Dette er basert på radioteater og bøker, forfatteren Sven Elvestad skrev om Knut Gribb, etter hans død har flere kjente forfattere skrevet om han. Novellen ble publisert i Jul i Nes 23.
Snøen dalte ned og la seg som et teppe denne ettermiddagen. Knut Gribb sto og så ut av stuevinduet fra leiligheten i Oskars gate. Schæferen, Nero lå foran peisen. Det knitret så herlig i veen og varmen spredte seg utover i rommet. Han tok en slurk av whiskyen og stirret ut av vinduet.
– Nå Herr Gribb, maten er ferdig, hvis De vil spise nå?
Husholdersken fru Halvorsen så spørrende på ham.
Knut Gribb smilte og gikk bort til henne og kysset henne på kinnet og sa blunkende: – Takk skal De ha fru Halvorsen, jeg er skrubbsulten.
Han gikk ut til kjøkkenet og satte seg ned foran et dekket bord.
Fru Halvorsen sperret opp øynene og tenkte, hva er det som går av ham, er han syk? Hun smilte til Nero og visket: – Han jobber for mye, og gikk etter for å servere ham maten.
Brede og Jerven satt på Lorry og drakk øl. Det var en fredelig fredags kveld som de satte stor pris på.
– Skål Finn.
– Skål Harald, svarte Finn med et muntert smil om munnen og tenkte hvor godt det var å kunne slappe av.
– Jøss, se den gamle mannen der. Harald pekte mot en lasaron som lente seg inntil baren og holdt seg for magen.
– Han virker jo syk jo, svarte Finn. La oss gå bort til ham.
Lasaronen kjøpte seg en whisky og tok den på styrten og fikk et skikkelig hosteanfall.
Jerven slo ham i ryggen og etter et par minutter stoppet mannen å hoste.
– Er det bra med Dem? Spurte han.
Lasaronen nikket. – Ja da, det hjalp med whiskyen, svarte han med en grøtet stemme.
Begge politimennene så på ham, ristet på hodet og gikk tilbake til der de satt.
Det var en stille natt, det virket øde ute i Oslos gater, men hva var det? En lommelykt som lekte seg i snøen fra et vindu fra selve slottet.
Et par minutter etterpå hang det et tau ut fra vinduet som slang frem og tilbake. En mørk skikkelse kom skliene ned. Mannspersonen pustet tungt mens han dro seg nedover, der traff han endelig bakken. Han så opp mot vinduet og gliste, så tok han objektet under armen og løp ut i natten.
Det var sent på ettermiddagen dagen derpå med minus 15 grader. Gribb satt på kontoret med Brede og Jerven. De hadde fått en telefon fra sjefen, et verdifullt Van Gogh maleri var stjålet fra slottet.
– Det er Thomas Ryer som har vært på ferde igjen, sa Gribb.
De andre nikket enig.
– Jeg har snakket med Hans Majestet kong Haakon, og lovet at vi skal finne maleriet og levere det plettfritt tilbake.
– Selvfølgelig, svarte de begge i kor.
– Ok, la oss prøve å finne Thomas.
Alle reiste seg og gikk ut av kontoret.
Olga Barcova satt i baren på Grand Hotell og nippet til champagne.
Hun sukket og så seg rundt, det var mange par der men også noen enslige menn. Olga tenkte på Knut. Hun kunne ikke få ham ut av hodet. Hun tenkte på kysset. Det var det beste kysset hun noen gang hadde hatt på sine lepper. Hun lagde en grimase, hvorfor i helvete måtte hun skjelve sånn, han var jo en forbaska politimann. Men sånn som hjertet hennes banket og bare savnet etter ham. Hun stønnet høyt.
– Er De ok madam?
Bartenderen så spørrende på henne.
Olga smilte og satte de mørke grønne øynene i ham. – Ja da, har bare litt hodepine, men det går nok over.
Mannen svelget og tenkte at det var litt av noen øyne.
– Vil madam ha et glass vann?
Olga ristet på hodet og smilte søtt til ham. Hun tok en slurk til og tenkte på Knut. Så kom et djevelsk smil over hennes lepper.
Gribb, Brede og Jerven suste av gårde i Gribb’s bil. En Jaguar MKX. De hadde fått et tips om hvor Thomas Ryer kanskje befant seg.
Et sted opp i Nordmarka var det en liten hytte. Det var en hytte som ingen visste hvem eide og som var et oppholdssted for alle.
Bilen stoppet ved et tjern. Et par meter unna kunne du se hytta på en liten tue. Det var en pipe på taket, men det kom ikke noe røyke ut av den. Det virket øde.
Knut gikk opp til døren og tok i dørhåndtaket. Døren åpnet seg.
Han hadde walteren i hånden. Hytta besto av et rom med peis, et bord og to stoler. I hjørnet var det en sekk med ved og i den andre var det en seng.
Gribb snuste inn et par trekk. – Noen har vært her, jeg lukter sigarett røyk. Jeg tror vi skal holde vakt utover, sa Gribb bestemt.
Det var en kald og stjerneklar natt, det eneste man kunne se var gloen på tre sigaretter. Tre menn sto der så stille i natten og ventet.
Der hørtes en lyd. Et par ski kom glidende bortover snøen mot hytta. Skiene ble tatt av og en person gikk inn. Så ble det stille.
– Kom igjen, visket Gribb, la oss se om jeg har rett i mine mistanker.
Alle tre listet seg til døren. Gribb tok en titt gjennom vinduet og sperret opp øynene. Der satt Thomas Ryer med bildet og gliste.
– Nå, sa Gribb og Jerven åpnet døren brått og alle tre pekte med våpnene mot Thomas Ryer.
– Ja ja, så møtes vi igjen gamle venn.
Thomas spratt opp fra stolen og stirret på dem.
– Helvete heller, hvorfor kan jeg aldri få fred fra deg, sa Ryer surt.
– Når du stjeler verdifulle malerier kan jeg nok ikke la deg være Thomas!
– Kom igjen, du få bli med oss, sa Gribb med et glis om munnen.
Et annet sted i mørket sto en kvinne og stirret på bygningen over gaten. Hun hadde et smil om munnen da hun så en eldre dame komme leiende på en hund. Hun studerte dem mens de nærmet seg bygningen. Da de gikk inn døren gliste Olga stygt.
Fru Halvorsen hang fra seg kåpen og la fra seg hatten på hattehyllen. Nero tuslet inn på kjøkkenet og drakk fra vannskålen. Halvorsen satt på kjelen så hun kunne få seg en kopp kaffe. Da ringte det på.
– Hmm hvem kan det være så sent, sa hun ut i luften, mens hun gikk mot døren. Hun låste opp og utenfor sto det en vakker ung kvinne med mørkt hår og noen usedvanlige øyne.
– Jeg beklager så mye frue, men noen overfalte meg, men jeg greide å løpe fra ham, og så tør jeg ikke å gå hjem alene så jeg tenkte at kanskje mannen din kunne følge meg hjem? Hun så spørrende på Halvorsen.
– Hei, kom inn vesla, så skal jeg lage en kopp kaffe til deg.
Olga smilte søtt og fulgte etter henne inn til stuen.
– Jeg er husholderske for herr Gribb. Han kommer snart hjem og han kan følge deg hjem og hjelpe deg med saken din.
Olga nikket smilende. Da Halvorsen gikk mot kjøkkenet listet Olga seg forsiktig etter, løftet opp armen og ga henne et slag i hodet.
Da fru Halvorsen seg ned på gulvet, begynte Nero å bjeffe høylytt og hoppet oppå på Olga så hun falt så lang hun var på gulvet.
– Æsj, hold nå opp, sa hun sint og prøvde å roe ned bikkja, utrolig nok fikk hun det til. Hun så ham inni øynene og bikkja ble helt bløt. Tilslutt la Nero seg på gulvet og så forventningsfullt på henne. – Sånn ja, flink bisk.
Olga dro Halvorsen ut fra kjøkkenet og ut i gangen hvor hun møtte lassaronen fra baren. Hun hjalp ham med å bære Halvorsen ned trappene og ut til en lastebil.
Mannen kjørte mens Olga gikk inn igjen og ventet på Gribb.
Gribb, Jerven og Brede var på vei hjem, de smilte tilfreds alle sammen, endelig satt Thomas Ryer bak lås og slå.
– Det der var en fin fangst dere, utbrøt Brede.
– Ja, godt å få ham bak murene igjen, svarte Gribb smilende.
Da Gribb låste seg inn i leiligheten møtte Nero ham i gangen.
– Hei på deg gamle venn! Gribb klødde ham bak øret.
Det var stille i leiligheten. Han tok seg en liten drink før han tok kvelden.
Det var en stille natt. Gribb sov som en stein så han hørte ikke de små skrittene som kom inn på soverommet. Olga sto foran ham og gliste. Hun hadde tau i hendene og begynte møysommelig å binde hender og føtter til sengestolpene. Hun måtte fnise, men holdt seg for munnen. Hun ble stående å se på ham og viske: – Endelig har jeg deg Knut! Så krøp hun over ham til hun var rett over ansiktet hans og ga ham et lett kyss på munnen.
Gribb skvatt til og stirret inni noen velkjente øyne. Så merket han at han var bundet.
– Hei, min deilige Knut, så møtes vi igjen. Hun smilte og kysset ham på munnen igjen. Denne gangen hardt og brutalt.
Hun lo den hese latteren og blunket til ham. – Nå er du min!
– Olga, nå løsner du repene!
Men Olga ålte seg vekk ifra ham og gikk ut av rommet, og kom tilbake med en pistol i hånden.
– Denne gangen Knut Gribb skal jeg drepe deg, ingen annen kvinne skal ha deg!
Hun pekte pistolen mot brystet hans og klemte inn avtrekkeren. Hun hadde ikke regnet med Nero, som kom byksende da han hørte stemmen til sin herre og hoppet på Olga, så kulen gikk i taket. Olga falt bakover og slo hodet i kommoden og ble liggende stille på gulvet. Nero løp bort til Knut og bet i tauet, som løsnet så Gribb greide å komme seg løs. – Hei min venn og takk skal du ha.
Olga satt lent inn mot en stol med hode hengende ned mot brystet. Gribb løftet opp hodet og kastet vann i fjeset hennes.
Hun våknet til og freste som en katt.
– Jasså Olga, du greier ikke å holde deg unna. Hvor er Fru Halvorsen? Han holdt den ene hånden under haken hennes og stirret henne i øynene.
– Beklager Knut, men hun er borte for godt.
Knut ble stående og stirre på henne i et par minutter før han så gikk inn i stuen og ringte Jerven.
Jerven stirret på Olga. – Jøss hva gjør hun her?
– Hun skulle visst ta livet av meg. Fru Halvorsen er borte og det er denne kvinnen som har bortført henne. Men hun forteller ingenting selvfølgelig.
Jerven stirret først på ham og så på Olga. – Ja du får i hvert fall ikke hjelp av Thomas Ryer for han er bak lås og slå. Jerven gliste.
Olga bare stirret på ham.
– Ok, Olga, hvor er hun? Gribb hadde bundet henne fast til stolen. Nå sto han foran henne og tok et tak rundt skuldrene hennes og stirret henne inni øynene. Så gjorde han noe han aldri trodde han ville gjøre igjen. Han kysset henne hardt på munnen.
Olga følte at hjertet hennes skulle sprenges da. Hun ble så ør i kroppen at hun besvarte kysset grådig.
Knut Gribb reiste seg opp og kremtet. Han stirret på Jerven og sa:
– Jeg drar og leter etter fru Halvorsen, du for passe på Olga!
Jerven nikket med store øyne, etter det han hadde vært vitne til.
Olga satt der og pustet fort med glitrende mørke grønne øyne og et hjerte som dunket for en man hun aldri ville få.
Den gamle lasaronen stoppet ved Akerselva. Han skulle dumpe fru Halvorsen uti etter henvisning fra Olga. Han åpnet passasjer døren og løftet henne ut og holdt henne i armene sine. Fru Halvorsen var kommet til hektene og ventet på det rette øyeblikket.
Mannen holdt henne inntil seg med en arm rundt magen.
Før han visste ordet av det fikk han et slag i magen så han slapp grepet om Halvorsen og falt bakover. Han ble liggende så lang han var. Fru Halvorsen fant noe rep i lasteplanet og bandt armene hans bak ryggen. Lasaronen hadde kommet til seg selv og reiste seg opp med hennes hjelp og ristet på hodet av det overraskende sjokket. Hun fikk ham inn i passasjersetet og satt seg inn i føresetet og startet bilen.
Da Knut Gribb kom løpende ut ser han en gammel lastebil komme kjørende som stopper ved veikanten. Han sperret opp øynene da han ser fru Halvorsen komme ut av bilen. Hun vinker til ham. Han løper mot henne.
– Hei, går det bra med Dem fru Halvorsen?
Hun nikket triumferende. – Jeg tok ham jeg, et gammelt triks jeg kan. Hun blunket til ham.
Gribb måtte le. Han ga henne en klem og stirret på fangsten.
– Orker De å gå opp til Jerven og be ham ta med seg Olga ned?
Fru Halvorsen nikket.
De satt hos Gribb med hvert sitt whisky glass og skålte.
– Ja der fikk vi enda en fangst dere, utbrøt Brede.
Jerven gliste og sa: – Godt å få begge bak lås og slå.
Gribb smilte og klødde Nero bak øret.
– Hvordan går det med fru Halvorsen?
Gribb så bort på Jerven. – Det går visst bra med henne. Må innrømme at jeg er overasket over damen!
– Hehe , hun er jo din husholderske, nok til å lære en del smarte triks, svarte Jerven leende. En annen ting, hvorfor kysset du Olga på den måten?
Gribb gliste. – Det er noe med de øynene hennes og en fin måte å lese følelsen hennes på. Han blunket skøyeraktig.
– Følelsene hennes, hun har vel ingen følelser, utbrøt Jerven.
– Joda det har hun. Olga er jo alltid i nærheten, hvorfor det mon tro? Gribb gliste rått. Damen er forelsket i meg, hun sa at ingen annen kvinne skulle få meg.
Brede stirret vantro på Gribb men måtte le og utbrøt: – Ja det skulle tatt seg ut for politietaten om du og henne skulle bli et par, hun er jo en kjeltring.
– Ta det med ro Brede, hun er ikke min type og blunket med et glis om munnen.
De lo godt og skålte.
Neste dag satt Gribb i godstolen og leste avisen da fru Halvorsen kom inn med en kopp kaffe til ham.
– Herr Gribb, da kommer min niese i morgen for å ta seg av Dem siden jeg må ta meg av min syke bror. De behøver ikke å være engstelig , hun er en flink ung dame. De vil ble fornøyd med henne.
– Takk skal De ha fru Halvorsen. De for hilse din bror og gi ham mine beste ønsker. – Jeg skal kjøre Dem ned til tog stasjonen.
Fru Halvorsen smilte takknemlig.
Gribb sto ved stasjonen neste morgen og ventet og følte seg rastløs. Han forsto ikke hvorfor. Der hørte han lyden av fløyten da toget kom inn. Dørene åpnet seg og flere mennesker kom ut. Gribb kikket seg rundt men så ingen til beskrivelsen fra fru Halvorsen. Han klødde seg i hodet da han kjente noen prikke på hans høyre skulder. Han snudde seg og stirret som fjetret på den unge damen som sto foran ham med en koffert og en veske.
En nydelig skapning med halv langt mørkt hår og en grå lue på snei. Hennes lepper var røde og det samme var hennes skinn. Øynene hennes var knall blå. Hennes smil var skøyeraktig.
På den slanke kroppen bar hun en lang grå kåpe med sorte knapper. Et hvitt skjerf rundt hennes smukke hals og på bena høyhelte sorte støvletter. Hun lo en nydelig latter og sa med en nydelig stemme: – Hei, mitt navn er Helene Halvorsen, min tante sendte meg. Det er Knut Gribb jeg har foran meg?
Knut måtte svelge et par ganger før han nikket bekreftende.
– Ok, la oss komme oss inn i en varm bil, det er så kaldt her ute og jeg fryser, sa hun. Hun tok et godt tak under armen hans og holdt vesken i den andre. Gribb hadde tatt hånd om kofferten hennes og holdt den i venstre hånd og følte seg litt skjelven av å ha en sånn skjønnhet ved sin side da de begge gikk mot bilen hans…
