Det småregnet. Luften var varm med en liten bris. Mannen som jobbet ved Esval gikk og så ned i containerne og passet på at søpla lå der det hørte hjemme. Da han kom til den containeren for papir, stoppet han brått og stirret på et pledd som lå der.
– Hvorfor kaste pledd sammen med papir? Spurte han ut i luften og hoppet ned og tok pleddet i armene. Det var rart, mumlet han.
Da han kom opp fra containeren, la han pleddet på bakken og brettet det ut. Mannen ble sittende på huk og stirre forskrekket på det som lå foran ham. Det var en død baby. Han pakket babyen inni pleddet igjen og lot det ligge på bakken og ringte politiet.
Ved Esval var det fult av politifolk, teknikere og en patolog. Hvem kunne kaste en baby i en container som om det skulle være søppel?
Det var en varm ettermiddag og solen tittet endelig frem. Lise Marie satt på terrassen med en flaske Corona, en Meksikansk øl og nøt den mens hun hørte på fuglesang. Hun smilte og tenkte på Anders. Hun hadde ikke trodd hun skulle falle så pladask for den fyren. Han var så herlig og som han kunne kysse. Hun kjente deilige ilinger i mageregionen.
Hun likte seg i Årnes og i huset som besteforeldrene hadde bygd. Mens hun satt der og nøt Coronaen i solen ringte mobilen hennes.
– Hei jenta mi, det er Anders, hørte hun i den andre enden.
Hjertet hennes begynte å slå litt raskere. Hun måtte riste på hodet av seg selv.
– Hei, kjekken og smilte.
– Er du opptatt, jeg lurte på om jeg kunne ta meg en tur?
– Mmm, det vet du at du kan. Jeg er aldri opptatt for deg, kjekken.
– Høres bra ut sexy. Han lo en hjertelig latter. Er hos deg om tjue minutter, så hørte Lise Marie et klikk. Hun la fra seg mobilen på bordet og tok en slurk av det skummende ølet.
Etter cirka tjue minutter hørte hun bilen hans. Hun så ham parkere foran garasjen og vinket til ham da han kom ut av pickupen. Han smilte og vinket tilbake. Anders låste bilen og gikk mot terrassen. Lise Marie reiste seg opp fra stolen og gikk rett inn i armene hans. Anders klemte henne inntil seg og kysset henne på hodet og pustet inn duften av henne. Hun luktet så godt. Lise Marie sukket henført og kunne tenke seg å være der resten av livet. Han fant munnen hennes og kysset henne ømt og intenst hvor hun smeltet i armene hans. Etter et langt hett kyss kom hun seg ut av favnen hans og kremtet: – Vil du ha noe å drikke?
Anders så på ølet hennes og svarte: – Jeg tar det samme som deg. Han blunket. Lise Marie gliste og gikk inn for å hente en øl.
Politietterforsker Kari Kristiansen satt på kontoret og stirret på bildet av barnet og følte ubehag. Hvor var moren og faren til barnet? De hadde sendt ut en melding, men ingen hadde dukket opp og bekreftet at det var deres.
Patologen hadde fortalt at babyen var drept ved kveling og at alderen på pikebarnet var seks måneder gammelt. Hun tenkte på barnebarnet sitt. Hun hadde blitt mormor da hun var førti. Nå var hun 45 og elsket det lille sjarmtrollet sitt. Hvem er det som dreper et barn? Telefonen på bordet ringte. Kari løftet av røret etter en ring.
Klokken hadde rukket å bli 02:00, det kom lyder fra Kulmoen på Sementstøperiet, en eller annen som gravde i sanden. Ikke lenge etter var det stilt som graven.
Det var en deilig morgen, solen skinte og gradestokken viste 23 grader. Klokken var 09:00. Lise Marie strakte seg og gjespet og snudde seg og så Anders i dyp søvn. Hun kysset ham på nesen og kom seg ut av sengen. Han registrerte ikke det, han sov som en sten.
Da klokken nærmet seg 9:45 strakte Anders på kroppen og snudde seg og så at det var tomt ved siden av ham. Han sto opp og tok på seg en shorts. Da han kom ut av soveromsdøren luktet han ristet brød og stekt egg, bacon, løk, sopp og ny trukket kaffe. Anders gikk mot lukten og kom til kjøkkenet hvor hun sto og diska opp. Han gikk bort til henne og kysset henne i nakken. Hun snudde seg og ga ham en klem.
– Lyst på litt frokost?
– Mmm høres herlig ut.
I lokalavisen sto det på første siden: Et dødt barn ble funnet på Esval i containeren for papir. Ingen har dukket opp og bekreftet at barnet er deres!
Lise Marie hadde hentet avisen og satt ute på terrassen og leste i den. Anders hadde dratt på jobb til motorsykkelverkstedet i Vormsund.
En bikkje gravde ved Sementstøperiet og kvinnen som holdt bikkja prøvde å dra den vekk. Plutselig så hun en arm ligge der i sanden. Hun ble kvalm og fikk bikkja bort etter en hard dra kamp og gikk et stykke bort fra funnet. Hun fikk frem mobilen fra jakkelomma og ringte politiet.
Lise Marie satt ved vannfontenen i sentrum. Hun hadde vært innom XY på Fenstad og kjøpt den retro burgeren alle snakket om.
Mens hun satt der og nøt maten hørte hun en kjent kvinne si navnet hennes.
Lise Marie så opp og smilte.
– Hei Kari, hvordan går det med deg?
Kari smilte ned til henne og ristet på hodet. – Vi har fått en fæl sak å bryne oss med.
– Den om babyen ved Esval?
– Ja, og nå har det dukket opp enda et lik. En kvinne ved Kulmoen.
– Jøss, og jeg som trodde at landet var et fredelig sted. Kari satte seg ned ved siden av henne.
Jeg burde egentlig ikke snakke med deg, men jeg vet jeg kan stole på deg.
Lise Marie nikket : – Kanskje jeg skulle leke litt detektiv?
Kari ristet på hodet, nei Lise Marie, dette er en politisak.
– Ja men jeg kan gjøre ting dere ikke kan, dere må følge loven, det trenger ikke jeg. Hun smilte ertende.
Kari måtte le. Du er faen meg ikke god. Ok, du får gjøre som du vil, men jeg vet ingenting, Ok?
Lise Marie smilte. – Du trenger ikke å fortelle meg noe Kari, men jeg mener det, skulle du trenge hjelp så vet du hvor du finner meg.
– Jeg skal ha det i tankene. I det samme ringte mobilen hennes.
– Ja, det er Kari.
– Hei du. Hva? Ok, takk skal du ha, jeg tar meg en tur senere. Ha det så lenge. Hun trykket på mobilen. – Kvinnen som ble funnet død er moren til barnet.
– I helvete, sa Lise Marie. Jeg lurer på hvor barnefaren er?
– Jeg også, svarte Kari og nikket til Lise Marie, – jeg ringer deg, så forsvant hun.
Lise Marie ble sittende og tenke.
Hun gikk bort til Harlyen og startet den. Hun kjørte mot Vormsund. Der var skiltet til Sementstøperiet. Lise Marie kjørte innover. Hun stoppet og så en ung politimann stå vakt. Han så opp og sa: – Ingen adgang for publikum.
Lise Marie tok frem en falsk id-kort. Politimannen så på det og kremtet og vinket henne frem. Hun spurte hvor liket ble funnet, han fortalte henne det. Lise Marie gikk bort til mordstedet og så ned i sanden. Det var noe blodmerker der. Hun tok seg en rundtur men fant ikke noe av interesse. Hun hadde sett det hun skulle og gikk bort til Harlyen og satte seg på og kjørte. Hun vinket til politimannen som vinket tilbake. Hun måtte le. På Id kortet sto det at hun var en kriminaletterforsker fra Kripos. Hun lurte på hva Kari ville si.
Hun kjørte mot Esval, hun ville ta en skikk og kanskje få en prat med ham som hadde funnet babyen. Lise Marie kjørte opp til luka og banket på ruten. En kvinne så opp fra noe hun leste og smilte til henne.
– Hei, jeg skulle gjerne snakket med han som fant babyen. Jeg er fra Kripos, hun viste kortet.
– Jeg skal ringe han opp, bare kjør inn, svarte kvinnen.
Lise Marie nikket og kjørte mot containerne og parkerte og tenkte med seg selv, nå må du være forsiktig.
Ikke lenge etter kom mannen. Hun smilte og tok hånden hans. Det var et hardt grep. Hun fikk vondt i hånden. Men viste det ikke.
– Kunne du vise meg hvilke container du fant babyen i.
– Hvorfor er Kripos interessert?
Ja si det, tenke hun. – Det er en spesiell sak.
– Ok, svarte mannen og viste henne vei. Hun pustet lettet ut. Hun lurte på om han ville spørre hvorfor.
De sto ved containeren. Hun skikket nedi, og så masse papir.
– Du har ikke noe ide’ om hvem som står bak dette her?
Mannen ristet på hodet. – Har snakket med politiet, jeg skjønner ikke hva det kan være.
– Er det religiøse sekter i nærheten?
Mannen stirret på henne en liten stund og spurte: – Ville de gjøre noe sånt?
– Jeg vet ikke, jeg bare spør, svarte Lise Marie.
– Ikke det jeg vet om.
– Ok, Takk for hjelpen. Hun smilte og gikk mot sykkelen.
– Bare hyggelig, ropte mannen etter henne.
Hun startet sykkelen og gasset bortover veien.
Lise Marie satt på terrassen og spiste middag som besto av en vegetar pai og salat. Ved siden av sto et glass rødvin. Hun tok en slurk og leste i lokalavisen, om kvinnen i sanden, hun var også drept. Kvalt på samme måte som babyen. Den unge moren ble bare 16 år gammel. Det hadde de også fått med seg, tenkte hun. Aviser får jo med seg alt. Hun la avisen på bordet og lente seg inn mot stolryggen og tygde på leppene, noe hun alltid gjorde når hun tenkte hardt. I bakgrunnen hørtes bandet TNT med ”Intuition”. Hun skvatt for ringeklokken virket så intens. – Hvem kan det være?
Hun åpnet døren og der sto Kari. Hun virket jævla sint.
– Hva mener du med å leke Kripos etterforsker?
– Jeg vet ikke hva du snakker om, svarte hun.
– Ikke tull med meg Lise Marie, hun dyttet henne til side og marsjerte inn.
Lise Marie fikk lukket døren etter at hun nesten falt om. Hun lente seg mot stativet hvor jakkene hang. Hun kremtet og gikk etter Kari.
– Beklager, men det var den enste måten jeg kunne ta en titt på Kulmoen. Det var jo politisperre der og fyren som sto der ville ikke latt meg dra inn der uten videre. Hun la hodet på skakke og så på henne med dådyrøyne.
Kari ristet på hodet og måtte le.
– Vet du hva? Jeg er glad du ikke jobber i politiet.
Lise Marie smilte og ga Kari en klem og sa: – Jeg beklager, har jeg laget i stand noe bråk eller?
– Ja, du har nok det, men jeg kan sikkert fikse det. Men da lover du meg at du ikke leker kriposetterforsker eller noe annet, Ok?
– Ok, Kari, jeg skal holde meg på matta, jeg lover. Hun tok hånden på hjertet.
Igjen måtte Kari riste på hodet og smile.
– Vil du ha en kopp kaffe eller te?
– Kaffe høres herlig ut.
De satt ute på terrassen. Begge var stille. De tenkte sitt.
– Jeg snakket med en fyr i dag, han fortalte noe underlig.
Kari stirret på Lise Marie en stund før hun fortsatte. – Åse Bøler har kommet tilbake fra de døde for å hevne seg.
Lise Marie sperret opp øynene, og så satte hun i å le.
Kari lo ikke. – Har du ikke hørt om Åse Bøler?
Lise Marie riste på hodet. – Nei, hvem er det?
– Hun var visst en heks som ble brent på Kulmoen i 1643. I 300 år vokste det ikke noe der. Hun hadde skreket det ut før hun ble brent.
– Nei nå for du gi deg, tror du på det Kari?
– Det er ikke noe man tror på, det har hendt. Ta deg en tur på biblioteket og lån bygdeboken nr. 2 av Thor Hexeberg. Det er interessant lesning.
Lise Marie ble sittende å stirre på Kari en stund før hun spurte: – Tror du mordene har noe med det å gjøre?
Kari heiste på skuldrene. – Det er nok bare tull, men jeg skriver ned hva folk forteller.
– Ok, svarte Lise Marie. Jeg tar deg på ordet og drar ned til biblioteket i morgen.
– En god ide’. Kari smilte mot henne.
Lise Marie smilte tilbake. Så ringte mobilen hennes.
– Ja, du snakker med Lise Marie.
– Hei sexy, jeg kommer en tur, hørte hun Anders si.
– Greit det kjekken. Det var Anders, han kommer en tur.
– Ok, da drar jeg, sa Kari.
Lise Marie fulgte henne til døren.
– Husk hva jeg har sagt nå da, ikke gå i veien for meg, greit?
– Jeg lover, hun tok henne i hånden og trykket den. Kari hadde et godt hånd trykk. Så gikk hun til bilen.
Lise Marie lukket døren og gikk ut på terrassen og satte seg ned i stolen.
Neste dag satt hun på biblioteket og leste i bygdeboka om heksa Åse Bøler.
Så langt jeg ser nå skal det ikke vokse noe på 300 år!
Det skal trollkvinnen Åse Bøler ha ropt da hun ble brent på bålet her på Kulmoen i Nes i 1643.
Åse fikk rett, hun. Først på 1900-tallet ble de ubebodde områdene sør for Kulmoen dyrket opp.
I Sagaen om Åse Bøler heter det at nabo kua hennes begynte å melke blod, men det er ingen dokumenter som kan bekrefte at det er sant.
Det finnes dessverre ikke papirer på denne saken, så det er umulig å vite sikkert hva Åse Bøler ble dømt for, sier Jan Erik Horgen.
Han er formann i Romerike Historielag, og han bor i Nes.
Vi vet at de såkalte heksene ble dømt for så mye. Det kunne være nok at de skilte seg ut på en eller annen måte, at de var sterke og frimodige. Trolldom og kjetteri var de vanligste offisielle grunnene.
Lise Marie ble sittende og stirre fremfor seg etter at hun var ferdig med å lese. På den tida skulle man ikke være legekyndig for da ble man tatt for å være heks, eller folk kunne være jævlig å sette ut rykter fordi man ikke likte vedkommende. Lise Marie smilte, hun hadde fått en ide’. Hun reiste seg fra stolen og leverte tilbake boken.
En eldre mann i 70 årene satt i godstolen og røykte på en pipe, en hushjelp tørket støv. Han hadde vært enkemann i ti år. Han hadde giftet seg sent. Han var førti da han giftet seg med sekretæren sin, som var tjue. Det hadde vært forelskelse fra første stund for begge to. De hadde fått en datter da han var 55 år. De hadde prøvd lenge med å få barn. Han husker hvor lykkelig kona hans hadde blitt da hun ble svanger. Han sukket, nå var begge døde, en tåre rant nedover kinnet hans.
– Hei, går det bra med deg vennen min?
Han så opp på hushjelpen, en dame i sekstiårene. Hun var fremdeles mørkhårede, men det var på grunn av farging. Hun var ung for alderen og sprek med et glimt i øyet. Hun tørket ham på kinnet med et lommetørkle.
– Tenker du på familien din?
Han nikket og pattet på pipen. Hun ga ham en klem og strøk ham på ryggen. Da ringte telefonen. – Hmm hvem er nå det da?
Petra som hushjelpen het tok telefonen.
– Ja dette er hos Karsten Kristoffersen.
– Hei mit navn er Lise Marie, jeg skulle gjerne ha et par ord med dere angående datteren deres? Kunne jeg komme en tur hvis det passer?
– Hun var ikke min datter, men Karstens, jeg er hushjelp her, men du kan bare komme en tur, hyggelig det.
– Takk skal du ha. Vi sees, svarte Lise Marie.
– Ha det så lenge. Petra la på røret og så bort på Karsten.
Hun sto utenfor døren. Da hun skulle til å ringe på, ble døren åpnet av en mørkhåret dame. Hun smilte: – Jeg hørte du kom. Litt av en lyd du har på sykkelen! Jeg har en selv, liker å farte rundt nå på sommeren.
Lise Marie gliste: – Så stilig!
– Kom inn.
Hun fulgte etter damen og kom inn stuen hvor hun så en eldre mann sittende i en stol med en pipe i munnen. Han så opp og smilte spørrende.
– Hei, jeg heter Lise Marie.
– Hei, jeg er Karsten. Bare sett deg ned. Han la pipen i askebegeret.
Hun satte seg i sofaen overfor ham. Hun fikk så vondt av ham, han så ikke bra ut.
– Orker du å snakke om det?
– Jeg har snakket med politiet, svarte han.
– Jeg er ikke politi, jeg er bare en som vil hjelpe. Hun smilte beroligende til ham.
Karsten smilte trist. – Jeg var ikke ung da Kristin ble født. Du skjønner jeg jobbet som rådmann i Nes Rådhus. Min kone jobbet som sekretær. Vi traff hverandre der. Min kone Randi døde for ti år siden. Kristin ble så stille og snakket sjelden til meg etter at moren hennes døde, hun savnet henne veldig.
Min datter vasket der forresten, på Nes Rådhus. Ganske morsomt egentlig, vi har alle jobbet der. Karsten trakk på smilebåndet.
Lise Marie så på ham og tenkte at han måtte ha vært en skikkelig kjekkas da han var yngre. Han så ikke så verst ut nå heller.
– Vet du hvem som er faren til barnebarnet ditt?
Karsten stirret på henne men ristet på hodet. – Hun fortalte det aldri. Men hun var sammen med en tvilsom fyr, jeg møtte han bare en gang og likte han ikke.
– Tror du det er han som har drept dem begge?
Karsten stirret lenge på henne med et pint utrykk. – Hvorfor skulle han det? Jeg vet ikke hva han heter en gang.
Lise Marie nikket. – Hvordan døde din kone? Håper det er greit at jeg spør.
– Hun døde av kreft, det begynte i lungene og bare spiste seg utover i kroppen hennes.
– Jeg beklager, det var vondt å høre.
– Jeg skal love deg at hvis ikke politiet finner ut noe så skal jeg. Hun ga ham et smil. Hun følte for ham. Hun visste hvordan det var å miste familien.
Petra kom inn i stuen med et fat som var fylt med en kanne te, kopper og småkaker. – Ville det smake med en kopp te? Spurte hun hjertelig.
– Jeg vil ikke være til bry, svarte Lise Marie og reiste seg opp.
– Det er du ikke, svarte begge i kor. Hushjelpen ga henne en kopp.
– Sukker eller melk, eller begge deler?
– Jeg tar den med litt melk i, svarte Lise Marie. Hun satte seg ned i sofaen igjen.
Jeg har ikke sett deg her før, sa hushjelpen, jeg tenker på Harlyen din.
– Har ikke sett mange unge kvinner med det her.
– Jeg flyttet inn for et år siden i huset til besteforeldrene mine.
Et hus fra 1930 tallet.
– Høres spennende ut. Hva het besteforeldrene dine? Spurte hun.
– Trond og Kjersti Bråstad. Foreldrene til faren min.
– Ja jeg kjente dem, sa Karsten. Veldig artige mennesker.
Lise Marie smilte. – Så morsomt å høre. Jeg pleide å være der i sommerferien. Det var alltid så gøy å være sammen med mommo og moffa, som jeg kalte dem. De fant alltid på noe sprell så jeg kjedet meg aldri.
Karsten smilte og nikket.
– Skulle det være noe eller hvis du trenger noen å prate med må du bare komme innom Lise Marie. Veldig hyggelig å møte barnebarnet til Trond og Kjersti.
– Takk skal du ha, det vil jeg gjerne, men først skal jeg finne personen som har drept din datter og datterdatter.
– Takk skal du ha Lise Marie, det setter jeg veldig stor pris på. Karsten smilte mot henne.
Lise Marie reiste seg opp og gikk bort til ham og ga ham en klem.
– Takk for teen, jeg ringer.
Karsten nikket og tok opp pipen til munnen og tok noen drag.
Petra fulgte henne ut. Hun ga henne en klem og sa: – Jeg vet ikke hva du har gjort, men jeg har ikke sett Karsten så oppkvikket på lenge. Du har gjort noe med ham jenta mi.
– Det er jeg glad for å høre. Takk for at dere tok imot meg. Det må være vondt for ham dette her.
Hun nikket, ja det er det, han har ingen arvinger. – Du må bare komme innom igjen.
Lise Marie nikket og satte seg på Harlyen og vinket da hun kjørte av gårde. Hun tenkte på det Kari hadde sagt om Åse Bøler. Hun var sikker på at mordene hadde noe med det å gjøre. Noen som vet om historien og som mener at myndighetene har skylden, det var jo tross alt de som sto bak henrettelsen på den tiden.
Alle hadde arbeidet i kommunen, derfor måtte han ta livet av dem. Hva med Karsten, var han i fare?
Det var en herlig sommerkveld. En ung mann satt på brygga og drakk øl. Klokken var 22:00. Det var mange folk rundt ham. Han gliste og tenkte på det han hadde gjort. Han visket. – Åse du vet jeg at jeg skal hevne deg, det de gjorde mot deg var jævlig. Bare vent, det er mange som burde bli tatt av dage. Så lo han høyt. De som satt like ved stirret på ham. Han skålte og sa: – Jeg feirer livet.
De skålte og smilte tilbake.
Lise Marie og Anders satt ved brygga i Årnes. De spiste hamburger og drakk rødvin. Hun hadde fortalt ham om saken.
Anders gliste og blunket til henne. – Du kan ikke holde deg unna Frøken detektiv. Men ble fort alvorlig. – Du må være forsiktig. Du er ikke en etterforsker.
Lise Marie tok hånden hans og klemte den. – Jeg vet hvordan jeg kan passe på meg selv, du behøver ikke å bekymre deg, for jeg tenkte kanskje du kunne hjelpe meg? Hun så spørrende på ham.
Anders gliste og bøyde seg over bordet og ga henne et langt kyss.
Etter kysset sa han: – I’m in, sexy.
Lise Marie begynte å le. – Du er helt utrolig kjekken, og blunket ertende.
Anders nikket og gliste og tok en bit av hamburgeren.
– Stilig dette her å drikke rødvin til junk food.
Hun smilte. – Har gjort det før og syns det smaker godt.
En band spilte blues og gjorde det til en romantisk kveld. Hun smilte til Anders og følte seg heldig. Her satt hun sammen med en deilig mann som var forelsket i henne, hvor hun var like forelsket i ham.
– Skal vi ta en dans? Anders blunket til henne.
– Det vil jeg gjerne, svarte hun.
Begge reiste seg opp og Anders tok henne i armene. Han førte henne ut på gresset hvor andre par danset og klemte henne inntil seg mens de danset etter en rolig blues låt.
Luften var lummer og det var overskyet. Det føltes som om det skulle bli et skikkelig tordenvær med pøsregn. Det var en torsdag formiddag og det var fult med folk i Kirken. Det var begravelse for de myrdede. Lise Marie satt bakerst og sonderte blikket rundt omkring, hun lurte på om morderen/faren til barnet var her og om de var den samme personen? Hun hadd bildet av babyen, var det mulig å finne en likhet?
Da seremonien var over begynte folk å reise seg for å komme seg ut av kirken. Lise Marie fulgte nøye med, men kunne ikke se noe mistenkelige eller noen som lignet på barnet.
Lise Marie så Karsten og Petra, hun gikk bort til dem.
De smilte da hun kom mot dem. Hun ga dem begge en klem.
– Takk for at du kom, sa Karsten.
Lise Marie smilte. – Jeg tror jeg har en ide’ på hvorfor begge ble drept.
Begge så på henne. De sto ved bilen til Karsten.
– Hva mener du? Spurte Karsten.
– Det har noe å gjøre med Åse Bøler. Så fortalte hun hva hun trodde.
Etterpå stirret de vantro på henne.
– Det er jo helt sykt, sa Petra og nå mener du at Karsten vil bli neste?
Lise Marie nikket. – Jeg tenkte jeg kunne sitte vakt utenfor huset deres, hvis dere ikke har noe imot det.
Petra klappet henne på kinnet og sa: – Jeg skal passe på ham jeg, selv om jeg er oppi årene, er jeg ganske sterk. Hun trakk på smilebåndet og satte i å le, den var så smittende at både hun og Karsten måtte le de også.
De satte seg i bilen og kjørte.
Det sto en ung mann og betraktet dem, han pustet tungt og stirret på Lise Marie. Han hadde stått og betraktet dem alle tre, men veldig intenst på Lise Marie. Hun var jo så sexy. Han skulle ha henne og følte hvordan lemmet hans vokste bare ved tanken. Han ville voldta henne og leke med henne og se redselen i øynene hennes. Han tok på seg selv og følte at han måtte drepe igjen. Han hadde jo lovet heksen. Han ble så opphisset når han drepte. Han fikk sånne utrolig utløsninger. Han hadde drømt om Åse Bøler. Hun hadde kommet til ham og bedt ham om å hevne seg for henne, siden hun allerede var død og ikke kunne gjøre det selv. Han skjønte at den eneste måten hun kunne kontakte ham på var i drømmene. Han var parat til å hjelpe henne. Han forsvant fra kirkegården da bilen kjørte.
Det var en tidlig morgen, da rådmannen gikk inn gjennom døren til Rådhuset. Han stoppet brått og stirret på kvinnen som lå over resepsjons bordet. Kjolen hennes var dratt opp og trusa hang ved føttene. Hun hadde et sjal som var bundet stramt rundt halsen.
Han ringte politiet.
Kari sto og så på mens en patolog gjorde en grundig undersøkelse på liket. Hun tenkte på Lise Marie og ville ta en prat med henne.
Nyhetene svirret fort i aviser og radio. Lise Marie fikk høre nyhetene mens hun satt og spiste lunsj på kjøkkenet.
Hun holdt på miste brødskiven i gulvet. Hun nikket og sa høyt: – Dette her har noe med Åse Bøler å gjøre. Enda en fra rådhuset er drept!
Hun måtte passe på at ikke Karsten ble den neste. Det ringte på døren. Utenfor sto Kari med uniform og et strengt blikk.
– Kom inn Kari. Vil du ha en kopp kaffe?
– Ja takk, det hadde vært godt, svarte hun, da hun fulgte etter henne mot kjøkkenet. Du har kanskje hørt nyhetene?
– Ja det har jeg og jeg tror jeg vet hvorfor de ble drept.
Kari stirret på henne da hun satte seg ned i stolen ved kjøkkenbordet.
Da Lise Marie hadde fortalt henne det, nikket Kari.
– Det kan være noe i det, og jeg har tenkt i de baner selv.
Kari tok en slurk av koppen. Da hun satt den på bordet måtte hun smile.
– Du liker å leke detektiv skjønner jeg.
Lise Marie gliste, når jeg kommer opp i noe så vet du at jeg ikke kan la det ligge.
– Den er grei, så lenge du ikke går i veien for oss.
– Arbeidet hun som resepsjonist?
– Ja, svarte Kari. Hun ble voldtatt og kvalt. Det er en syk jævel vi har med å gjøre.
Lise Marie nikket enig. – Vi skal ta ham, han skal faen ikke komme seg unna!
– Skål på det, sa Kari.
Det var en deilig bris og klokken var 23:30. Lise Marie satt på et teppet bak en busk i hagen til Karsten. Anders helte kakao i en kopp og ga den til henne. Hun smilte da hun tok i mot. – Mmm, det smaker godt.
Anders nikket og satte seg godt til rette ved siden av henne. – Nå, tror du morderen dukker opp?
– Jeg vet ikke, men det er greit å være forberedt. Hun gliste ertende.
Anders bøyde seg mot henne og ga henne et kyss på munnen.
Det varte en stund. – Mmm, sa Lise Marie.
Anders klemte henne inntil seg og visket deilige ting i øret hennes.
Lise Marie smeltet der hun satt.
– Hva var det? Hun rette seg opp og stirret utover hagen, men måtte glise, en rev gravde i blomsterbedet ved husveggen.
De ble sittende og se på. Etter en stund forsvant reven.
Like etterpå kom et par rådyr og en elg. Det var litt av et dyreliv ute i natt.
Da klokken nærmet seg 09:00 var det sol uten skyer. Ingen morder hadde dukket opp den natten. Lise Marie og Anders dro hjem til ham og la seg.
Klokken var 19:00 på kvelden. Det var en varm sommerkveld og en liten bris fikk gardinen til å blafre på soverommet der Lise Marie og Anders lå.
De hadde nettopp våknet. De lå og kysset. Hun kjente hendene hans som strøk henne nedover ryggen. Hun klemte seg inntil ham og små-bet ham i øreflippen. Anders pustet stønnede inni øret hennes. Hun ble helt ør av å ligge i armene hans. Hun hadde aldri opplevd maken til elsker.
Etter en het elskov ble de liggende og hive etter pusten. Plutselig ringte mobiltelefonen til Lise Marie. Hun måtte rulle seg på siden for å ta den fra nattbordet.
– Ja du snakker med Lise Marie.
– Det er Petra, det har skjedd noe fryktelig. Karsten ligger ut i hagen i gresset med en kniv i seg. Jeg…..
– Petra er du der. Men det var bare summetonen i den andre enden.
– Faen vi må forte oss til Karsten. -Morderen har slått til nå, mens hun hev på seg noe klær.
Anders fikk på seg en shorts og en skjorte og så løp de begge til bilen hans. De kjørte bortover Dragsjøveien og kom ut til Svarverudveien. Der gasset Anders på pedalen.
Da de stoppet utenfor huset til Karsten, hoppet Lise Marie ut av bilen og løp inn og der på stuegulvet lå Petra bevisstløs. Hun bøyde seg ned og kjente på henne. Hjertet hennes dunket og hun virket uskadd, men på hodet kjente hun en kul.
– Anders ta deg av Petra, sa Lise Marie og løp ut i hagen. Hun knelte foran Karsten og kjente at han pustet svakt. Hun tastet nummeret og fikk svar etter tre ring.
– Dere må komme til Karsten Kristoffersen på Runni så fort som faen, han har en kniv i seg.
Lise Marie løp inn og fant medisinskapet etter telefonsamtalen. Inni der så hun en rull med bandasje. Hun grep den og løp ut igjen og dro kniven forsiktig ut med et kjøkkenhåndkle og bant bandasjen rundt såret. Han blødde noe så forferdelig. Hun strammet og festet den med en sikkerhetsnål og presset begge hendene ned på såret. Hun lukket øynene og tenkte på tipp tipp tipp oldemoren sin. Hun hadde vært en samekvinne som kunne sine saker. Hun håpet kanskje at hun var der hos henne nå og hjalp henne. Ikke lenge etter hørte hun ambulansen. Den stoppet utenfor huset og flere ambulansefolk kom løpende. De tok ham med seg og kjørte. Lise Marie reiste seg opp og stirret mot terrassedøren, der sto Anders og Petra, hun holdt en ispose mot hodet.
Lise Marie falt sammen på gresset.
Anders løp mot henne og bar henne inni huset og la henne på sofaen.
Etter en ti minutters tid våknet Lise Marie og blunket og så seg rundt. Petra sto ved sofaryggen og så ned på henne. Anders satt ved siden av henne på sofa-en. – Hei jenta mi, hvordan går det?
– Kan jeg få litt vann? Spurte hun.
Petra gikk inn på kjøkkenet og kom ut igjen med et glass vann.
Lise Marie tok det i en slurk, hun var så utrolig tørst.
– Hvordan går det med deg Petra? Spurte Lise Marie mens hun lå i sofaen lent inntil sofaryggen.
– Joa, bare litt hodepine. Hvordan tror du det vil gå med Karsten?
Hun stirret engstelig på henne.
Lise Marie lukket øynene og trakk pusten dypt. – Jeg vet ikke, men han pustet da de dro. Vi burde dra etter vi også.
– Er du ok jenta mi? Anders så spørrende på henne. Han strøk henne på kinnet.
Hun smilte beroligende til ham og nikket. – Jeg er ganske seig jeg, og blunket ertende til ham.
Anders ristet på hodet og måtte smile av henne. Han så opp mot Petra.
– Orker du å være med?
Petra nikket.
Da de kom frem til sykehuset var det fult med politifolk. Kari så opp da Lise Marie komme gående med Anders og en eldre kvinne.
Lise Marie ga Kari kjøkkenhåndkle og sa: – Morderen har vært på ferde igjen.
Kari stirret på håndkle og så på henne.
– Hva er inni den?
– Kniven som Karsten hadde i seg.
– I helvete svarte Kari og pakket opp håndkle og så en kjøkkenkniv med blod på. Hun pakket den inn igjen og ga den til en politimann som sto ved siden av henne. – Greit, jeg vil snakke med dere tre.
– Ikke før vi vet hvordan det står til med Karsten, svarte Lise Marie bestemt.
– Han er inne og blir operert nå, svarte Kari. – La oss gå inn her og sette oss og ta en prat
De hadde funnet seg et bord i kantina og Petra begynte å fortelle.
– Jeg drev og tørket støv, mens Karsten var ute i hagen og røykte.
Mens jeg holdt på hørte jeg noe støy utenfor hoveddøren.
Jeg gikk for å se og det viste seg å være to katter som sloss. Da jeg kom inn i stuen igjen så jeg Karsten ligge på gresset. Jeg løp ut og så kniven. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre og telefonnummeret jeg fant var til Lise Marie. Jeg ringte henne og fortalte hva jeg hadde sett, men så fikk jeg et slag i hodet. Jeg våknet av at Anders sto over meg.
– Jeg syns du skal få en lege til å se på hodet ditt, sa Kari. – Du har nok fått deg et skikkelig slag siden du besvimte.
Petra nikket.
Mobilen til Kari ringte, hun reiste seg opp og svarte den.
Lise Marie og Anders tok meg seg Petra for å finne en lege som kunne se til henne.
En time senere sto de ved sengen til Karsten.
Han var heldig siden kniven hadde vært et par centimeter fra hjertet.
Petra var ok, bare en liten hjernerystelse.
– Orker du å snakke? Kari sto der med blokken sin.
Karsten nikket. – Jeg sto og røykte da jeg hørte et leven, jeg gikk mot lyden og plutselig følte jeg et hardt slag i hodet. Alt ble svart.
– Levenet var fra et katteslagsmål, sa Petra.
– Så ingen av dere så hvordan personen så ut? Spurte Kari.
– Nei, beklager, visket Karsten og lukket øynene, han virket sliten.
En sykepleier kom inn og sa at de måtte forlate rommet. Karsten måtte hvile.
Lise Marie, Anders og Petra kjørte hjemover i bilen til Anders. Petra ville hjem til seg selv så de kjørte henne hjem først. Hun hadde gitt Lise Marie en klem og sagt at hun var ok.
Lise Marie ble med Anders hjem, hun ville være hos ham i natt og det protesterte ikke Anders på. Han smilte så henrykt at Lise Marie måtte le.
De parkerte og gikk inn. Etter litt nattmat gikk begge i dusjen.
Han sto utenfor huset til Lise Marie og pusten tungt. Det var en stille natt. Klokken var 03:00. Den unge mannen sto ved frontdøren og prøvde å bryte seg inn. Det var ikke så lett. Lise Marie hadde ordnet med et par sikkerhets låser. Han bannet fordi dirken knakk. Han gikk rundt huset for å se om han kunne komme inn fra et annet sted.
Han sto på terrassen og prøvde seg på døren der. Han gliste da han hørte et knepp. Han kom inn i en stue og fortsatte og gå innover mot det han trodde var soverommet. Hjertet hans dunket i hundre og lemmet hans var hardt. Nå skulle hun få! Han åpnet døren sakte, men bråstoppet da han så at sengen var urørt. – Faen mumlet han, hvor i helvete er hun. Han løp gjennom huset, men kunne ikke finne henne. Tilslutt gikk han ut og lot terrassedøren stå på vidt gap da han forsvant ut i natten.
Det var lørdag formiddag, Årnes sentrum var full av folk på handletur. Kari sto ved delikatesse disken på Mega i Amfi-Senteret. Hun ventet på tur og bannet innvendig når hun tenkte på saken. At de fortsatt ikke hadde funnet morderen gjorde henne forbanna. Hun skulle ha middagsgjester og skulle kjøpe lammelår. Hun ville gjøre noe politiet ikke pleide å gjøre som å diskutere saken med gjestene. Hun tenkte på Lise Marie og gliste, hun ville nok ikke si nei til det. Da hun fikk lammet, gikk hun til Vinmonopolet og kjøpte et par flasker vin.
Lise Marie sto i stuen og stirret på døren som sto på vidt gap. Hvem har vært her, tenkte hun, kan det ha vært morderen? Hun hadde tatt en rundtur i huset ingenting var stjålet.
Hun ringte Kari på mobilen. Da hun hørte henne i den andre enden sa hun: – Hei Kari, det er Lise Marie her, noen har brutt seg inn hos meg. Da jeg kom hjem i dag så jeg terrassedøren stå åpen. Ingenting er stjålet.
– Ok, jeg kommer over en tur og tar med meg en assistent.
– Den er grei Kari, takk skal du ha. Så brøt hun forbindelsen og ble stående å tenke med blikket ut mot hagen.
Ikke lenge etter hørte hun en bil komme kjørende.
Lise Marie gikk ut på terrassen og vinket da de kom ut av bilen. Kari og en mann kom gående mot henne.
– Hei Kari!
Kari smilte og sa: – Dette er Hans, han skal ta en titt på døren din.
Lise Marie nikket og smilte til mannen. Han bukket og smilte tilbake og gikk i gang med arbeidet.
Lise Marie og Kari gikk ned i hagen.
– Nå hvem tror du har vært her? Kari så spørrende på henne.
– Kanskje det var morderen, svarte Lise Marie. Han kan jo ha fått med seg at jeg driver å snoker rundt. Personen har vært på soverommet og rotet i sengetøyet mitt. Kanskje dere finner noe spor der også.
Kari nikket og tok et tak i den høyre armen hennes og sa: – Lise Marie, vær forsiktig og ikke gjør noe dumt, Ok? Jeg vil ikke at noe skal skje deg også.
Lise Marie ga henne en klem og sa: – Jeg skal ikke finne på noe tull, da sier jeg ifra. Hun begynte å le.
Kari ristet på hodet og måtte le hun også.
– Du er ikke sann. Bra at Anders passer på deg. Hun blunket skøyeraktig.
Lise Marie gliste.
Assistenten hadde funnet et par spor. Han nikket til Kari.
Kari smilte til mannen og snudde seg mot Lise Marie. – Du vil høre fra oss.
– Takk skal dere ha.
Da de sto ved bilen sa Kari: – Vi sees i kveld da.
– Ja, det blir hyggelig. Ha det så lenge.
Hun vinket da de dro og gikk opp på terrassen og tok en slurk av urteteen som sto på bordet.
Det var en varm sommerkveld, de satt på verandaen hos Kari.
Lise Marie skålte mot Kari og Erling. – Veldig koselig å være her og maten er fantastisk.
– Ja, min kone er en super kokk og en sexy politikvinne. Erling gliste til Kari.
– Hehe, har hørt den mange ganger, hun bøyde seg mot Erling og kysset ham på munnen.
– Ser man det, politikvinnen har følelser, utbrøt Lise Marie.
Alle lo hjertelig.
Bordet var ryddet, og nå satt de og koste seg med kaffe og konjakk og diskuterte saken.
– Så hva tror du Lise Marie? Kari nikket mot henne.
– Det har helt sikkert noe med Åse Bøler å gjøre. Det er en eller annen person der ute som vil hevne seg for henne. Kanskje en slektning?
Anders satt kaffekoppen på bordet. – Virker som en sprø person. Vet dere om det er en mann eller kvinne?
Kari svarte. – Det er en mannsperson og han har også vært hos deg Lise Marie.
Anders tok et tak i armen til Lise Marie og klemte den. Han så engstelig på henne. – Du for ikke lov til å være alene. Lise Marie nikket og klappet ham på kinnet.
De sa farvel og dro derfra i drosje. Anders skulle ligge over hos Lise Marie. Han ville ikke ha noe av at hun skulle ligge der alene når en morder gikk løs. Hun satt lent inntil ham og tenkte og en plan begynte å formere seg i hjernen hennes. Hun gliste ved tanken. Drosjen stoppet, de betalte og gikk hånd i hånd mot huset da drosjen kjørte av gårde. Det var en stille kveld med en deilig bris.
Lise Marie la på telefonrøret. Petra hadde ringt og fortalt at Karsten var hjemme igjen og at han virket i fin form. Lise Marie hadde bedt henne om å hilse og si at det ikke var lenge til morderen vil bli tatt. Kunne de holde det for seg selv en stund? Petra hadde sagt at hun kunne stole på dem.
Hun hadde sittet i hele formiddag og tenkt gjennom planen. Nå var den klar og hun gledet seg til litt action. Hun ville vente til klokken 24:00. Anders hadde lurt på hva hun bedrev med, men hun hadde holdt det for seg selv. Men hun trengte ham så hun skulle fortelle ham det senere når han kom til middag.
Klokken var tre minutter over midnatt, Lise Marie satt i pickupen sammen med Anders.
– Er dette noe lurt da, jenta mi. Anders så bekymret på henne.
– Helt i orden vennen min, du skal ikke være redd, jeg vet hva jeg gjør og du vet hva du skal gjøre. Alt vil gå fint bare stol på meg.
Anders tok henne inntil seg og ga henne et langt kyss. Hun smeltet der hun satt, han kunne virkelig kysse.
– Mmm sa hun og ga ham en klem. – Ok, da sees vi om cirka en halv times tid.
– Greit det, men vær forsiktig.
Hun gikk ut av bilen og så Anders kjøre vekk.
Hun rettet seg opp og kikket seg rundt, så gikk hun med lette skritt bortover veien. Antrekket var i en lang gammel sort kjole med en utringning. Hengende nedover utringningen bar hun et skjede med en alrunerot. Hun hadde på seg høyhælte støvletter og på hodet en lang sort parykk. Leppene hennes var røde og ansiktet var helt hvitt fra pudder. Hun stoppet ved stedet der Åse Bøler ble brent. Der ble hun stående og se seg rundt og trekke pusten et par ganger. Ville morderen komme? Hun grøsset, det var nesten som om hun var tilbake i tid og at hun var en heks som var bundet til en tre-stamme med et flammende bål under seg.
– Stakkars deg Åse, jeg får helt vondt av deg, visket hun ut i luften.
Det var stille som graven rundt henne. Lise Marie kikket seg rundt og der kunne hun se noe som rørte på seg.
Hjertet dunket altfor fort. Var det morderen? Det kom nærmere og hun kunne se at det var en mannsperson. Det virket som om han var påvirket. Mannen sjanglet litt da han gikk med raske skritt mot Lise Marie. Der hørte hun noe bil lyder. Det må være Anders og Kari, tenkte hun. Da han var like ved henne stoppet han og så seg rundt. Han så plutselig rett på henne og ble stående og stirre som forstenet med åpen munn og vidåpne øyne.
Det virket som om tiden sto stille, det tok en stund før mannen begynte å blunke med øynene. Så falt han på kne og sa skjelvende:
– Åse Bøler, er det virkelig deg. Jeg har gjort det du ba om. De som er skyld i din død har jeg drept. Det er fortsatt flere og jeg skal ta meg av dem. Takk for at du kom til meg.
Lise Marie sto der stiv som en statue mens hun stirret på ham. Hun lurte på hvor lenge han ville bli værene foran henne, og om Kari og resten av staben hadde hørt tilståelsen hans. Hun vet ikke om det var selve situasjonen men det gikk en djevel gjennom henne. Lise Marie trakk sakte på smilebåndet og gjorde noen nikk med hodet. Den unge mannen smilte mot henne og en liten skjelving gikk gjennom kroppen hans. Da kom det et flomlys på og en mannsperson ropte: – Sitt der du sitter, du er omringet av politiet, hendene i været!
Den unge mannen snudde seg brått og reiste seg med armene i været, og da benyttet Lise Marie seg til å forsvinne derfra. Da den unge mannen snudde seg seg var hun borte. – Åse Bøler du må hjelpe meg, ropte han og så løp han mot der hun hadde stått men ble fort tatt igjen av en politimann. Den ungen mannen prøvde desperat å komme seg unna, men endte i bakken med politimannen over seg. Mannen fikk på seg håndjern og ble ført bort til politibilen. Passasjerdøren ble lukket igjen med et smell. Mannen stirret såret ut av vinduet.
Anders sto ved pickupen og så etter Lise Marie. Kari kom gående mot ham. Hun ga ham en klem og måtte le. Litt av en dame du har. Hvor ble det av henne forresten?
– Hun kommer nok når dere har dratt. Han gliste.
Kari ristet på hodet. – Jeg snakker med henne senere. Ha det så lenge.
– Ja ha det Kari. Anders ble stående og se etter Kari da han hørte en lyd bak seg. Han snudde seg og der i passasjersetet satt Lise Marie og blunket til ham.
Anders hoppet inn og tok henne inntil seg og kysset henne lidenskapelig.
Anders startet bilen og kjørte mot Årnes. – Skal si du er flink Frøken detektiv.
– Ja ikke sant. Lise Marie lo hjertelig.
Det satt en liten gruppe på terrassen hos Lise Marie. Kari og mannen hennes, en kollega av Kari og hennes kjære Anders.
Det var grillet kylling på menyen. På bordet sto det en bolle med salat, en tre bolle med hvitløksbrød og et par rødvinsflasker.
Kari satte ifra seg glasset og sa: – Lise Marie det du gjorde var utrolig tåpelig. Tenk om han hadde gjennomskuet deg.
Lise Marie løftet på skuldrene og gliste. – Jeg vet hva jeg gjør.
Alle begynte å le.
– Du skjønner hva jeg mener, men jeg må innrømme at det var en god ide’.
– Skål på det, sa Lise Marie. Hva vil skje med mannen?
– Det viser seg at han ikke er helt frisk, han har store psykiske problemer så han blir innlagt på psykiatrisk avdeling.
– Det er ikke så lett, jeg skjønner ham på en måte, det å brenne mennesker som de gjorde på den tiden er jo helt sinnssykt. Han følte sikkert med dem og ville gjøre noe med det. Lise Marie ristet på hodet.
Anders klemte hånden hennes. Hun smilte mot ham.
Petter utbrøt: – Greit det, men disse menneskene som ble drept hadde jo ikke noe med Åse Bøler å gjøre.
– Morderen mente det. De jobbet jo i rådhuset og det er der ting blir bestemt om lover og regler.
Petter ristet på hodet.
– Skål alle sammen, sa Anders.
– Ja skål, sa Erling og hevet glasset. Skål for Frøken detektiv.
Lise Marie gliste og blunket.
Senere den kvelden da gjestene hadde gått, lå Lise Marie og Anders på et pledd i gresset og lyttet til nattelivet. Anders holdt rundt henne og kysset henne i nakken og visket kjærlige ord i øret hennes. Lise Marie malte som en katt og klemte seg godt inntil ham.
– Jeg elsker deg så høyt, sa hun.
– Jenta mi, jeg elsker deg også, visket Anders i øret hennes.
Lokalavisa hadde skrevet om hendelsen.
Lise Marie, har vist at hun kan takle kriminelle. Politietterforsker Kari Kristiansen, er glad for den hjelpen hun fikk i denne saken også. Hun er en kvinne som vet hva hun gjør, hadde vært greit å ha henne i politiet, men det er ikke aktuelt fra hennes side. Kommentar fra Lise Marie som sier, hyggelig å høre, skulle dere trenge hjelp vet der hvor jeg bor. 😉
Det hadde gått en uke siden hendelsen og været var topp. Lise Marie kjørte Harlye med Anders bak på. Etter dem kom Petra som også kjørte Harley. Hun hadde Karsten bak på. De kjørte mot Oslo. Det skulle være et Harley treff på Tyrigrava, ved Gamle Mosseveien. Der møttes folk med samme interesse og diskuterte sykler, turer folk hadde vært med på og den deilige grom lyden…
