Kantarellsuppe fra naturens eget spiskammer. Høsten er her, og det er en fin tid for smakfulle supper. Og ute i skogen ligger naturens eget matfat og venter på å bli plukket. Er man usikker på sopp, er det mulig å få soppkontroll så man får inn spiselige sopp, det er en del giftige der ute og det skal man ikke plukke inn, det kan være dødelig.
Kantarellsuppe – oppskrift
Du trenger:
- 500 g ferske kantareller (plukket eller fra butikk)
- 2 ss smør (vegansk smør fungerer fint)
- 1 løk
- 1 hvitløksfedd
- 1 dl eplejuice (kan byttes med hvitvin)
- 5 dl vann
- 1 buljongterning ( eller 5 dl hjemmelaget kraft)
- 3 dl fløte (havrefløte eller soyafløte for veganere)
- salt
- pepper
- worcestershire sauce
- tabasco
- soppsoya sauce
- gressløk
Slik gjøres det
1. Børst godt av kantarellene, skjær av bunnen av stilken, og velg ut de beste soppene. Disse
legger du til side – de skal nemlig brukes som pynt på suppen til slutt.
2. Finhakk løken og hvitløken.
3. Ha kantarellene i en tørr kaserolle på middels-høy varme, og stek til soppen begynner å slippe vannet. Ta vare på litt av vannet, det kommer til nytte senere. Rør om til soppen faller sammen.
4. Tilsett smør, løk og hvitløk, og la dette frese til løken er brun. Tilsett deretter eplejuicen(vin), og la den koke nesten helt inn.
5. Tilsett vann, buljongterning,(hjemmelagetkraft) kraften fra kantarellene og fløte, og la suppen koke i 5–6 minutter.
6. Kjør suppen glatt i en stavmikser eller blender. Ha suppen tilbake i kjelen, og varm den opp igjen. Smak til med salt,pepper,tabasco,worcestershire sauce og soppsoya sauce .
7. Skjær «pyntekantarellene» i to og stek dem i litt olje i stekepannen i et par minutter. Hell suppen over i dype tallerkener og topp med pyntekantarellene.
8. Ha gjerne litt finhakket gressløk over suppen som ekstra garnityr. Server gjerne sammen med grillet brød med hvitløksmør på. Namme nam 😉
Soppens historie
Sopper er heterotrofe eukaryote organismer med ytre (ekstracellulær) fordøyelse. Mange, men ikke alle sopper, er bygget opp av hyfer (celletråder), som ofte danner et forgrenet nettverk, kalt mycel. Også cellevegger av kitin og sporer som spres gjennom luften, finnes i mange, men langt ifra alle sopper.
Fellestrekk
Sopper tilhører et eget rike forskjellig fra både plante- og dyreriket. I motsetning til planteriket tar ikke sopp næring fra planteriket, men fra organisk materiale, enten allerede dødt og råtnende eller levende planter eller dyr. En annen forskjell fra planteriket er at soppens fruktlegemes vegger er laget av kitin, der planters vegger er laget av cellulose. Tilstedeværelsen av kitin og glykogen, begge forbundet med dyr, er blant grunnene til at man regner sopp som nærmere beslektet med dyreriket enn med planteriket.
Sopp består av celler, og de fleste soppene har lange og tråformede celler som kalles hyfer, avlange celler som bare vokser i lengderetningen. Hyfer kan derfor ofte være over 100 ganger så lange som de er brede. Hyfer som ligger sammen kalles mycel, og utgjør rotsystemet til en sopp. Mycelet befinner seg derfor som oftest under substratet, materiet det vokser i (unntak inkluderer muggsopper).
For mange sopper er substratet jord, men det kan også være trær, dyr og andre former for mat. Den delen av soppen som er synlig og over bakken omtales som fruktlegemet.Enda fruktlegemet er nær knyttet til ordet «sopp», er det en beskjeden del av soppen.
Alle sopper formerer seg med sporer, små formeringsenheter som ikke nødvendigvis er avhengig av kontakt med andre celler for å danne celledeling. Sporene dannes av soppen, enten direkte i cellene eller i sporehus som har til funksjon å skape og oppbevare sporer.
Ettersom fruktlegemet har som hovedfunksjon å formere seg, har alle sopper med fruktlegeme sporehus i fruktlegemene, og disse sprer seg på en rekke forskjellige måter. For mange sopper vil fruktlegemet kollapse i løpet av et par uker etter at sporene er spredt, mens enkelte fruklegemer, som kjuker, kan være flerårige.
Soppens historie
I likhet med soppenes nærmeste slektninger (Opisthokonta) var soppenes stamart heterotrof (som betyr at den fordøyet organisk materialet heller enn å produsere det selv), brukte glykogen som opplagsnæring, evnet å fremstille kitin og hadde mitokondrier med flate cristae.
I soppenes stamart oppstod i tillegg flere egenskaper som er avledete fellestrekk for sopper: Celleveggen ble forsterket med kitin. Dessuten mistet soppene evnen til å ta opp næringspartikler i cellen (fagocytose). Fordøyelsen skjer altså utenfor kroppen og utenfor cellene (ekstracellulær fordøyelse). Cellene absorberer kun flytende næring.
Mange sopper (og noen ikke-sopper, som f.eks. bakterie-gruppen Actinomycetes) danner et mycel (forgrenet nettverk) av hyfer (flerkjernete celletråder).
Det fins imidlertid også mange encellede sopper. Noen av disse har bevart cilier (algesopp), som ellers mangler blant soppene. Andre har blitt encellet (og enkjernet) sekundært, dvs. at de stammer fra arter som var flerkjernede. Dette gjelder f.eks. gjær.
Noen sopper (Coelomomycetales og mikrosporidier) har mistet sin kitinholdige cellevegg. Atter andre er «vanlige» flercellede organismer, dvs. har celler med fullstendige cellevegger og én kjerne hver (for eksempel Laboulbeniales).
Vil du ha flere soppoppskrifter?
Prøv denne deilige soppsausen!
kantarellsuppe. kantarellsuppe. kantarellsuppe. kantarellsuppe.
