokken ringt reiste alle elevene seg fra pulten, og det var da Lise Marie merket hvordan han målte henne opp og ned og det syntes hun var skremmende men også litt spennende. Guttene på skolen pleide å kommentere at hun var fin å se på. Hun lo alltid av det.
Nå sto hun utenfor døren, hun kviet seg fordi hun lurte på hva moren hennes gjorde eller ikke gjorde. Hun låste seg inn og tok av seg ranselen, satte skoene i skohylla og hengte opp jakken. Lise Marie var den som gjorde rent i huset. Hun fikk en del hjelp av tanten som også prøvde å hjelpe moren, men det var ikke lett. Tanten var søsteren til faren hennes. Moren vill ikke se henne, hun minnet så mye om mannen hennes. Det var to år siden faren hennes døde og moren ble bare verre og verre. Nå hørte hun moren hulke, det kjentes så tungt i magen og hun ville bare skrike ut, det var så slitsomt dette her, men hun gikk inn til moren og la seg i sengen og holdt rundt henne. Moren klemte henne inntil seg og gråt. Lise Marie prøvde å trøste så godt hun kunne, det virket som om moren ble litt roligere. Sånn kunne de bli liggende i flere timer hver dag.
Det var tidlig på sommeren og Lise Marie var kledd i en blomsterkjole og på bena hadde hun sorte høyhælte sko. Håret var satt opp i en topp. Hun hadde vært hos en venninne. Det var en deilig bris så det var godt å spasere. Plutselig kom det en bil kjørende opp ved siden av henne. Hun snudde seg og så en politibil. Vinduet ble åpnet og Jonas smilte til henne.
– Nå unge dame, ute så sent? Du vet det er farlig for søte piker som deg å gå alene.
Han kom ut av bilen og åpnet døren på passasjersiden og ba henne sette seg inn. Lise Marie ble stående, hun ville ikke inn i den bilen.
– Jeg kan passe på meg selv og det er ikke så langt å gå. Hun smilte sjenert.
Jonas tok henne bestemt i armen og satte henne ned i setet og lukket bildøren. Så gikk han rundt og satte seg inn i føresetet. Han blunket til henne. – Du må høre på meg, unge dame, husk det er jeg som er politisjefen her i Ås.
Lise Marie fikk en ekkel følelse i kroppen, hvorfor følte hun det i nærheten av ham? Han var vel ikke farlig?
De kjørte i stillhet og plutselig lå hånden hans på låret hennes, kjolen hadde krøpet opp litt, da hun satte seg ned i setet. Hun skvatt voldsomt. Hånden hans var varm og klam.
– Er du skvetten jenta mi, spurte han og smilte til henne. Så smekket han med tungen. Det er Lise du heter er det ikke? Søtt navn.
Lise Marie nikket, hun brukte bare Lise. Det var bare moren som kalte henne Lise Marie. Endelig parkerte han foran leiligheten. Hun skulle til å åpne døren da han tok et tak i armen hennes.
– Din mor er syk hører jeg? Husk hvis du trenger å snakke så må du bare komme til meg, det skal du vite Lise. Du trenger en mann en gang i blant vet du.
Han strøk henne over kinnet med pekefingeren. Hun følte et grøss på ryggen. Hun hadde smilt og takket for kjøreturen og kom seg fort ut.
Litt senere på kvelden tittet hun ut av soveromsvinduet og måtte sperre opp øynene, han satt fremdels i bilen utenfor. Han hadde sett opp til henne og vinket. Hun hadde dratt ned rullgardinen og blitt stående og skjelve. Den kvelden kikket hun ut av vinduet flere ganger.
Den andre gangen hun møtte ham var etter skoletid. Hun hadde gått ut av porten og hørt noen rope navnet hennes. Der sto Jonas foran politibilen i uniformen. Han vinket henne til seg. Hun ville ikke snakke med ham, men det føltes som at hun ikke kunne komme seg unna.
– Hei, sa han. Jeg må snakke med deg, sett deg inn.
Han hadde åpnet døren for henne. Hun ville ikke, men gjorde som han sa. De kjørte opp mot Kroerveien og inn Stenerudveien og stoppet på et usjenert sted. Han stoppet motoren, snudde seg mot henne og så veldig alvorlig ut. Han la venstrehånden på låret hennes, mens høyrehånden hans begynte å fingre med det lange håret hennes.
– Hvorfor gjør du det? spurte Lise Marie. Hun var redd nå.
Jonas smilte mot henne og strøk med pekefingeren nedover kinnet hennes og halsen og stoppet like over brystene. Lise Marie sperret opp de blå øynene sine og da utbrøt han et stønn.
– Du frister meg, visket han hest. Jeg vil ha deg og føle den nakne kroppen din under meg.
Nå ble hun virkelig redd, hun visste ikke hvor hun fikk det ifra, men hun hadde knyttet neven og slått ham på nesen så han begynte å blø og åpnet døren og hoppet ut. Hun løp gjennom skogen og kom seg trygt hjem. Hun måtte virkelig ta seg sammen så ikke moren så hvilken tilstand hun var i. Hun småpratet med moren en liten stund før hun kom seg opp på rommet sitt og la seg i en fosterstilling i sengen og gråt til hun ikke hadde noen tårer igjen.
Men det stoppet ikke der. Kolleger lurte på hva han hadde vært oppi. Jonas fortalte en skrøne om at han holdt på falle av stigen mens han beisa huset, og slått nesen inn i stigen. De hadde ertet ham om det.
Jonas kom hjem til dem og ville snakke med henne. Moren hadde lurt på hvem det var som ringte på døren. Hun sto opp og hilste på ham og Jonas var veldig sjarmerende mot moren hennes. Han fikk henne til å smile. Da Lise Marie ble alene med ham på kjøkkenet, tok han henne hardt inntil seg og hveste inn i øret hennes: – Så du liker det røft jenta mi, jeg skal gi deg røft jeg. Så holdt han henne i et jerngrep og kysset henne grådig på leppene. Hun trodde hun skulle miste pusten. Så slapp han henne like fort og satte pekefingeren foran ansiktet hennes og visket: – Dette her er mellom oss to, sier du et kvidder, dør morra di og jeg vil sperre deg inne for det, forstår du meg Lise?
Hun så på ham med store øyne og kunne ikke noe for at tårene begynte å renne nedover kinnene hennes. Da forandret han seg plutselig. Han tok henne inntil seg og strøk henne over håret og sa: – Beklager, jenta mi, men du må ikke oppføre deg som en tispe. Han strøk henne opp og ned på ryggen. Så slapp han henne da de hørte moren rope.
– Jeg må se hva det er, sa hun og småløp ut fra kjøkkenet.
Jonas fulgte etter for å si farvel. Så forsvant han ut hoveddøren.
Men det skulle skje enda verre ting. Hun var ute og jogget. Hun stoppet opp ved et tjern og holdt seg til siden og pustet fort. Hun hadde fått hold og måtte slappe av litt før hun fortsatte. Plutselig var Jonas der. Han tok henne i armene og sa: – Nå er det på tide å vise deg hva elskov er. Så rev han av henne klærne og la henne ned på bakken og voldtok henne. Han var så sterk så det var vanskelig å forsvare seg. Etterpå ble hun liggende mens han kledde på seg. Han smilte ned til henne. – Det er alltid vondt første gangen, men det blir bedre. Så forsvant han mens hun ble liggende der og skjelve. Hun fikk på seg klærne som så ut som filler etter behandlingen av Jonas og løp fort hjem. Da hun kom hjem tok hun av seg klærne og la dem i en pose og gjemte dem på loftet. Så tok hun seg en dusj og vasket seg til hun blødde. Hun følte hun ikke fikk vekk lukten av ham. Hun hadde kastet opp til hun ikke hadde mer å kaste opp. Hun var så redd for at hun var gravid, så hun kjøpte en graviditet test. Hun var heldigvis ikke gravid. Men han kunne ha gitt henne ekle sykdommer. Lise Marie dro til legen og fikk ordnet med en sjekk og alt virket normalt. Legen hadde sett en liten fleng på kjønnsleppene hennes. Hun måtte bare lyve å si at det gikk litt hardt for seg da hun og kjæresten hold på. Legen hadde sett lenge på henne og sagt at hun ikke skulle gjøre noe hun ikke ville. Men hun svarte at det var helt i orden og at hun kunne tenke seg å bruke P-pillen. Hun fikk overtalt legen til slutt.
Hvis den jævelen skulle forsette å voldta henne, skulle han i hvertfall ikke gjøre henne gravid.
Hun fortalte ingen om hendelsen, hun var redd Jonas, så alle årene frem til den verste dagen i hennes liv, hadde Jonas elsket med henne, som han kalte det, mens hun kalte det voldtekt.
Hun var ferdig med det siste året på videregående og feiret russetiden.
En måned etter da skolen var slutt for sesongen, ble hun overfalt og holdt som fange. Hun ble etterlyst på radio og tv.
Lise Marie var ute og jogget da hun merket ett eller annen bak henne, men før hun kunne gjøre noe, fikk hun et slag i hodet og alt ble svart.
Senere da hun våknet lå hun i en seng festet med håndjern på hender og føtter. Hun var naken. Jonas satt ved enden av sengen og smilte til henne. Han strøk henne over kinnet.
– Endelig har du våknet min skjønne. Det er ikke helt det samme å elske med en sovende kvinne. Nå blir det mye bedre.
Han tok av seg klærne og la seg oppå henne.
Hun ble maten i sengen og trengte hun toalettet, ble hun båret bort til badet. Det hadde godt en måned og hun var fryktelig svak, hun gråt tørre tårer virket det som, hun var sikker på at hun ikke hadde flere tårer igjen.
En dag låste Jonas opp håndjernene og løftet henne ned på gulvet. Hun sank sammen da. Han ga henne en hvit morgenkåpe som hun tok på seg. Han satte en tallerken med kylling og salat på bordet. Han smilte og ba henne om å spise. Hun var veldig svak. Men greide og sette seg ned i en stol. Hun ble sittende lent inntil stolryggen og stirret på tallerkenen.
Da Jonas snudde seg vekk fra henne, fikk hun øye på en revolver som lå på bordet overfor tallerkenen. Hvorfor lå den der? Hun skjønte ikke hvor hun fikk krefter ifra men plutselig hadde hun våpenet i hånden og fyrte av mot Jonas i det han snudde seg imot henne. Hun traff ham i brystet. Han så overrasket på henne før han segnet om. Lise Marie reiste seg opp og prøvde å finne utgangen, hun krabbet opp trapper og fant utgangsdøren, hun prøvde å åpne den men hun var så svak. Hun fikk den opp til slutt og løp ut som i en transe. Hun falt rett i armene på en politikvinne som tilfeldigvis var der. Hun hadde blitt ringt opp av en nabo til Jonas som hadde hørt skudd.
Hun lå på sykehuset. Moren hennes satt i en stol ved siden av sengen. Det ble sendt ut en beskrivelse av en mann som skulle ha gjort dette mot henne. Jonas hadde diktet opp en historie som selvfølgelig alle trodde på. Jonas har en kjeller som han sjelden brukte og kunne ikke forstå at hun var gjemt der og at han ikke hadde hørt noe. Det var bare flaks at han gikk ned der en kveld. Han hadde lett etter verktøy og trodde kanskje det var der nede. Da han kom ned i kjelleren så han Lise Marie og en blond fyr med arr i ansiktet slåss. Jonas fikk slått ham i svime. Men så våknet fyren til og begge startet en slåsskamp. Lise hadde skutt vilt rundt seg og truffet både ham og gjerningsmannen.
Hun hadde ledd av det flere år etter, at han kunne finne på det der og at resten av politifolkene trodde på ham! Hun fikk seg ikke til å si sannheten, hun visste hva som ville hende med henne og moren. De fant aldri den gjerningsmannen. Han var jo bare oppspinn, men hun og Jonas var de eneste som visste om løgnen. Han måtte opereres, men kom seg fort på bena igjen. Den siste gangen hun så ham var i morens begravelse.
Etter at moren døde, flyttet hun inn til tanten og ble værende der en stund til hun fikk seg en jobb og en leilighet. Hun jobbet på et advokatkontor som sekretær.
Nå var hun 34 år og skulle ta over huset som hadde tilhørt besteforeldrene. Hun ville snuse litt rundt etter jobber i nærheten. Etter at hun hadde drukket opp teen, startet hun med pappeskene.
En uke senere var nesten alt på plass inn i huset. Nå satt hun på Harleyen og kjørte ned til Årnes sentrum for å se seg rundt. Hun sto utenfor Sparebankgården og så mot politistasjonen. Hun kunne ikke noe for det, men begynte å skjelve innvendig. Hun trakk pusten dypt et par ganger og gikk bort til døra, det var en annonse som fanget blikket hennes. Det var en søknad angående en jobbstilling. De trengte en kontordame. Hun åpnet døren og gikk inn og opp trappen og holdt på og bli løpt ned av en politimann som kom fort ut av døren.
– Beklager jeg har litt hastverk, så hvis du går til resepsjonen får du hjelp. Han hilste med hatten. Lise Marie ble stående som forstenet. Det var jo Jonas! Han var gråere i håret og så sliten ut. Hun falt om på gulvet. Resepsjonsdamen kom akkurat ut av døren og kunne hjelpe henne. Lise Marie smilte takknemlig og masserte hodet.
Resepsjonsdamen så bekymret på henne. – Går det bra med deg?
Lise Marie nikket. – Jeg ble litt svimmel, det går bra.
Damen hentet et glass vann til henne. Lise Marie drakk fra glasset. Så ble hun stående og tenke og se på damen foran seg.
– Jeg kom på grunn av annonsen dere har på døren.
Damen smilte og sa: – Ja men det var bra, vi hang den opp i går, så du er den første. Kan du ikke bare skrive en søknad og levere den her eller sende den til oss.
Lise Marie smilte. – Ja, det skal jeg gjøre.
Hun satt seg på sykkelen og måtte le høyt. Det var en eldre dame som snudde seg og stirret på henne. Lise Marie smilte til henne. Hun hadde funnet jævelen og nå ville hun hevne seg. Det var som et adrenalin kikk fyke gjennom kroppen hennes. Hun startet Harleyen og kjørte hjemover.
Hun hadde bodd her i en måned nå. I morgen skulle hun begynne på den nye jobben. Hun hadde hatt jobbintervjuet med Jonas. Hun lurte på hvor gammel han var og fant ut at han måtte være 50. Han hadde visst likt både henne og papirene. Hun hadde brukt Marie og sløyfet Lise. Jonas hadde ikke kjent henne igjen. Hun syntes det var litt morsomt men også grotesk. Hun lurte på hvorfor han jobbet her og ikke i Ås?
Hun hadde fått ordnet med Internett i huset. Lise Marie hadde funnet Årnes politistasjon på nettet og lest om politisjefen og der sto det litt forskjellige ting om ham og hva politiet jobbet med av saker. Man kunne sende inn e-post hvis det var tips angående saker, eller spørsmål om andre ting. Det hadde ikke stått noe om privatlivet hans. Men det sto at han hadde jobbet i Ås som politisjef, og hadde blitt overført til Årnes.
Lise Marie hadde jobbet der i et par uker og trivdes med jobben. Hun så ikke mye til Jonas, men når hun så ham, smilte hun alltid sjarmerende. Han lyste alltid opp da. En dag da hun satt ute, utenfor politistasjonen med en kopp te og lunsjen sin på en benk, sto han plutselig der. Hun så opp og så at han hadde en kopp i hånden.
– Kan jeg sette meg her? Spurte han vennlig.
Lise Marie fikk plutselig litt panikk, men tok seg sammen og smilte.
– Bare sett deg ned du.
Jonas gjorde som hun sa og tok en slurk av kaffen.
– Nå, går det bra med deg? Trives du her? Han stirret på henne.
Hun ventet bare på at han skulle smekke med tungen, men han gjorde ikke det. – Det går kjempefint og dere virker som en trivelig stab.
Da smilte han fra øre til øre og klappet henne på skulderen. – Det var fint å høre, det er sånn det skal være.
Hun smilte tilbake.
Det boblet inn i henne, hun måtte hoste så hun ikke begynte å le høyt.
Jonas kremtet og reiste seg opp og hilste med hatten.
Lise Marie nikket mot ham og stirret på ryggen hans og tenkte at det var en god skyteskive. Han hadde blitt bredere over skuldrene og fått litt mer mage, ellers så han akkurat ut som hun husket ham. Hun spiste ferdig lunsjen og gikk inn for å jobbe.
Hun hadde merket at Jonas så litt vel mye til hennes kant, men hver gang hun tok ham i det så han en annen vei. Lise Marie var veldig nysgjerrig på ham. Jonas var annerledes, ikke så arrogant og hard som han var da han var yngre, syntes hun.
Lise Marie stoppet ved Dahl’s Grill og bestilte en kebab. Det var en stor størrelse så hun hadde litt problemer med å spise den. Hun satt på en benk. En stund etterpå hørte hun en rå motorlyd og så opp, og så en sort Pickup. Den stoppet og ut av føresetet hoppet det ut en fyr. Han var lang og muskuløs. Han hadde på seg sorte cowboy støvler, sorte jeans og en sort trøye med teksten ”Iron Maiden”. Han hadde også på seg en sort caps, men hun kunne se litt mørkt hår under. Hun hadde blitt sittende og stirre på ham litt for lenge for plutselig så han rett på henne. Hun følte hvordan hjertet slo raskere, den mannen var jo rå. Hva var det med henne? Hun snudde seg fort og så ned i kebaben i stedet og latet som om maten var fryktelig interessant. Så sto han foran henne. Hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre, men hun så opp og der sto fyren med maten sin og smilte et herlig smil som gikk rett i hjertet hennes.
– Du har saus på nesen, sa han og ga henne en av sine servietter. Kan jeg slå meg ned her?
Lise Marie ville helst synke ned i jorda. Hun tørket seg på nesen mens hun nikket. Fyren satte seg ned og tok en bit av hamburgeren han hadde i hånden. Hun så ned i kebaben igjen og prøvde å finne en måte å spise på så hun ikke fikk saus over hele ansiktet.
Æsj, det var ikke lett, tenkte hun.
– Er det din Harley? hørte hun ham spørre. Hun ble litt forfjamset og lurte på om hun var full av saus i ansiktet igjen.
– Ja, det er min, svarte hun mens hun så på føttene sine.
– Så stilig, jeg syns det er skikkelig sexy å se en kvinne overskrevs en Harley.
Lise Marie løftet blikket og stirret på ham.
Han gliste til henne. Da begynte hun å le. Fyren blunket og rakte frem hånden – Hei, jeg heter Anders. Hun tok hånden hans som var et fast håndtrykk.
– Jeg heter Lise Marie, og ble forbauset over seg selv at hun sa hele navnet sitt.
– Det passer deg, sa Anders og ble sittende å se på henne. Hun syns det ble litt flaut og så ned i maten sin igjen. Da hørte hun ham si.
– Du trenger ikke å være redd meg, jeg er en grepa kar. Du må virkelig unnskylde men med en sånn sexy kvinne foran meg så kan jeg ikke la deg forsvinne.
Hun så på ham igjen. Han smilte mot henne. Da ga hun ham et hjertelig smil. – Er det sånn du sjekker opp kvinnfolk? Spurte hun ertende.
Anders nikket og gliste, men ble alvorlig. – Når jeg ser noen jeg liker, så gjør jeg alt for å bli mer kjent med den personen.
Lise Marie fikk et voldsomt hjertebank. Hva var det som gikk av henne?
– Har du hatt noe problemer med sykkelen?
Hun ristet på hodet.
– Du skjønner jeg jobber på et motorsykkelverksted i Vormsund og vi reparerer alle slags sykler, så skulle du trenge hjelp, må du bare ringe. Han ga henne et visittkort. Hun leste på kortet: Anders Kristiansen, Motorsykkelmekaniker. Med telefonnummer og adresse. Hun smilte til ham. – Takk, det var fint å høre.
– Bor du i nærheten? Spurte han.
– Jeg bor her i Årnes.
– Jøss så fint da, det gjør jeg også. Så gliste han.
Lise Marie gliste tilbake og begynte å le. Det var litt av en fyr dette her.
Hun reiste seg opp og kastet resten av kebaben i søpla. Så tok hun på seg hjelmen og satte seg på Harleyen.
– Håper jeg får se deg igjen, ropte Anders.
– Det gjør du nok, svarte hun. Så startet hun motoren og vinket til ham. Hun så i speilet at han så etter henne. Hun følte blikket hans i ryggen.
Hvordan kan man falle for en fyr første gang man ser en? Det må være denne bygda som gjør noe med meg, tenkte hun og gasset bortover veien.
Lise Marie hjalp en unge kvinne med et nytt pass. Hun hadde forsøkt å finne ut mer om Jonas, men det hadde ikke vært lett. Da den unge kvinnen gikk ut av døren, tok hun med seg posten som var til politisjefen og gikk til kontoret hans. Hun visste at han ikke ville komme tilbake på en stund, så hun kom seg usett inn på kontoret og lukket døren. Hun så seg rundt, det var veldig ryddig. Det var et par Munch malerier på veggene. Hun gikk bort til den ene og tok på rammen. Hun kunne skyve bildet til side og bak der var det en safe. Hun ble stående å se på låsen. Hun bestemte seg for å prøve, hun hadde lest seg opp om hvordan man kunne få opp safe låser. Hun så på klokken, den var 16:15. Hun prøvde i en halvtime og fikk igjen for strevet. Hun hørte et klikk, så åpnet hun døren og der inne lå det en del konvolutter. På en av dem sto det Lise. Hun tok den ut, den var ikke limt igjen. Inn i konvolutten lå det flere bilder av henne liggende i en seng. Hun stirret på dem en lang stund og bestemte seg for å ta kopi av det. Det var en kopimaskin på kontoret hans. Hun la kopiene på gulvet og la originalen tilbake i konvolutten og inn i safen. Hun så mer, et eller annet om smugling av sprit. Møtestedet, båt havna i Lillestrøm leste hun. Plutselig hørte hun en dør slå igjen fra en bil. Hun låste safen, dro tilbake maleriet, tok kopiene under genseren og kom seg ut av kontoret. Hun løp rett inn på toalettet og ble stående og se på seg selv i speilet. Håret var rufsete og øynene skinte. Hjertet hennes banket voldsomt. Hun gikk bort til vasken og skvettet litt vann i ansiktet og ordnet med håret. Så åpnet hun døren og kikket ut, det var ingen der så hun gikk med raske skritt mot resepsjonen. Hun fant en konvolutt og puttet arkene oppi og la det i vesken.
Et kvarter senere kom Jonas inn gjennom døren. Han smilte til henne og gikk mot kontoret. Hun måtte smile, hun hadde greid det. Men så kom hun på, hvor hadde hun lagt posten hans? Hun gikk til kontoret hans og banket på døren før hun gikk inn.
– Hei, og der på bordet lå posten. Hun følte en lettelse. Hun lurte på hva hun skulle si da det bare glapp ut av henne.
– Jeg lurte på om du ville ta en matbit nå etter jobben, hvis du ikke har spist? Hva i huleste er det du finner på? Tenkte hun desperat.
Jonas smilte mot henne og svarte: – Jeg kan nok ikke det, jeg gjør ikke sånt med kvinnelige kolleger. Det kan misforstås.
Så jævla innbilsk du er, tenkte Lise Marie lettet, for hun kunne aldri i verden tenke seg og spise med den jævelen.
– Beklager at jeg spurte.
Jonas smilte bare og ville visst at hun skulle gå. Det gjorde hun med glede.
Hun pakket sammen og dro hjem.
Hun satt på gulvet med en del bilder. Bak på bildene sto det med rød skrift: Den lille piken min kom seg unna, men en dag vil hun være hos meg igjen.
Hun grøsset og ble forbanna, hun skulle drepe ham. Hun slo med knyttneven på bildene og falt oppå dem og hulket så hun ristet i hele kroppen. Da hun ble rolig ryddet hun det sammen og la det i konvolutten. Hun gikk ned i underetasjen og la det i safen på vaskerommet. Så gikk hun opp og tok seg et glass whisky. Hun trengte virkelig en drink. Det varmet så godt i kroppen.
Et par dager senere, var hun i Amfi-senteret og handlet på Mega. Da hun kom ut derfra og fortsatte mot blomsterbutikken, holdt hun på å gå rett inn i en mannsperson. Hun så opp og så rett inn i øynene til Anders.
Han smilte ned til henne og sa: – Nei, men er det ikke Lise Marie?
– Hei på deg, svarte hun og smilte opp til ham.
– Har du handlet?
Hun nikket. – Ja, det har jeg, og nå skal jeg kjøpe blomster.
– Ok. Jeg skal opp å klippe meg litt. Trenger en sommer sveis nå som det er så varmt.
– Ok, vi sees, svarte Lise Marie. Han tok hennes høyre hånd og kysset den og bukket, så gikk han bort til rulletrappen. Da hun gikk inn i blomsterbutikken sto Jonas og stirret etter henne.
Han visket: – Lise Marie! Du kom tilbake til meg. Han smekket med tungen og forsvant ut.
Lise Marie kjørte Harleyen mot Lillestrøm. Hun hadde fulgt etter Jonas fra huset hans. Hun hadde begynte å ta flere kveldsturer for å se når Jonas skulle ned til båt havna. De kom frem og hun parkerte et godt stykke unna bryggen og gikk til fots med et kamera rundt halsen. Hun så Jonas og to andre pakket ut hvite plast flasker med rød kork fra en container og la det i en grønn varebil. Hun knipset i vei.
Da de var ferdige satte de to mennene seg inn i varebilen og kjørte. Jonas låste containeren og gikk bort til bilen sin. Han satte seg inn og kjørte etter. Lise Marie løp bort til Harleyen og startet den.
Hun så ham ikke med en gang, og gasset opp, men litt etter så hun bilen hans. Hun fulgte ham til Årnes.
Det var en deilig søndags formiddag med et herlig vær. Lise Marie sto på en stige og klippet grener fra et gammelt epletre. Det var en del døde grener på den.
– Hei du, hørte hun nede fra. Hun hadde vært i andre tanker så hun skvatt og mistet balansen og falt av stigen, rett i armene på Anders. Saksen falt et par meter unna.
– Wow, du var lett. Han smilte til henne.
Hun ble helt paff og stirret på ham med store øyne. Hun visste egentlig ikke hva som hendte, men plutselig hadde hun armene sine rundt nakken hans og kjente leppene hans mot sine. De kysset hverandre intenst.
Etterpå kremtet hun og ba ham slippe henne ned. Hun ble stående å se på sko tuppene sine. Hun følte seg litt flau.
– Er det noe interessant der nede? Hørte hun ham spørre.
Hun så opp på ham og ristet på hodet.
Hun så at han ble alvorlig. Anders tok hånden hennes og la den på brystkassen si og sa: – Lise Marie, du trenger ikke å være redd. Jeg lover deg at du kan stole hundre prosent på meg. Han så henne inn i øyene.
Hun svelget og så ned igjen.
– Skal jeg hjelpe deg med å klippe?
Før hun fikk svart tok han saksen og klatret opp.
– Det er de visne grenene du vil ha vekk, ikke sant?
– Ja, det er det. Takk skal du ha.
– Ikke noe problem. Så begynt han å klippe.
– Vil du ha noe å spise etterpå?
Anders så ned på henne og svarte: – Ja, det høres deilig ut.
Hun smilte opp til ham og gikk inn og lagde i stand en kylling salat.
Etter en hyggelig lunsj, fulgte hun ham til bilen. Hun så på ham litt spørrende: – Hvordan visste du at jeg bodde her og hvorfor kom du egentlig?
Anders smilte humoristisk: – Jeg har en kamerat som bor like i nærheten og jeg syns jeg kjente igjen Harleyen, og da måtte jeg bare komme innom. Så blunket han til henne.
Hun begynte å le.
– Kunne du tenkt deg å spise middag med meg?
Lise Marie så litt betenkt ut, men smilte opp og svarte: – Høres herlig ut.
Da bøyde han seg mot henne og kysset henne på kinnet og visket i øret hennes: – Du er en vidunderlig kvinne. Og så satte han seg i bilen og kjørte.
Lise Marie ble stående å se etter bilen. Da hun snudde seg skvatt hun skikkelig og måtte holde hånden for munnen for ikke å skrike. Foran henne sto Jonas og stirret på henne og han ble stående sånn en stund. Så smilte han.
– Beklager, jeg mente ikke å skremme deg Marie, men jeg kom for å advare deg om at det er en blotter i nærheten. Husk og lås dører og vinduer.
Lise Marie nikket. – Takk skal du ha. Hvorfor hadde han kommet snikende?
Han smilte og vinket da han gikk bort fra henne. Lise Marie skuttet seg og gikk inn i huset.
Jonas satt i bilen og stirret mot motorsykkelverkstedet der hvor Anders jobbet. Han hadde stjålet visittkortet hos Lise Marie da hun sto ute og pratet med Anders. Han hadde parkert et stykke unna huset og gått resten av veien. Jonas hadde sneket seg inn i huset for å snoke litt og fant visittkortet på stuebordet. Han hadde sett på det og smilt kaldt og puttet det i jakkelommen.
Anders kjørte hjemover og tenkte på Lise Marie. Han hadde virkelig falt for den kvinnen. Han smilte for seg selv. Plutselig så han blinkende lys i bakspeilet. Anders kjørte inn på en bussholdeplass og parkerte.
Jonas parkerte bak ham og gikk ut. Han tok seg god tid før han gikk bort til førervinduet. Anders sveivet ned vinduet og så spørrende på ham.
– Jeg må få se førekort og vognkort. Jonas stirret på ham.
– Selvfølgelig svarte Anders og ga ham begge to. Jonas bladde gjennom dem og tok sin tid.
Anders smilte og trakk på skuldrene.
– Jeg hører du har et øye til vår kontordame?
Anders så spørrende på ham.
– Lise Marie, en søt kvinne. Men jeg må advare deg. Hun har kanskje ikke fortalt deg om meg? Vi har kjent hverandre lenge. Så hold deg unna, greit?
Anders ble betenkt og stirret på Jonas en stund før han igjen trakk på skuldrene.
Jonas ga ham førekortet og vognkortet og gikk tilbake til bilen.
Han startet og kjørte, mens Anders ble sittende å fundere på det han hadde sagt og hva var det Lise Marie hadde sagt? Jo, vær så snill og ikke kall meg Lise Marie foran andre, hva mente hun med det? Anders startet bilen og kjørte hjemover.
Lise Marie kom inn gjennom døren til politistasjonen og hold på og bli løpt ned av Jonas. Han fikk tak i henne da hun holdt på å falle. Han smilte et sjarmerende smil og sa: – Beklager det der, har litt dårlig tid.
– Du Marie, jeg tror jeg tar opp den middagsinvitasjonen allikevel, jeg henter deg senere. Og så forsvant han før hun fikk sagt noe. Hun ble stående å se på døren der han hadde gått ut. Lise Marie fikk frysninger i hele kroppen. Hun snudde seg og gikk bak resepsjonen. Hvorfor hadde han ombestemt seg?
De satt på Peking Palace restauranten i Velgården. Lise Marie syntes det var ekkelt å sitte der sammen med ham. Mens de satt der og ventet på maten tok han hendene hennes i sine og holdt dem hardt.
– Det har egentlig ikke gått helt opp for meg, men du er virkelig en nydelig kvinne. Jeg vil gjerne bli mer kjent med deg.
Lise Marie sperret opp øynene og svarte: – Jeg trodde ikke du ville ha noe intimt med kollegene?
– Du er bare en kontorist og da går det greit, svarte han og gliste mot henne.
Hun smilte tilbake og følte seg elendig. Så kom maten og de begynte å spise. Hun likte ikke dette her, ville helst løpe ut derfra. Den mannen ga henne frysninger og hun ble kvalm av tanken på at han skulle røre henne igjen. Da de endelig fikk regningen, ville han absolutt betale, selv om hun hele tiden mente de kunne dele på regningen. Men han insisterte.
Han slapp henne av ved huset og sa: – Vi sees.
Så kjørte han mens Lise Marie løp inn og låste døren. Hun var sikker på at han visste hvem hun var nå. Hva skulle hun gjøre? Hun tenkte på bevismateriale hun hadde funnet som lå i safen sammen med bildene av henne den gangen hun ble kidnappet.
Det hadde gått en uke etter middagen med Jonas. Lise Marie hadde ikke sett ham siden. Hun parkerte Harleyen foran Amfi senteret i Vormsund. Da hun kom inn, så hun Anders sitte på en av benkene og spiste lunsj. Lise Marie gikk bort til ham.
– Hei, hvordan står det til? Hun smilte.
Anders stirret surt opp på henne. – Jeg liker ikke at du leker med meg.
Jeg så deg på Peking Palace restauranten sammen med politisjefen og det så ut som om dere hadde det koselig. Hvorfor fortalte du ikke at du var sammen med ham? Er han ikke litt for gammel for deg?
Lise Marie stirret på Anders og satte seg ved siden av ham og tok et tak i armen hans og sa: – Jeg vet faen ikke hva han har sagt, men jeg har ikke noe forhold til den jævelen. Du vet faen ikke hva han har stelt i stand. Nå har han gått for langt.
Hun reiste seg opp og forsvant ut av senteret. Anders reiste seg også og fulgte etter, men fikk ikke stoppet henne, han så henne kjører av gårde på Harleyen.
Hva i all verden var det? Hva er det fyren har gjort? Han gikk tilbake til benken og satt seg ned og tenkte på Lise Marie og politisjefen.
Senere den ettermiddagen prøvde Anders å få tak i henne, men hun svarte ikke på mobilen og heller ikke på fast telefonen. Han ringte også til politistasjonen men der fikk han høre at hun ikke var på jobb. Anders satte seg i pickupen og kjørte til huset hennes. Hun var ikke hjemme og han kunne ikke se Harleyen heller. Han tenkte på det hun hadde sagt. Han satte seg i bilen og kjørte fort avsted, han måtte finne henne.
Lise Marie våknet av en intens smerte i hodet og lurte på hvor hun var. Hun så seg rundt. Hun sto lent inntil en stolpe med armene bak ryggen som var festet med håndjern, bena var festet med tau. Hun var naken. Det var endel pappesker som lå strødd rundt. Lise Marie følte et dejavu, men denne gangen ble hun jævla sint og dro i håndjernene med begge hendene, men de skar seg bare inn i leddene hennes. Hun hylte og bannet, men ingen hørte henne.
Anders fant huset til Jonas, han var heller ikke hjemme. Han tok seg en rundtur rundt huset og kikket inn i vinduene, men alt virket øde. Skulle han bryte seg inn? Han hørte plutselig en lyd og snudde seg og så en politibil komme kjørende. Han løp bak huset og ventet. Anders hadde parkert et stykke ifra huset og håpet at ikke Jonas hadde sett bilen hans.
Jonas låste seg inn og et par minutter etter kom han ut med en sort bag. Han satte seg inn i bilen og kjørte. Anders løp fort bort til pickupen og satte seg inn og startet den. Han kjørte raskt bortover grusveien.
Da han kjørte nedover Svarverudveien og kom til rundkjøringen, så han bilen svinge av og forbi Amfi-senteret og videre forbi Runni. Anders saknet farten og lot to biler kjøre foran ham. Jonas kjørte ikke fort. De kjørte et stykke og så svingte Jonas inn på en grusvei. Anders kjørte forbi og stoppet, så snudde han og kjørte tilbake og inn på grusveien. Han stoppet bilen og låste den og fortsatte til fots. Etter en ti minutters gange sto han foran en låve. Der sto politibilen. Anders snek seg bort til et vindu og løftet seg opp og så inn. Han måpte forskrekket.
– Nå Lise Marie, sa Jonas og stirret på henne. Det var lenge siden.
Du vet ikke hvor mye jeg har savnet deg. Men jeg må innrømme at jeg likte deg bedre da du var yngre. Han smekket med tungen og befølte henne på magen og ned mot underlivet. Han smilte grotesk og fant fram en kniv. – Denne gangen skal jeg drepe deg. Du får ikke ødelegge livet mitt.
– Dra til helvete, freste hun.
– Jasså, er vi en villkatt nå? Han gliste mot henne.
– Jeg vet hva du gjør i Lillestrøm, jeg har fulgt etter deg og fått med meg hva du driver med. Hun stirret provoserende på ham.
Jonas stirret tilbake med et sleskt smil og kom bort til henne. Han tok kniven og lagde et kutt i høyre skulder. Det kom en intens smerte og det piplet blod nedover armen. Han smilte fremdeles og gjorde det samme på den andre skulderen. I det han skulle sette kniven i maven, hørtes et forferdelig brak. Jonas snudde seg brått da en sort pickup kom brasende inn i låven. Den stanset et par meter foran dem og Anders hoppet ut av føresetet og slo til ham så han falt på gulvet. Men Jonas kom seg raskt opp igjen og begge startet en slåsskamp. Lise Marie så skremt på dem. De virket sterke begge to. Jonas brukte kniven, men Anders greide å holde seg unna den. Endelig fikk Anders gitt Jonas et skikkelig slag i hodet så han segnet om. Han tok ut tau fra bilen og bandt ham. Etterpå løftet han Jonas og la ham bak i lasteplanet på bilen sammen med kniven. Han hadde funnet nøkler i jakken hans og fikk låst opp håndjernene og tok Lise Marie i armene sine og holde henne hardt inntil seg. Lise Marie gråt. Anders holdt rundt henne og trøstet så godt han kunne.
Da hun stoppet opp å gråte ga han henne en skjorte han hadde liggende i bilen. Lise Marie tok den på seg og satte seg inn i passasjersetet.
Anders kjørte rett til legevakten.
Da han hadde fått levert henne til en lege, dro han rett til politistasjonen.
Han parkerte og løp inn. Han holdt på å løpe ned en politikvinne.
– Hei, bli med meg ut, ropte han og dro henne med seg.
De stoppet foran bilen hans og Anders pekte på Jonas. – Han der er ikke god. Han har holdt Lise Marie som fange, det var bra jeg fant henne ellers ville hun ha vært død nå.
Politikvinnen stirret først på politisjefen og så på Anders og spurte forskrekket: – Hva i huleste er dette?
– Du burde snakke med Lise Marie. Jonas hadde våknet og ropt ut at de måtte ta seg av Anders. Anders bare ristet på hodet og løftet han ut fra lasteplanet og la ham ned på bakken og så dro han for å hente Lise Marie.
De satt på kontoret til Jonas, og det som hadde ligget i safen lå utover bordet. Et par av betjentene stirret på bildene av Lise Marie, hun hadde fortalt dem om fortiden.
Da hun dro fra Anders på Vormsund, hadde hun kjørt rett hjem og parkert Harleyen utenfor huset. Da hun skulle til å låse seg inn, hadde hun kjent en intens smerte i bak hodet og alt hadde blitt svart. Jonas hadde ventet på henne og lagt henne i bilen. Han satte Harleyen i garasjen og kjørte henne til en gammel låve.
Nå satt hun og stirret fremfor seg. Kari som politikvinnene het som Anders hadde dratt med seg ut, klappet henne på skulderen og sa: – Du har gjort en utrolig jobb og jeg skal personlig love deg at du aldri mer skal få se ham igjen.
Lise Marie nikket. Hun hadde tatt med seg minnekortet så de kunne få fremkalt bildene. Det var metanol i den smuglerspriten. Han hadde hjulpet disse guttene og fått en bra fortjeneste for det.
Det hadde gått et par uker siden hendelsen. Nå holdt hun på i hagen. Plutselig hørte hun en grum lyd og stoppet opp med det hun drev med og så Anders hoppe ut av pickupen. Han kom imot henne med en bukett roser. Lise Marie smilte mot ham og falt rett i armene hans.
– Hei, jenta mi, sa han og kysset henne på munnen. Det var et langt kyss.
Etterpå så hun på ham og sa: – Jeg har ikke takket deg ordentlig for at du reddet livet mitt.
– Helt i orden Lise Marie, det er bare å spise middag med meg, så er vi skuls. Han gliste.
Hun gliste tilbake.
Lise Marie hadde fortalt ham om fortiden sin da han kjørte henne til legevakten. Den tunge byrden hun hadde båret på skuldrene var som blåst vekk etterpå. Anders hadde tatt hånden hennes mot munnen sin og kysset den og sagt, jeg er ikke som ham og jeg skal ta vare på deg jenta mi. Hun hadde smilt til ham da.
Jonas og de to mennene fikk sin straff og alle var overrasket over hva Jonas hadde gjort og at ingen hadde funnet ut om fortiden hans. Det var et stort bilde av ham og Lise Marie i lokal avisen. Hun hadde blitt hyllet av politiet. Lise Marie følte seg liten og gjemte seg bort, hun likte ikke all den oppmerksomheten. Anders var skikkelig stolt av henne.
De satt på Peking Palace restauranten og spiste god mat og drakk god rødvin. Hun hadde på seg en utringet lang kortermet rød kjole med splitt. Rundt halsen hang et halskjede med en krystall stein som lå mellom brystene. På bena hadde hun sorte høyhælte sko. Neglene hennes var lange med rød neglelakk og leppene var i samme farge. Anders så forelsket på henne og skålte. Lise Marie smilte forførende og skålte tilbake.
Etter middagen gikk de bortover veien mot brua og så utover Glomma. Det var en varm kveld med en liten bris. Anders tok Lise Marie inntil seg og kysset henne. Etterpå visket han i øret hennes: – Du er en deilig og sexy kvinne, Lise Marie.
Lise Marie klemte seg inntil ham og visket tilbake: – Du er ikke så verst du heller Anders. Da lo han og kysset henne på nesen….
