Potet (Solanum tuberosum) kommer fra Sør-Amerika og er mest kjent for stengelknollen, en hardfør rotfrukt. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle som basismatvare for store deler av verdens befolkning. I 2017 var de største potetproduserende landene i verden Kina, India og Russland.
FN valgte 2008 til å være det internasjonale potetåret.
Ordet «potet» kom til norsk via det engelske potato, fra spansk patata, som igjen fikk ordet fra taino batata. Ordet betyr opprinnelig «søtpotet», som likner poteten av utseende, selv om smaken er forskjellig, og de to heller ikke er i slekt.
Poteten blir av og til kalt «jordeple» eller bare «eple» i norsk dialekt, som i det franske pomme de terre og nederlandsk aardappel. Den kalles jordpäron (jordpære) i Sverige og jørðeplir eller eplir på Færøyene. Det danske og tyske ordet kartoffel kommer fra italiensk tartufolo som betyr «trøffel». Dette skal ha kommet fra misforståelsen til en tunghørt pave som smakte potet for første gang.
Beskrivelse
Potetplanten har lange, lysegrønne stengler som kan nå en høyde på over en meter, med stengelskudd som kan bli flere meter lange. Bladene er mørkere, hjerteformede og dekket av små hår. Planten har klokkeformede blomster som kan være hvite, lilla, gule eller rosa. Frukten minner om en liten grønn tomat og inneholder rundt tre hundre frø.
Selve potetene er stengelknoller som vokser under jorden. En rot har gjerne mellom tre og tyve slike knoller i ulike størrelser. Hver knoll har et tynt skall der mange av næringsstoffene er lagret, og et stivelsesrikt indre som lagrer energi.
Poteten er en flerårig art. I kalde områder som Norge fryser den på vinteren og blir aldri mer enn ettårig.
Poteten er blitt foredlet til ulike sorter, og finnes i mange former, farger og konsistenser. Det finnes ovale og runde poteter, typer som blir store og klumpete og andre som er lange og tynne. Man kan få poteter som har brunt, gult, rødt og lilla skall, og som har samme farge, eller er hvite, inni. Noen potettyper beholder formen sin når de blir kokt eller bakt, mens andre løser seg lett opp. Det er også forskjell på hvor store potetknollene normalt blir, hvor fort de vokser, og hvor lang koketid de krever.
Søtpotet er ikke en potetsort. Den tilhører søsterfamilien til potetvekstfamilien, vindelfamilien.
Giftighet
Alt som vokser over jorden, særlig frukten, inneholder alkaloider, særlig solanin, men også chakonin, og er dermed giftig. Også rotknollen inneholder mindre mengder av slike stoffer, men de er mest konsentrert i – og like under – skallet. Å skrelle poteten reduserer mengden av glykoalkaloider ytterligere. Det ser også ut til at høye temperaturer som oppnås ved fritering av potet bidrar til en vesentlig reduksjon av innholdet av glykoalkloider.
Poteter bør lagres mørkt for å unngå at de reagerer med lys og derved blir giftige. Når poteten blir utsatt for sollys, produserer den giften solanin. Når poteten er grønn, enten på eller under skallet, er dette en indikasjon på at den har vært utsatt for lys og kan inneholde solanin. Den grønne fargen skyldes klorofyll som også dannes når potetene utsettes for lys. En kan derfor ikke fjerne solaninet helt ved å skjære bort de grønne områdene. Grønne poteter bør ikke benyttes til mat eller fôr for dyr. Potetens groer kan inneholde til dels store mengder solanin, og må fjernes før poteten gis som dyrefôr.
Det skal imidlertid ikke være rapportert alvorlige tilfeller av forgiftninger i USA de siste 50 årene. Tidligere tilfeller har vært relatert til spising av grønne poteter, og drikking av te, trukket på potetblader.
Historie
Villpotet vokser i Chile og i Andesfjellene i Peru. Det finnes mer enn 225 ulike arter[trenger referanse]. Urfolket som bodde i disse områdene har dyrket og spist denne grønnsaken fra omkring 2000 år f.Kr. De videreforedlet den til ulike typer, blant andre en som tålte frost[trenger referanse]. Siden det var den eneste veksten de kunne dyrke så høyt i fjellene, tilba inkaene poteten som en gud.
Da spanjolene invaderte Sør-Amerika, fant de fort ut at poteten kunne gi et billig og næringsrikt tilskudd til kosten. De første potetene som ble eksportert fra den nye verden, landet på Kanariøyene i 1567, noe som gjør disse øyene til det første stedet for poteter utenfor Mellom- og Sør-Amerika. Disse potetene minner imidlertid ikke mye om de potetene vi kjenner i dag. Noen var krokete og forvridde og hadde en fingerlignende form, mens andre var knudrete og mer runde i formen. Smaken var bitter og ufyselig. En ny genetisk studie viser at poteter som finnes på Kanariøyene i dag, er etterkommere av både chilenske og peruanske poteter. David Spooner, som er gartner ved U.S. Department of Agriculture, gjorde undersøkelsen sammen med en forsker fra University of Wisconsin, i Madison USA. Han var overrasket over resultatet, og hadde forventet at det var chilenske poteter han ville finne. Han spekulerer i om forskjellige varianter kan ha blitt ført ut av Sør-Amerika til ulike tider. Spooner konkluderer imidlertid med at den moderne poteten er en kombinasjon av begge de to opprinnelige typene.
I Europa var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Som med tomaten mente man at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Andre igjen hevdet at en plante som ikke var nevnt i Bibelen og hovedsakelig vokste under jorden, måtte være djevelskapt.
I 1664 utgav John Forster en bok med tittelen England’s Happiness Increased: A Sure and Easie Remedy against the Succeeding Dearth Years, der han anbefalte poteten som en god hjelp i kampen mot matmangel, og gjenga en tysk oppskrift på en potet-rett helt tilbake fra 1581. Men i Burgund fikk bøndene forbud mot å dyrke poteter, da man mente de forårsaket spedalskhet, rett og slett fordi knollene minnet om spedalskes deformerte hender og føtter. Denis Diderot skrev i sin encyklopedi at «denne roten er, hvordan man enn tilbereder den, smakløs og stivelsesrik»,[ og at den forårsaket tarmgass, men tilføyde: «Hvilken rolle spiller tarmgass for bønders og arbeideres organer?» Selv da Napoli var ramt av hungersnød i 1770, nektet lokalbefolkningen å røre en skipslast med poteter sendt som gave. Fredrik den store måtte regelrett beordre de prøyssiske bøndene til å dyrke poteter før de gjorde det. De fryktet for at poteter ville fremkalle rakitt og tuberkulose.
Men med ulike midler – Antoine-Augustin Parmentier som dyrket den i Versailles, «potetprester» som prekte om hvor god den var, og dens betydning som botemiddel mot datidens sultproblemer, eller kongelige påbud til bønder om å dyrke den – spredte den seg, og ble særlig mye brukt i fattige land som Irland og Norge. I starten ble den brukt som prydplante, og botaniske hager i Sverige og Danmark presenterte den som en amerikansk kuriositet i 1658. Fra den danske prosten Hans Carsten Atke[7] på Ullensvang prestegård fikk Peder Harboe Hertzberg sine første poteter i 1758. Folk i Bergen, som var vant til importvarer, var de som først godtok den nye veksten. Ellers i landet hjalp det på populariteten at poteten egnet seg til å lage brennevin av. I 1833 var det registrert rundt 10.000 brennerier i Norge. Poteten satte også spor i norsk arkitektur. For å kunne lagre dem, ble det gravd jordkjellere i stort omfang.
På Hove gård på Tromøy er den første kjente dokumentasjonen i Norge på at det ble dyrket poteter, hvor det står skrevet i toldskriver Nils Aalholms hagedagbok for 31. mai 1757 at det er: «observeret Potatoes at opkomme». I 1773 ble det satt 5.015 poteter på gården.
På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet C-vitaminfattig, og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold.
Spesielt viktig for spredningen av poteten i Norge ble prestene, som talte potetens sak i sine prekener. En potetprest sa i en preken: «Haver I et Støkke Jord, der vender mot Sønden, da siger jeg Eder: Sett Potatos. Atter vil jeg sige: Sett Potatos!» På den tiden ble poteten også kalt «potato», «kartoffel» og «jordeple». Lars Eskildsen var prest i Gjerstad i årene 1750-83, og opptatt av å lære folk både å dyrke og spise poteter. Når det var tid for høyonn, når «Sognets Huusmandskoner indfandt sig for at forrette det pligtige Høstdagsarbeide, lod han fremsætte et Fad kogte Poteter, gik selv i Kjøkkenet, bad Konerne forsøge den ny Frugt, men det faldt dem for modbydeligt».
Peder Harboe Hertzberg skrev om bruk og dyrking av «Potatos». Han forteller at han selv ble kjent med poteten for første gang i 1758, på Ullensvang prestegård i Hardanger, og at han hadde skrevet om den allerede i 1763. Boken ble veldig populær og trykt i tre opplag som alle ble utsolgt. Potetdyrking var populært lesestoff på 1700-tallet.
Høsten 1814 utbrakte en stortingsmann en skål for poteten, fordi den var «årsak til at nordmennene, der ellers var sultet ut av de svenske, hadde kunnet gi seg sin fri forvaltning».
Poteten er nå en av de viktigste grønnsakene i både Europa og Amerika.
Sykdommer
Som alle andre storavlinger er potetplanten utsatt for skadedyr og sykdom. Særlig kjent er potetpesten, en tørråte som spredte seg gjennom Europa i 1840-årene. Den ødela avlingene i flere land, men slo verst ut i Irland, der den førte til hungersnød i landet. Inkaene hadde dyrket flere hundre ulike potetsorter, så selv om én av dem ble rammet av sykdom, gav det lite utslag for den samlede potethøsten. Irene dyrket bare ett slag. I juni 1845 – en av flere kalde, våte somre – brøt potetpesten ut på Isle of Wight, muligvis overført fra potetskall som var kastet over bord fra et amerikansk skip. Phytophthora infestans er det latinske navnet på denne plantesykdommen. Sykdommen gjorde stor skade i hele Europa, men verst rammet ble Irland, der minst en million døde av sult eller underernæring. Halvannen million emigrerte til Amerika like etter, hovedsakelig de unge og arbeidsføre, som hjemlandet dårligst kunne unnvære.
Bruk av potet
Potet er mest brukt til mat for mennesker, men kan også bli til dyrefôr, potetmel, stivelse, dextrin eller alkohol.
Ukokt potet er lite fordøyelig, men dersom den varmes opp, blir stivelsen mer tilgjengelig som næring.
Poteter kan stekes, bakes og kokes, med eller uten skallet. Velkjente potetretter er potetstappe, raspeballer, frityrstekte potetstrimler (pommes frites) og flak (potetgull). Man kan også bruke den i potetpannekaker, fløtegratinerte poteter og potetsalat. Annapoteter er en arbeidskrevende fransk potetrett. Ettersom poteten har en svært mild smak, kan en tilsette de fleste typer urter og krydder til potetretter.
Næringsinnhold
Størstedelen av potetene er vann, men de inneholder også karbohydrater, protein og mineral, som jern, kalsium og kalium. Det meste av disse nyttige næringsstoffene sitter i skallet. Rotfrukten har også flere vitaminer, som B- og C-vitamin. Nyhøstede poteter inneholder mer C-vitamin enn de som er blitt lagret.
Oppbevaring
Poteter lagres best mørkt og ved temperatur 4–6 °C for å senke livsaktiviteten i cellene slik at potetene dermed holder seg lenger. Luftfuktigheten bør være 80–90 prosent for å hindre at potetene tørker ut. Hvis temperaturen er lavere enn 3 °C, blir en del av stivelsen omdannet til sukker, og poteten får søtsmak. Ved lagring for varmt eller lyst, får poteter groer som må fjernes, og poteten blir vissen og dermed ubrukelig.
Den norske potetsesongen
Først ute er nypoteten som dyrkes over hele landet og er i butikkene ved Sankthans-tider. Da må alle potetene fra Kypros, Italia og resten av Europa vike for denne populære og velsmakende helnorske poteten. Den mest vanlige nypoteten heter Ostara og er hvit. Senere kommer alle de halvtidlige potetene som tas opp etter nypotetene er høstet og frem til hovedinnrykket av høstpotetene. Den vanligste halvtidlige poteten er Laila og er rød. I august og september kommer alle potetene som lagres og spises utover høsten og vinteren. Beate, Kerrs Pink og Pimpernel er de tre viktigste sortene. Mandel og Ringerik er poteter av spesielt høy matkvalitet.
Det å kunne så poteter og annet grønt, er jo så gøy, hvis man har mulighet til det, mye godt man kan lage med poteter.
Hva med denne: kokte nypoteter som, man har i et dyp fat med aliminiumsfolie, ha på smør og presset hvitløk og sett den på grillen, eller i bak den i ovnen i et par minutter. Deilig hvitløksmak.
