Dette er en fiktiv historie. Basert på det som hendte. Einar Førde skulle gå av og det var en fyr som skulle ta over jobben hans, men så fikk han ikke jobben, grunnet noe mulvarp greier.
Snøen knitret under skiene der han stavet bortover skiløypa. Det var en vakker kveld med fullmåne og mye snø på trærne. Det virket trolsk. Klokken var ti. Det var helt vindstille i luften og gradestokken viste minus 10. En sjefer løp og rullet seg i snøen ved siden av ham. Endelig så Oscar parkeringsplassen hvor han hadde parkert bilen. Han hadde hatt en herlig tur i Nordmarka. Skiene ble lagt i ski boksen på biltaket. Hunden hoppet inni baksetet og Oscar satte seg inn i førersetet. Da han hadde kjørt hele skogsveien og var like ved å svinge ut på hovedveien så han en bil som sto litt skjevt ut i grøften med masse røyk i. Han brå stoppet og hoppet ut av bilen og løp rett bort til den andre bilen. Så åpnet han frontdøren, men måtte hoste på grunn av røyken men fikk dratt mannen ut. Mannen hadde ikke puls. Røyken forsvant fort etter at bildøren ble åpnet. Oscar kunne ikke se noe gnist eller flammer. Han brukte hansker så han ikke ville ødelegge noe fingeravtrykk. Oscar gikk tilbake til bilen og ringte partneren sin, Jonas Person, og fortalte om hendelsen.
Oscar lot mannen ligge på bakken, mens han lette etter noe identitet. Han fant en lommebok i hanskerommet, og tok ut førekortet. Reve het mannen og plutselig gikk det opp for Oscar hvem det var. Han skulle bli den nye kringkastingssjefen. Hvorfor dreper han?
Oscar ringte hjem og sa at han ville bli sen. Han var en familie far med kone og 2 barn. En datter på 12 og en sønn på 10. Oscar jobbet som kriminaletterforsker. Ingunn, kona hans, var interiørarkitekt. Hun var veldig tålmodig med Oscar, for hun visste hva hun giftet seg inni. Så hun var aldri overrasket hvis han måtte ut på oppdrag, samme hvilken tid på døgnet det var.
Ikke lenger etter kom betjent Jonas og patologen Frank, til åstedet. Frank sjekket liket mens Jonas og Oscar sto og pratet sammen.
– Oscar, sa Frank.
Oscar rettet blikket mot Frank.
– Han har vært død i ca. fem timer, han ble drept et annet sted og kjørt hit. – Jeg skal ta ham med meg og sjekke videre, du hører fra meg. Frank hadde allerede ringt etter en ambulanse. Da den kom, ble liket lagt inn og Frank ble med ambulansen. Oscar og Jonas ventet på Falken som skulle taue vekk bilen til Reve. Da den var hentet kunne de dra til kontoret.
Senere den dagen satt begge to hos kona til Reve. Hun satt i sofaen og gråt. Oscar syns det var forferdelig å bringe dårlige nyheter på denne måten, men noen måtte gjøre det. Da hun stilnet, spurte Oscar: – Vet du om han hadde noen fiender? Hun så på han med et tårevått ansikt. Hun ristet på hodet. Han hadde spurt henne om det var noen hun ville ha hos seg. Hun hadde ringt moren og hun var på vei.
Oscar og Jonas dro tilbake til stasjonen. Oscar sa: – I morgen drar vi til NRK og tar oss en prat med folket der.
Jonas nikket enig.
Dagen derpå var de på vei til NRK, klokken var 09:00, nyheten hadde komme ut, det sto i avisene og ble lest opp på radioen. Oscar syns det var helt utrolig hvor fort dette kom ut. De parkerte og gikk inn. De gikk bort til resepsjonen og spurte etter Einar Førde. Damen bak så lettere sjokkert ut, men hun ba dem gå opp til tredje etasje hvor det var flere mennesker samlet sammen med Førde.
– Nå, sa Oscar, hvem er det som ville gjøre noe sånt?
Førde ristet trist på hodet og sa: – Dette er helt forferdelig.
Alle som var der virket sjokkerte.
– Hadde han noen fiender?
– Ikke som vi vet om, svarte Førde.
Jonas sa: – Vi vil gjerne ha en forklaringer fra hver enkelt av dere.
Etter en lang utspørring var de ikke kommet lengre i saken. Alle hadde alibi. Og ingen hadde noe anelse om hvem som kunne ha gjort det.
Oscar og Jonas kjørte derfra og dro til stasjonen og gikk gjennom det de hadde av bevismateriale og forklaringer. Reve hadde blitt kvalt. Han hadde en svak rød farge i halsen. Mordvåpenet var en tynn sytråd. Frank hadde funnet et lite mikrofiber som kom fra en blå sytråd.
Plutselig ringte telefonen, de var så opptatt av saken at begge skvatt til da det ringte. Oscar tok av røret.
– Det er som å lete etter en nål i en høystakk, sa en hes stemme.
Så ble det brutt.
Oscar så på Jonas og gjentok det han hadde hørt i telefonen.
– Hva skal nå det bety?
– Det betyr sikkert at dette blir en vanskelig sak, svarte Oscar.
Han trykket på displayet og nummeret kom opp.
Det ringte lenge, og så hørte han en kvinnestemme. – Hallo?
– Jeg ringer fra politiet, hvem snakket jeg med?
– Jeg heter Marie og dette er en telefonkiosk.
– Du så tilfeldigvis ikke hvem som var der sist?
– Nei, beklager, sa damen.
– Takk skal du ha, sa Oscar og la på røret. Personen ringte fra en telefonkiosk. Jeg syns vi skal ta oss en tur til nabolaget til Torger Reve og snakke med naboene.
Jonas nikket, og begge reiste seg opp og gikk ut til bilen.
Da de kom frem til Reves familie, gikk de hver for seg og gjorde en rundspørring om hvordan Reve hadde oppført seg og om de hadde merket noe mistenkelig. Men begge fikk samme svar om at ingen hadde merket eller sett noe.
Senere den kvelden satt Oscar hjemme i sofaen og leste da det ringte på døren. Kona hans gikk for å åpne og kom tilbake med kona til Reve. Ingunn lot ham være alene med henne. Han smilte til henne og ba henne sette seg ned. Hun satte seg ned og kremtet litt før hun sa: – Jeg drev og ryddet i tingene hans da jeg fant denne konvolutten med en lapp inni. Hun ga den til Oscar.
Han stirret på konvolutten, ikke noe frimerke, bare navnet Reve. Han tok ut lappen og der sto det med ut klipte bokstaver:
Hvem tror du du er som bare kan komme her i NRK og bestemme, sånt liker vi ikke. Vær forsiktig ellers……
Oscar så lenge på lappen. Han så mot henne og spurte: – Hvor fant du denne?
– Jeg fant den i innerlommen i en av jakkene hans.
Oscar smilte trist. –Takk for at du kom til meg, vi skal finne morderen. Jeg vet at det ikke hjelper deg å få igjen mannen din, men vi skal gjøre alt for å slå kloa i ham eller henne som står bak dette.
Hun nikket.
Hvordan går det med deg?
Hun smilte trist. – Jeg tar en dag om gangen. Hun reiste seg opp og det samme gjorde Oscar. Han fulgte henne ut. Da han lukket døren etter henne og gikk inn i stuen sto Ingunn der. Han gikk bort til henne og tok henne inntil seg og ga henne en god klem og sa: – Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort hvis jeg hadde mistet deg på den måten. Jeg ville nok ha drept den personen.
Ingunn slappet av i armene hans og sa: – Jeg kanlta vare på meg selv og du behøver ikke å uroe deg . Hun kom seg ut av favnen og klappet han på kinnet.
Oscar gikk inn på hjemmekontoret og ringte til Jonas.
Neste dag skulle Oscar møte Jonas utenfor NRK. Han tok på seg varmt yttertøy, gradestokken viste 20 minusgrader. Peik sto ved siden av ham og så forventningsfullt ut. Han smilte da han åpnet døren, hvor Peik løp ut bjeffende og forsvant løpende rundt huset.
Oscar ropte: – Peik er ute å leker. Jeg drar nå!
– Det er i orden, ropte Ingunn etter ham.
Han sto foran bilen og skulle til å sette seg inn da noe hardt traff ham i hodet så alt ble svart. Han ble dratt inni sin egen bil og kjørt bort i all hast. Litt lengre borte ble han dratt ut av bilen og inn i skogen. Oscar rullet nedover en skråning og ble liggende med fjeset i snøen.
– Endelig skal jeg få min hevn, sa en hes stemme og lo lavt. Gjerningsmannen forsvant med bilen hans.
Ingunn kom ut og ropte på Peik. Hun måtte rope flere ganger, men han kom ikke. Den pleide å løpe inni skogen, så hun gikk inn og ordnet med ungene så de kom tidsnok til skolen. Peik ville sikkert komme tilbake senere.
Jonas ventet utenfor NRK. Det hadde gått en halv time og Oscar hadde ikke kommet. Han syns det var merkelig fordi Oscar alltid var presis. Han tok opp mobiltelefonen og ringte hjem til Oscar. –Hei Ingunn, har du mannen din der?
– Er han ikke sammen med deg? spurte hun.
– Nei, sa Jonas.
– Han dro for en halvtime siden, Peik gikk ut sammen med ham da han dro. Kanskje han måtte inn til kontoret først?
– Ja, du har sikkert rett, sa Jonas. Beklager forstyrrelsen!
– Ikke noe problem, sa Ingunn.
Jonas syns det var rart og ringte til kontoret, men der fikk han vite det han trodde.
Peik løp som en vind innover i skogen og etter en stund stoppet han ved en person. Peik snuste og kjente igjen eieren sin.
Han bjeffet og slikket Oscar i nakken.
Oscar tok seg til nakken og stønnet og kjente en snute. Han greide å komme seg opp og da hoppet Peik oppå på ham.
– Ja jeg er veldig glad for å se deg også, sa Oscar og følte med hendene på hodet og kjente en liten kul. Litt av en slag, tenkte han.
Han begynte å gå med Peik diltende etter.
Da ungene hadde dratt til skolen gikk Ingunn mot skogen for å se etter Peik og der så hun Oscar og Peik komme gående. Hun sperret opp øynene da han kom nærmere, han så dårlig ut.
– Men Oscar, hva gjør du her, er du syk?
Oscar tok seg til hodet og sa: – Noen slo meg ned og lot meg ligge igjen i skogen, det virker som om noen ville bli kvitt meg.
Ingunn slo armene rundt ham og sa: – Hva er det du sier? Jeg kjører deg til legen så de kan få se på deg.
– Jeg er ok, sa Oscar.
– Nei det er du ikke, sa Ingunn, og fikk ham i bilen sammen med hunden.
– Forresten, du må ringe Jonas, han har spurt etter deg. Akkurat da ringte mobilen hans. –Hei, det er Oscar.
– Hei, det er Jonas, hvor er du?
– Jeg er på vei til legen med kona, jeg ble slått ned.
– Slått ned, ropte Jonas.
Så fortalte Oscar hva som hadde skjedd.
– Jeg møter deg hos legen, sa Jonas og brøt forbindelsen.
Han hadde fått en liten hjernerystelse, og måtte ta det med ro.
De satt på kontoret på politistasjonen. Ingunn hadde dratt hjem etter at Oscar hadde sagt at hun ikke trengte å bekymre seg.
Telefonen ringte og Oscar tok opp røret etter første ring.
– Hei det er Ellen, noen har slått ned Førde. Han er på sykehuset og har fått seg en hjernerystelse.
– Hvor er du nå? spurte Oscar.
– Jeg er på kontoret, jeg dro fra sykehuset da kona hans kom.
– Vi kommer, sa Oscar og slang på røret.
Han reiste seg opp og sa: – Kom Jonas, vi må til NRK igjen.
– Førde har blitt slått ned.
Jonas sperret opp øynene. Da de småløp nedover trappene og ut til bilen fortalte Oscar hva Ellen hadde sagt.
De satt på kontoret til Ellen Horn. Hun var akkurat ferdig med å fortelle.
Hun hadde funnet ham på kontoret, liggende bevisstløst utover kontor pulten og da hun dyttet bort i ham så hun en kul i hodet hans. Hun hadde funnet en lapp på kontorpulten hvor det sto: Hvorfor bry deg om Reve når du blir neste….
Oscar og Jonas sjekket lappen, det lignet veldig mye på den Reve hadde fått.
– Jeg har en teori, det må være noen her som ikke liker kringkastingssjefer.
Jonas nikket.
Ellen stirret på dem og sa: – Det virker rart. Sa ikke dere at alle hadde alibi?
– Det kan være noen som lyver, sa Jonas.
Neste dag kom det på nyhetene at Førde hadde blitt slått ned på sitt kontor. Morderen hadde vært på ferde igjen. Oscar og Jonas var på vei til sykehuset. De ville gjerne ha en prat med Førde. Han følte seg bedre og var pigg nok til å prate.
– Så du noe før du ble slått ut, spurte Oscar.
– Jeg satt og leste noen notater på dataen da jeg plutselig hørte noe fot skritt bak meg. Og før jeg fikk summet meg kjente jeg en smerte i bakhodet og alt ble svart. Men jeg tror at fottrinnene kom fra en manns person. Oscar skrev ned i notatblokken.
– Har du noe anelse om hvem som kan stå bak dette her? spurte Jonas. Førde ristet på hodet: – Beklager.
Begge etterforskerne reiste seg og takket for samtalen. De gikk ut og lukket døren etter seg da Oscar sa: – Jeg lurer på om morderen vil komme hit siden han ikke greide å fullføre jobben? Hva om du Jonas blir her og holder vakt?
– Den er i orden.
Oscar dro til kontoret for å tenke. Oscar leste gjennom de to trussel notatene og grublet om hvem det kunne være. Da ringte telefonen.
–Hei, det er Ellen igjen, jeg har noen nyheter til dere, kunne dere komme hit?
–Selvfølgelig, jeg er der om tyve minutter.
Han satt på kontoret med Ellen og Tone Hansen, vaskedamen. Hun hadde funnet noe i en eske. Hun skulle til å løfte den opp i armene for å flytte den fra gulvet da lokket åpnet seg og avispapir falt utover. Oscar så på avisene og visste at det var disse som hadde blitt brukt til trusselbrevene. Han smilte og sa: – Da er vår morder herfra.
Ellen stirret på Oscar og spurte: – Hvem i alléverden kan det være?
Oscar sa: – Ja, si det. Han så på Tone og spurte: – Du fant dette nede i kjelleren?
Tone nikket.
– Er det noen andre enn deg som går ned dit?
– Alle kan gå ned dit, og vaktmesteren.
–Er han her i dag?
– Ja, sa Ellen, jeg skal finne ham. Så gikk hun ut av kontoret. Noen minutter etter kom hun tilbake og sa: – Rart, men han er ikke her og alle sakene hans er borte.
Oscar sa: – Kan jeg få se hvor han holder til?
– Bli med meg, sa Ellen. Tone gikk for å fortsette med vaskingen.
Oscar så seg rundt i kontoret til vaktmester Per Kristiansen. Det var ikke så mye der, det så ut som om han hadde tatt med seg det han eide. Men inni skapet nede på gulvet oppdaget han en blå sytråd. Han tok frem en plastpose fra lommen og puttet den nedi. Oscar la posen i lommen og sa: – Det må være vår mann.
Ellen sa: – Han har jobbet her i 5 år. Han har vært i fengsel, ble frelst og kom ut som en ny mann. Han fikk jobben som vaktmester her i NRK. Hun ristet på hodet, er det mulig?
Oscar klappet henne på skulderen og svarte. – Vi må finne ut hvor han har dratt. Da de kom opp til resepsjonen var resepsjonisten helt hysterisk og Ellen måtte slå henne i ansiktet for å roe henne ned. Men hun skjønte hvorfor hun var så oppskaket, for der rett på resepsjons bordet lå det et ark. Der sto det skrevet: Om en time vil hele bygningen rase sammen, det er en tidsinnstilt bombe gjemt i huset.
Ellen stirret på arket mens Oscar ringte til politisjefen og forklarte om situasjonen. Oscar måtte få ut alle sammen og dette måtte gjøres fort. Ellen skulle hjelpe til. Oscar ringte til Jonas.
Alle var ute av NRK huset, men bomben var ikke funnet ennå. De brukte sporhunder. Jonas fikk en beskrivelse av hvordan Per så ut. Han var 175cm høy, litt rund, kort klipt lyst hår og et arr på høyre kinn. Jonas ringte kontoret og spurte om de kunne finne ut om de hadde noe på mannen. Noen minutter senere ringte det tilbake. – Han heter Per Kristiansen og satt inne for smugling av sprit og malerier. Han har også slått ned og drept to personer. Men nå var han blitt frelst og skulle starte på nytt. Jonas takket og sluttet samtalen. Han fortalte det til Oscar.
– Selvfølgelig, at jeg ikke husket navnet. Det var jeg som fikk ham arrestert. Det var nok han som slo meg ned.
Jonas nikket.
Det ble ringt til flyplasser og tog stasjoner.
En time hadde godt men de hadde ikke funnet noen bombe og bygningen sto fremdeles. Var det en falsk alarm? En mann i uniform kom ut av hoveddøren. Mannen kom bort til Oscar og ga ham en sko eske. Inne i den var det en lapp hvor det sto: Jævla bra spøk ikke sant? Ha ha ha.
Oscar bannet og stirret på esken og sa: – Vi må finne den jævelen. Alt var i orden så ansatte kunne dra tilbake til NRK-huset.
Jonas og Oscar dro til politistasjonen.
Ingunn parkerte bilen i garasjen og låste seg inn i huset. Begge barna var hos besteforeldrene siden det var skoleferie. Da hun kom inn i gangen ble hun stående, det var så stille, hun lurte på hvor Peik var. Da hun fortsatte inn til stuen skjente hun noe hardt i ryggen og en hes hard stemme si: – Ikke prøv deg på noe. Nå ringer du til Oscar og ber ham komme hjem med en gang.
Ingunn var redd men gjorde som han sa.
Oscar satt og snakket med politisjefen da mobiltelefonen ringte. Han unnskyldte seg og svarte: – Ja, det er Oscar.
–Oscar, det er Ingunn. Kan du komme hjem med en gang? Det lekker fra vannrørene.
Oscar stivnet og sa: – Jeg kommer med en gang.
Oscar så på sjefen sin og sa: – Per holder Ingunn som fange i huset mitt. La meg dra først, så kommer dere etter.
Politisjefen nikket. Oscar løp tilbake til kontoret hvor Jonas satt og fortalte ham om situasjonen. Han ville komme etter.
Ingunn var blitt kneblet og lå på stue gulvet. Per gliste og sa: – Jeg skal ta både deg og mannen din. Det var han som fengslet meg. Jeg hadde det jævlig der inne og nå skal dere få smake det samme. Og så lo han en rå latter. Ingunn lurte på hva han hadde gjort med Peik, der hun lå i en ubehagelig stilling. Endelig hørte hun bilmotor.
Per så bilen komme og gikk ut til gangen og åpnet døren med en avskåret hagle som han rettet mot Oscar da han kom ut av bilen. –Nei så treffes vi igjen da, sa Per.
Oscar stirret hardt på ham og sa: – Hva har du gjort med min kone?
Per bare lo og sa: – Kom med meg så skal jeg vise deg.
Oscar gikk inn i huset med Per etter seg.
Hvor er hunden? spurte Oscar.
– Den ligger og sover i hagen. Jeg ga ham en hamburger full av sovetabletter. Inn der.
Han dyttet Oscar bort til Ingunn som lå på gulvet. Oscar ble stående og stirret på Per. Per veivet med haglen og lo for seg selv og sa: – Dette hadde du ikke trodd om meg, eller hva purk?
Oscar sa: – La Ingunn gå, så kan vi ordne dette her, mann til mann.
Per stirret på ham og sa: – Nei du, jeg skal drepe dere begge. Forresten, var det morsomt å ikke finne den bomben? Så satte han i et latterbrøl.
Jonas sto utenfor huset sammen med flere politifolk. De hadde delt seg og sto rundt huset mens Jonas listet seg inn gjennom frontdøren. Han hørte Per snakket der inne. Så hørte han plutselig et dunk.
Per hadde slått Oscar i hodet og sa: – Denne gangen skla du ikke våkne. Per bøyde seg ned for å dra Oscar etter beina. Han skulle ta dem ut i skogen og skyte dem der.
Jonas benyttet sjansen til å liste seg bort til Per og stakk revolveren i ryggen på ham og sa: – Jeg tror ikke det der er noen god ide’. Han tok et judo knep på ham og det skjedde så fort at Per ikke skjønte noen ting før begge hendene ble kneppet bak på ryggen hans med håndjern.
Et par politifolk kom inn og tok seg av Per. Jonas fikk løsnet opp tauet og tørkle Ingunn hadde i munnen. Ingunn satt seg ned ved Oscar, han hadde kommet tilbake til bevisstheten og følte seg litt ør men kom seg opp med hjelp av Jonas og Ingunn. Han satte seg i sofaen mens Jonas skjenket dem begge et glass whisky.
Oscar sa: – Dette var nære på, takk for at du reddet oss.
Jonas smilte og sa: – Bare hyggelig partner.
Dagen derpå satt Oscar, Jonas Ellen og Førde på hennes kontor,
Oscar sa: – Det viste seg at vaktmesteren ville ta hevn på meg, derfor drapet på Reve og mordforsøket på Førde. Sytråden viste seg å være den han brukte til å kvele Reve med. Han hadde ringt til Reve og spurt om han kunne møte ham for han visste hvem muldvarpen var. Så Reve hadde møtt opp og blitt kvalt.
Ellen ristet på hodet og sa: – Jeg er så takknemlig for at han ble tatt, fryktelig at Reve skulle død.
Førde nikket trist men sa, vi finner nok en som vil ta over min rolle.
Oscar og Jonas dro derfra for siste gang håpet de. Jonas skulle til fjells med samboeren sin. Oscar og Ingunn skulle til foreldrene hennes der barna var. Bilen til Oscar sto pent parkert i NRK garasjen, morderen hadde parkert den der etter mordforsøket på Oscar.
Men nå suste den bortover veien med ham og Ingunn i. Det var et nydelig vær og endelig skulle Oskar får seg litt fri fra jobben. Han snudde seg og smilte til Ingunn Hun bøyde seg mot ham og kysset ham på kinnet. Dette skulle bli en deilig ferie.
