Denne novellen ble publisert i magasinet; Jul i Nes 2019
Det var palmesøndag og et herlig vær. Kathrine pakket bagen sin. Hun skulle feriere påske sammen med fire venninner på bygda i familiens hytte, som tilhørte venninnen Kari. Kathrine skulle møte dem på Oslo sentralstasjon og ta toget til Årnes.
Nå satt de på toget og spilte kort og drakk kaffe. Det var et nydelig vær, solen skinte gjennom togvinduet. Kathrine så frem til å feriere med venninnene.
De steg ut av toget og fikk en drosje som kjørte dem til Dragsjøhytta.
De måtte gå en 10 minutters gange til de kom til hytte som lå ved et tjern. Solen skinte uten skyer , det var en kjølig bris. De trasket bortover mens de pratet sammen. Kathrine hadde fått en ekkel følelse i magen.
Endelig var de fremme. Vinduslemmene var stengt. Kari fant frem nøkkelen og låste opp døren. De fikk opp lemmer og vinduer og lot døren sto åpen så de kunne rense ut den innestengte luften.
Da de var ferdig med og pakke ut, satte de seg ut i klappstoler og drakk rødvin. Kathrine hadde fremdeles den ekle følelsen i magen. Hun skjønte ikke hvorfor, det var jo så fredelig her, med mye fuglekvitter. Hun så på alle sammen og smilte, alle virket så tilfreds der de satt.
Plutselig hørtes en merkelig lyd. Alle skvatt unntatt Kari som sa:
– Lyden kommer fra svaner de pleier å komme flygende og bade i tjernet der nede. Alle stirret mot tjernet, da fire svaner dalte elegant ned i vannet. Kathrine smilte, de var så vakre der de svømte rundt. Hun skuttet seg, men måtte riste på hodet, nå får du ta deg sammen, sa hun til seg selv.
Senere da de hadde spist middag, satt de rundt bordet og spilte kortspill og drakk mer rødvin.
Klokken var 00:30, da jentene la seg. Det var mørkt og stille der ute. Igjen kjente Kathrine den ekle følelsen i magen, den hadde ikke gått vekk, den hadde bare blitt verre. Hun måtte ha sovnet for hun våknet brått av en lyd. Hun lå stille i sengen, men det eneste hun hørte var pusten til Kari. Hun sov så fredelig over henne. Kathrine sto opp fra køyesengen og gikk til kjøkkenet for å drikke litt vann. Hun så ut mot tjernet som så forlokkende ut, akkurat som den ba henne om å komme ut.
Plutselig følte hun det kalde vannet rundt seg. Kathrine sank nedover og nedover. Hun merket at hun ikke kunne holde pusten lengre. Hun prøvde å svømme opp mot overflaten, men noe holdt henne igjen. Hun fektet med armene og følte plutselig et slag i ryggen. Hun åpnet øynene og så seg rundt, hun lå på bakken utenfor døren.
– Hva gjør du her?
Kathrine så opp på Kari som sto over henne. – Er du ok? Spurte hun og hjalp henne opp.
Kathrine ristet på hodet og svarte: – Jeg tror jeg må ha gått i søvne.
De gikk tilbake til soverommet og la seg. Utrolig nok sovnet Kathrine nesten med en gang.
Kathrine satt med en kopp te og tenkte på hendelsen i natt. Hun forsto ingenting, hva hendte? Kari hadde bedt henne om og ikke si noe til de andre. Hun syntes det var litt rart, men hun holdt det for seg selv.
Ingrid, Siri og Helene satt ut og pratet livlig. Kari og Kathrine ordnet med frokosten.
Etter frokosten bestemte de seg for å gå en tur. Det var et herlig vær og Kathrine glemte hendelsen, de spøkte og lo mens de gikk inn over i skogen.
Da de kom hjem, oppdaget de at døren var på vidt gap og at det var våte fotavtrykk på gulvet. Alle lette rundt i hytta, men ingenting var stjålet. Hva i huleste kunne dette være? Kathrine fikk gåsehud. Kari fant en klut og tørket opp på gulvet, så tente hun i peisen. Varmen kom etter hvert. Det var plutselig en ekkel atmosfære i hytta. De hadde funnet fotspor fra tjernet og opp mot hytta.
Kari så på alle sammen og sa: – Det er et gammel sagn om det tjernet. Det sies at ser man på tjernet når det er fullmåne, så blir man dratt imot det og tjernet sluker deg.
Alle stirret på henne hvor Helene utbrøt: – Det er bare tull!
Kari gliste da hun svarte: – Selvfølgelig, jeg bare tuller med dere.
– Du må ikke skremme oss sånn, sa Kathrine.
De andre var enige.
Kari bare ristet på hodet.
Kathrine tenkte på fotsporene og det Kari hadde fortalt. Hva var det som gikk av Kari?
Det ble en rolig kveld og alle sov fredelig den natten.
Morgenen etter var det like fint vær. Kathrine så en lapp på bordet, tok den opp å leste; må bare ordne med noe, er tilbake snart, Kari.
Kathrine viste lappen til de andre. De lurte også på hva det kunne være. Men det var ikke noe de kunne gjøre så de lagde frokost og satte seg utenfor hytta i solen.
Plutselig hørtes et skudd. De så på hverandre forskrekket, lyden kom fra skogen. Plutselig kom en mann løpende med blod rennende nedover ansiktet. Det eneste han hadde på seg var bukse og sko. Han løp mot tjernet og stupte uti. Alle jentene ble stående og se forskrekket ut. Mannen kom ikke opp igjen. Ingen turte og hoppe ut i tjernet. De visste ikke hva de skulle gjøre, da de hørte en annen lyd. Ut fra skogen kom Kari sammen med tre politimenn.
Den ene politimannen stupte ut i tjernet og ikke lenger etter kom han opp med mannen. Han ble båret inn og lagt på sofaen og politimannen gjorde munn til munn og fikk liv i han.
Mannen hadde rømt fra et sinnssykehus. Kari hadde dratt til Årnes politistasjonen, på grunn av det med utgangsdøren og fotsporene. Hun hadde hørt om mannen på nyhetene, men hadde ikke villet fortelle noe til de andre, for da hadde nok vennene hennes mistet lysten til å dra på hyttetur. Mannen ble tatt hånd om.
Kathrine tenkte på mavefølelsen, og merket at den var borte. Det var akkurat som om den hadde advarte henne om noe. Det var jo litt spennende da, tenkte hun der hun satt sammen med de andre og spiste lammegryte som Kari hadde laget, med rødvin til. Det ble nok en fin påske allikevel.
Men hun lurte litt på det tjernet…..
